Kommentar

Allan Sørensen er en av Nordens mest erfarne Midtøsten-korrespondenter. Når hans analyse samstemmer med Documents er det et tegn på at den er korrekt: IS har bestemt seg for å ta krigen til Europa og det var det vi så fredag den 13. i Paris.

Det er en ubehagelig og brutal sannhet, men skulle man pynte på den av den grunn? Er det å hedre ofrene i Paris? Krever ikke de et mest mulig ærlig svar?

Sørensen analyse heter: Islamisk Stat flytter krigen til Europa.

Språket er nesten poetisk:

Den ensomme ulv er begyndt at løbe i flok.

Ulveflokken var i Norge forbeholdt høyrefløyen etter 22/7. Øivind Strømmens allegorier ble grepet begjærlig og gikk rett inn i språket. Hvorfor er det ingen av mediene som bruker slike metaforer nå? Synes de ikke det passer? Eller er det fordi de er støtende?

Vi konstaterer bare: Det ble taust.

Angrepene fredag var profesjonelt utført. De er planlagt over lang tid. Krigerne er utvalgt og trent. Våpen er smuglet inn. Motivasjonen er på topp: Det gjaldt å drepe så mange sivile som mulig. På Bataclan lyktes de, men ikke på Stade de Paris.

I forhold til en ensom ulv her og der er angrebene i Paris en helt anden virkelighed. Det er angreb, der tager tid at planlægge, og som kræver disciplin og et netværk af terrorister, der er i stand til at holde sig under efterretningstjenesternes radar, lige indtil de lammer en hel by, et helt land, på få timer.

Tar norske redaktører virkeligheten inn over seg? De håper og tror nærmest at president Hollande ikke mener det når han lover å være nådeløs. For ifølge den norske logikken avler det bare mer vold.

Disse menneskene ser bort fra hvem som sto bak volden i Paris fredag. De lar seg ikke påvirke av gjensidighet.

Nå har vi siden sommeren blitt foret med empati for syrerne. De som bar på bange anelser om at konflikt og krig kanskje fulgte med på lasset, fikk sinte blikk og holdt stort sett munn.

De fikk rett, men fremdeles fortsetter mange politikere og mediefolk i samme spor. Hva skal til for å overbevise dem? Hvor mange angrep av typen Paris?

Man ser av reaksjonene at det ikke er Give peace a chance-stemningen som er fremherskende. Sørensen spør om det:

overhovedet er muligt at holde Syrien-krigen på afstand længere, når dens vildskab og ideologiske motivation allerede trives i Paris’ gader.

Vi har bevist vår godhet i sommer og hele høst og for de ledende politikerne er det ikke noe som heter godhetens grenser. Ikke en gang stilt overfor terror?

Et karakteristisk trekk ved vestlige medier – jeg lyttet og så BBC, CNN, Sky, France24 og Al Jazeera, var den merkbare uviljen mot å si hvem som sto bak. Selv når man motstrebende meldte at noen av angriperne hadde ropte Allahu Akbar, eller ropt «Dette er for Syria», tok man det ikke inn over seg, men fortsatt å gjenta at man ikke visste hvem som sto bak. Det hjelper ikke på motet at den fremste i denne benektelsen er president Obama. David Cameron er ikke oppgaven voksen.

Hollande mannet seg opp, men har tidligere fortjent jihadistenes adjektiv – «latterlig».

Vesten mangler kort og godt ledere som kan uttrykke hva som står på spill og hva som kreves. Det er farlig. På mange plan.

I mangel av slik ledelse får sannferdige og gode analyser stor verdi.

Man skal gjennom noen erkjennelsestrinn. Hvis noen forrige uke hadde sagt at Syrias villskap og brutalitet vil hjemsøke Europa, hadde vedkommende blitt anklaget for å være alarmist. Ikke idag.

Selvmordsbælter, Allahu akbar-råb og terroristernes iskolde melding over for de mere end 100 tilfangetagne koncertgængere, at »det-her-er-for-Syrien«, inden de gav sig til at meje de sagesløse civile ned, er nøjagtig den samme islamistiske terror, der er blevet et af Syrien-krigens varemærker.

Vi har sett at viljen er der. Fortsettelsen blir et spørsmål om ressurser. Har de folk og materiell til å lage oppfølgere? Det må vi anta. En ekspert sa på BBC i går at det vil være mennesker i Europa som ser på krigerne som helter.

IS-flagg Tøyengata Oslo september 2014

Foto: Tøyengata, september 2014

I Danmark har man vært oppmerksomme på overgangen og sammenblandingen av kriminelle og jihadister. Folk som vil til Syria sørger for å begå svenneprøver før de drar, for å vise at de fortjener å bli opptatt.

Denne sammenblandingen betyr at det som utspiller seg på gata i Oslo og København linkes til det som skjer i Syria. Elektroniske medier sørger for kontakten, slekt og venner skaper andre bånd. Slik veves Europa til krigsteateret i Midtøsten.

Hva om IS vil gjøre by-jihad i Europa til en ny avansementprøve? Riktignok ikke en man får høste fordelene av i dette liv. Men det er heller ikke slik man tenker i de kretser:

de omfattende angreb i europæiske storbyer, er ved at blive gjort til organisationens nye varemærke. IS er en populær terrororganisation, som radikaliserede muslimer gerne vil efterligne.

Alle har set, hvordan den tiltrækker unge muslimer fra hele verden med løfter om sunni-muslimsk sammenhold og krig mod alle, der ikke kvalificerer sig til at være en del af denne gruppe.

IS har inspireret unge mænd til at begå mindre angreb, inden de slutter sig til organisationen. Også i Danmark, hvor nogle kniv­overfald bogføres som banderelateret vold, men i virkeligheden er afskedshilsner fra IS-sympatisører, inden de rejser ned for at slutte sig til kalifatet. Med deres gerninger, håber de at kunne starte med en lidt højere rang, og mere anseelse, end hvis de »bare ankom tomhændede«.

Vestlige medier har vært opptatt av hva som skjer når Syria-krigerne vender hjem. Nå kan det være de har svaret. Men vil de vite det?

Da London-bombernes bakgrunn ble rullet opp og britene oppdaget at det var deres egne «lads» var det en tung pille å svelge. Mye taler mot å ta den: Hvordan skal man omgåes naboer, kolleger og medspillere på fotballaget?

Det er typisk at Aftenposten har tre utsendte i Paris, som besøker den lille byen der algerieren Ismail Omar Mostefai (29) bodde fra 2007-2012, ikke langt fra Chartres. De snakker med naboer som kan fortelle at han var så snill og vennlig. Etter alle terroraksjoner har dette vært mønsteret. Enten fordi slekt og familie ikke vil innrømme noe annet. Eller fordi avstanden mellom mennesker er blitt så stor at man kun har overfladiske inntrykk av hverandre. Aftenposten later likevel som om uttalelsene har noen verdi:

– Han var en rolig fyr, hyggelig. Vi var på hils, sa hei, når vi møttes. Jeg vil ikke si jeg kjente ham, men jeg visste godt hvem han var, forteller Arnaud Froissart.

Hva trodde Aftenpostens utsendte? At han hadde klør og hale?

Naboens inntrykk er basert på at han så ham fra bilen.

– Vi så han oftest når han kom kjørende med bilen sin, forteller Froissart.

Faren og broren er arrestert. Likevel synes Aftenposten det er verdt å rapportere at det var en «vanlig familie».

– Dette var en helt vanlig rolig muslimsk familie. Jeg hørte aldri at det var noe spesielt bråk med dem. Moren hans var hyggelig og snill. Hun kom ofte med kaker til naboene, forteller Froissart.

Her ligger flere spørsmål begravet. Kan en «vanlig familie» hvor moren kommer med kake være livsfarlige jihadister? Men hvis vi skal tenke slik blir livet i det nye Europa vanskelig.

Det er denne kakementaliteten som gjør at vi ikke reagerer selv når tegnene på radikaliserng er tydelige.

paris.mostefai.moske.luce.president.abdallah.bansli.visepres.karim.benay

Foto: President og visepresident for moskeen i Luce, som Moustafai frekventerte. En skal ikke vite særlig mye om radikalisering for å oppdage tegnene på salafisme. Men hvem vil bry seg? Særlig ikke hvis folk passer sine saker, slik Moustefai utad gjorde. Men det er drøyt å fortsette å snakk om hvor vennlige de var etter at de har vært selvmordsbombere. Er det ikke da på tide med noen andre spørsmål?

Terapisamfunnet har håpet å kunne behandle Syria-krigerne tilbake til samfunnet. Men kanskje de er sendt tilbake med oppdrag som nettopp det i Paris, spør Sørensen.

Meget tyder på, at når mange af disse unge mennesker har været en tur igennem krigsmaskinen i Syrien, så sender IS nogle af dem tilbage til Europa i en opgraderet udgave. Disse krigere vender »hjem« til Europa med helt specifikke planer og venter på grønt lys fra organisationens ledelse.

Neste gang det smeller kan det være en resosialisert kriger. Hva sier kuratorene da? At de ikke har vært snille nok?

Det sies og skrives at volden er meningsløs. Er den det? Det høres patroniserende ut. Som om jihadistene er gale. Tror de politisk korrekte at dette vinner dem goodwill hos salafister?

Man skal respektere sine fiender. Heller ikke det klarer våre ledere og medier.

Volden har en politisk hensikt. Det ligger en strategi bak.

For logikken bag terroren er, at Frankrig er med til at dræbe deres slags i Syrien og Irak. Og derfor skal Frankrig, og alle de andre, der deltager i krigen mod IS, også opleve død og ødelæggelse.

Sorry, men dette tangerer en del av venstresidens definisjon av rettferdighet. Det er ikke uten ekko f.eks i presentasjonen av krigen mellom jøder og palestinere. Muslimer merker at Vesten er villig til å tolerere «rettferdig vold».

Nå får de krigen hjem.

Mye tyder på at IS ønsker å legge press på landene som er med i koalisjonen mot IS. Kanskje håper de å splitte landene. Hvis prisen for å bombe Raqqa er selvmordsbombere i Paris’ gater, kan det være et fredsparti oppstår. Det kan få oppslutning fra Europas venstreside og muslimer.

Men voldsomheten i angrepene gjør et slikt knefall umulig, selv om norske kommentatorer lufter muligheten og presenterer det som klokskap.

Angrepene kom for tett på Charlie Hebdo og Hypercacher og Krudttønden og synagogen i København. Som Sørensen skriver:

Først kom de efter satirikerne og jøderne. Så kom de efter resten. Rationalet bag Islamisk Stats angreb i Paris er, at så længe der er krig i Syrien, vil der også være krig i Europa

Det ser nesten ut som om Hollande forsøker å plukke opp hansken.