Kommentar

Bildet: Begeistrede tilhengere viser frem selfies tatt med Macron under et besøk i Rodez 5. mai. Foto: Regis Duvignau/Reuters/Scanpix

Den som er henvist til simultanoversettelse av debatten mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron får ikke med seg alle nyanser i det som sies, men mimikken tar et tydelig språk. Det var en replikk Macron kom med som selv mediene fant oppsiktsvekkende: – Jeg er utrolig mye smartere enn deg, smalt det fra Macron.

Det var for å sette henne på plass, for å si at Marine er dum. Når Macron fortsatte å si at hun leder et parti som kun har spilt på motsetninger  – mens han vil overskride disse og føre en ny politikk – var dette også en måte å si at han var den smarteste på. Når man så på mimikken – og Macron ble sterkere og sterkere jo lenger debatten varte – et malplasser t ord for de forsøkte å vippe hverandre ut – ble det klart at budskapet er ham selv, og at ingen tror på Macron som Macron.

Han har ingen motforestillinger. Han tror han kan gå på vannet.

Da han var 15 år og ble forelsket i den 24 år eldre lærerinnen og søt musikk oppsto, kalt hun ham, «min lille Mozart». Man forstår hvorfor: Slik egghoder noen ganger er supersmarte. Macron har dette brainchild, vidunderbarn-look. Har vi ikke sett noen sånn komme ut av de franske eliteskolene? Der britene produserer elite som har språket som sitt viktigste aktivum – produserer Frakrike en type teknokrater som føler seg høyt hevet over alle andre. Dette går helt tilbake til Colbert og merkantilismen. De rekrutterer brainy people som ikke drømmer om å stille spørsmål ved seg selv.

Macron er duksen blant dukser. The very best. Sammenligningen med Obama er relevant, men ikke det kompliment det brukes som. Obama er også fylt av seg selv, og hans person har ruvet så mye og tatt så stor plass at det har fortrengt Demokratene som parti. Demokratenes sammenbrudd har noe å gjøre med persondyrkelsen av Obama. Slik Tony Blairs totale dominans av Labour banet veien for Jeremy Corbyn. I USA følger Keith Ellison i Corbyns fotspor og tar Demokratene enda lenger mot venstre.

De som snakker om høyrepopulisme burde stanse og se seg rundt: Blair, Obama og nå Macron representerer en type venstre-sentrum-populisme. Ett av populismens viktigste trekk er at person betyr mer enn parti. Personen er partiet. Det var faktisk flere som under valgkampen i USA påpekte at Obamas feilslåtte politikk banet veien for Trump. Men ikke at Obama og nå Macron får mediene til å ligge nesegruse, også dette er et trekk ved populismen. Politikk erstattes av persondyrkelse.

Medienes adoptering av Obama som deres gutt har ødelagt noe ved den amerikanske offentligheten. Den kampanjen de kjører mot Trump, fortsatt, er hysterisk og har noe patologisk ved seg.

Det samme gjelder dyrkelsen av Macron. Alt er tillatt for å stanse Le Pen. Hvorvidt hun er dyktig eller ikke er det ikke lett å gjøre seg opp noen mening om. Mediene dekker henne ikke på en pålitelig måte. De spiller hele tiden et dobbeltspill. Mediene må passe seg, det er allerede ved å bli slik at når mediene melder at Le Pen gjorde det dårlig, hun var aggressiv og uten innhold, så skal man tenke at det motsatte var tilfellet: Hun var bedre enn ham. Slik lærte man seg til å dra slutninger under kommunismen. De som tror på mediene er de ignorante, massen som kan bli pøbel.

Dette fortsterkes ved at nesten alle de nye innvandrerne fra Midtøsten stemmer på venstresiden, der de får vite at deres side står for rettferdighet og motstanderen er en fiende som det er tillatt å bekjempe med alle midler.

Dette er et opplegg for politisk vold som legitimeres av den sittende makten.

Det er ett tema som er det samme over hele den vestlige verden: Islam, radikalisering og terror. Her er vi etterhvert mange som  vet hva det handler om, fordi problemene er de samme over hele Vesten. Frankrike og Sverige befinner seg i forrerste rekke i en konfrontasjon som vil bli hardere. Det er ikke tilfeldig at Frankrike har opplevd så mye terror, og Sverige kommer til å følge etter.

Frankrike har en sekulær kultur, laïcite, som den ikke har klart å forsvare. Det omtales som republikkens tapte territorier. De befinner seg både på det territorielle, det åndelige og mentale plan. Spørsmålet er om det også skal slå inn i det politiske.

Francois Hollande er den mest patetiske og upopulære president ever. Det vet vi. Men ikke hvorfor. Han har ikke klart å forsvare Frankrike.

Når franskmenn tviler på om de skal velge Marine er det fordi de er redd for virkeligheten. Hun vil ta konfrontasjonen head on. Det kvier folk seg for. De befinner seg mellom barken og veden. De vet at med en Holland-linje, som Macron står for, vil det bli mer terror, men de tør ikke velge Marine som de forstår, innerst inne, må ta et oppgjør: Personene på liste S – over 10.000 – må interneres eller utvises, Det vil kreve hard politisk debatt, harde lover og harde metoder.

Le Pen har trolig mage til det, men har franskmenn? Har Europa? Med en Marine-seier vil ligningen bli en helt annen: Da vil det være Trump, May, Le Pen mot Merkel og de som dilter etter henne.

Macron spiller på denne tvilen, og frykten for å se fienden og problemene i hvitøyet. Han gjør i stedet Le Pen og hennes parti til fienden. Han har noe å bygge på: Jean Marie Le Pen har røtter i en del av Frankrike som befinner seg på ytre høyre fløy. De forsøkte å gjøre statskupp under Algerie-krigen, og noen forsøkte å drepe De Gaulle. Men dette er en mer kompleks historie enn det mediene gidder formidle: Det har med Vichy-regjeringen under annen verdenskrig å gjøre, da Frankrike falt som et korthus, og det har med krigen i Indokina og ikke minst Algerie å gjøre.

Macron er en hvit ridder, han sier at det Frankrike gjorde var «forbrytelser mot menneskeheten». Han sa onsdag kveld at han vil se fremover. Akkurat denne lettvintheten er avslørende. Du reiser ikke til Algerie som presidentkandidat og snakker ned din egen nasjon. Det var ikke bare innholdet i Macrons uttalelser, det var hvordan han sa det, hvordan han brukte historiske ugjerininger begått under vanskelige forhold, til å glorifisere seg selv og sitt prosjekt.

Her støter vi på et trekk ved venstrepopulismen: Narsissisme og idealisme. Det ene bygger opp under den andre. På overflaten – sett utenfra – virker Obama og Macron som supermennesker. De er dazzling i deres fremtong: vakre og smarte, og likevel velger de det rette: En rettferdig verden for alle.

Fortidens forbrytelser er ikke bare kjensgjerninger, de kan brukes som drivstoff for deres eget prosjekt.

Men legg merke til én ting: De snakker aldri om de andres forbrytelser, ikke i fortiden, og slett ikke i nåtiden. Det er her det begynner å lukte.

Obama brukte aldri ordet radikal islam. Macron er ett alen av samme stykke. Onsdag satt han og snakket om islamistene som «vår ungdom». Også de tilhører Frankrike.

Dette er den definisjon av fellesskapet som også Obama står for. Det ligger ikke bare godvilje eller ønsketenkning bak, men en aktiv avvisning av hvem fienden er. De vil ikke en gang høre ordet fiende. Deres verden er bygget på dialog.

Det er kun en fiende som skal avvises og holdes ute, og brennmerkes med Europas indre demoner: Nazismen. Aldri den andre totalitarismen – kommunismen. Hvorfor ikke? Kanskje fordi tampen da ville begynne å brenne: Middelklassen barn som ble revolusjonære på 60-tallet hadde samme can-do-holdning som Obama og Macron. De var også begavede, smarte, og de valgte – synes de selv – den mest krevende veien – revolusjonen, det største offer. At en del av dem gjennomgikk en radikalisering, og sto for partier som avviste samfunnet og ville ha revolusjon, og at en liten del tok opp den væpnede kampen der og da, det snakker de ikke om, fordi parallellen til islamismen ville bli for tydelig.

De er 68’ernes barn og de har radikaliseringen bak seg og foran seg.

Fordi de er smarte og sitter i fremskutte posisjoner har de makt, makt til å sverte den folketribunen som taler på underklassens vegne og fremstille henne i verst mulige lys. Macron vet at Holocaust er Marines såreste punkt pga faren. Han tok opp at hun benektet at Frankrike hadde ansvar for razziaen mot jøder, og internerningen av dem på OL-stadion Val d’Hiv. Marine sa det ikke var franskmenn, men nazistene som bar ansvaret. Onsdag forsvarte hun seg med at det ikke var det ekte Frankrike som bar ansvaret, for det var de Gaulle og han satt i London. Ansvaret bar Vichy-regjeringen, kollaboratørene. Det er et forsøk på å appellere til en del av befolkningen som stritter imot skyldkomplekset og ikke ønsker å få de tredd over hodet.

Macron har ingen slike skrupler. For ham koster det ingenting å innrømme skyld. Det er en øvelse de er mestre i. Det er ord som ikke betyr noe for hans tilhengere

De ser ingen motsetning mellom å samarbeide med muslimske foreninger og talsmenn som står for den virkelige trusselen mot Europas jøder. De avviser at det i det hele tatt er en problemstilling.

Dette er dagens kollaboratører.

Slik blir onsdagens debatt og medienes dekning en maktdemonstrasjon.

Gårsdagens kollaboratører – Front National – klarer ikke forsvare seg mot dagens kollaboratører. De får hengt historien og stupide uttalelser rundt halsen og en veltalende Macron kan tenne på. Jo lenger debatten varte jo sintere ble han i øynene. De ble for alvor mørke da tema ble islam og terror.

Dagens kollaboratører kan bruke fortiden som drivstoff til å fore propagandamaskinen mot gårsdagens kollaboratører.

Marine Le Pen har nok ikke helt løst den gåten, da ville hun ikke svart slik hun gjorde om Frankrikees ansvar for Val d’Hiv.

Macron vil ikke innrømme at han bruker uredelige metoder for å sette motstanderen i en posisjon som diskrediterer henne for alltid. Det er hans narsissisme og idealisme som gjør det til en umulighet. Så lenge mediene bygger ham opp og hyller ham, vil han tro han er Mozart, vidunderbarnet, slik Obama gjorde i åtte år.

Det er venstrepopulismen som råder: Den bygger på kjendiseri, persondyrkelse, og en fordumming av allmuen. Mot opposisjonen bruker man alle mulige hersketeknikker for å holde uvelkommene nyheter og analyser ute.

Så langt har det fungert. Trolig fungerer det også søndag. Men hjemmesitterne og Le Pen-stemmene forteller at dette er siste runde. Før eller siden vil systemet bryte sammen.

Hva som da skjer vet vi ikke. Men kollaborasjon er kollaborasjon.