Sakset/Fra hofta

Pascal Bruckner er romanforfatter og essayforfatter

 

Hva tenker De etter ugjerningen som ble begått på Charlie Hebdo?

paris-cartoonists-_3156961c

Som alle andre franskmenn er jeg nedslått. Fordi 12 personer ble kaldblodig drept midt i Paris, og at det var alvorlig sårede, og blant dem var egne venner og fremstående personer fra media og journalistvirksomhet. Georges Wolinski (nederst til høyre) var en venn. For en måned siden var jeg på teater sammen med Cabu (øverst til venstre).

bernard.maris

Bernard Maris var et herlig menneske, kultivert, åpen og modig. Hver og en av dem legemliggjorde på sin måte uærbødighet, humor og provokasjon. For min generasjon er Charlie Hebdo et symbol. Det er et tidsskrift som er skapt i «baby-boom» perioden.

 

Helt siden affæren med Mohamed-karikaturene har tidsskriftet vært truet…

 

På den tiden fulgte jeg med på denne affæren og de talløse kommentatorene som mente at Charlie Hebdo hadde gått for langt. Jeg ville ikke likt å være i deres sted. Jeg tenker særlig på enkelte debatter som foregikk i USA og blant de intellektuelle anglo-sakserne, samtidig som de langet ut med følgende åpenlyse usannhet; «Charlie Hebdo angriper utelukkende muslimer». Men den kritiske bevissthet er et prinsipp selv for Charlie. Jesus, Moses, Paven og Dalai-Lama har måttet tåle de verste karikaturer. I dagens Frankrike har man lov til å gjøre narr av Jesus, Buddha og Moses, men ikke av profeten Mohammed, dersom man ikke vil risikere å bli kaldblodig myrdet. Konfrontert med dette vil en liten gruppe mennesker fortsatt gjøre motstand, mens det store flertallet vil gi etter, i det de forklarer at det mest skjønnsomme er å respektere Profetens religion. Alt dette støter sammen med utgivelsen av romanen «Underkastelsen» av Michel Houellebecq. Romanen beskriver et terrorisert Frankrike, som av hensyn til egen komfort fører en muslimsk president til makten.

 

Symbolene er skyteskivene…

 

Disse menneskene er døde fordi tidsskriftet de arbeidet for ble erklært skyldig i «blasfemi» av islamistene. Dette begynte i virkligheten med den iranske revolusjonen til Ayatollah Khomeini. Bak krigen mellom sjia og sunni-muslimer fortsatte kampen mot de «vantro». Det første offeret for denne fatwa ble Salman Rushdie som etter å ha publisert de Sataniske Vers i 1988 fikk en dødsdom. I 2006 måtte noen danske journalister gjennomleve det samme. Charlie Hebdo har «kilt» fatwaen ifølge ordene som islamologen Olivier Roy har anvendt om filosofen Robert Redeker, som også mottok drapstrusler i 2006.

 

Er et tidsskrift målskive for en krig?

 

Angrep på et tidsskrift er det samme som angrep på ytringsfriheten. Angrep på et tidsskrift forteller journalistene at all kritikk av islam kan få en dødsdom som følge. Dette er å gjenta at islam er en hellig enhet som det aldri må settes spørsmålstegn ved. Dette har man aldri sett siden det 18. århundre. Ridderen i slaget ble henrettet for «ugudelighet, blasfemi, forferdelig helligbrøde og vederstyggeligheter» med termene til en svært urettferdig rettssak, men det var for 250 år siden. Idag mener jeg at alle tidsskrifter i Frankrike burde utgi hele samlingen av tegninger fra Charlie Hebdo for å betegne sin vegring mot å gi etter for frykt. Skuespillere, iscenesettere og filosofer kan bli de neste ofrene.

 

En del av vår intelligensia er halshugget. Vi har befunnet oss i krig i flere år, men vi har med hensyn til radikal islam tilkjennegitt en skyldbetinget ettergivenhet. Det vil bli svært interessant å se hva som kommer ut av de kommende dagene. Vi kan være sikre på at kollaboratører av alle slag vil beklage seg over inskrenkninger i ytringsfriheten.

 

Kan man snakke om en krigshandling?

 

Det er handlingen til en commandostyrke som blander sammen likvidasjonsprosedyrene til kriminelle og de som benyttes av terrorister. Kanskje vi kommer til å snakke om franske represalier mot AQIM (al-Qaida i Maghreb)? Frankrikes fiender befinner seg langt unna, og fiendene som befinner seg nært forblir usynlige. Terrorisme er en forvandling av fiendens status.

 

Heretter vet vi at det aller verste er tenkelig.

 

Den eneste måten å bekjempe trusler av denne genre på, er å utvide makten og myndigheten til Politiet. Det er nødvendig at nasjonalforsamlingen forenes og fatter kontante beslutninger. Alle muligheter må være åpne. Det har ikke vært så dødelige attentater siden OAS`ene (Organisation Armée Secrète – høyreekstremistisk organisasjon som kjempet mot Algeries selvstendighet), og de Gaulle nølte ikke med å bruke sine hemmelige agenter mot bombe-makerne i 1961.

 

Kunne man ha forventet dette?

 

Hver gang en varslet hendelse har funnet sted, forsøker man å gi den en forklaring som er beroligende.

herve.gourdel

En franskmann (Hervé Gourdel) som fikk skåret over halsen i Algerie? Det måtte betraktes som en levning av borgerkrigen. Den vilkårlige aggresjonen til rop om Allah akbar? Det handlet om «ensomme ulver« eller mentalt forstyrrede personer. I dag kan dette virke som en strategi for å skape spente forhold, som er sakkyndig gjennomført. Denne tragiske formiddagen vil uten tvil bli grunnleggende for en ny terrorisme som vil tvinge Europa i kne foran Islams grønne flagg, og foran kalifatets sorte flagg. Alle franskmenn og i særdeleshet alle aviser kan i dag føle seg truet. Det er en av de perverse effektene av terrorisme; den skaper paranoia.

 

Har Frankrike tatt forholdsregler mot denne trusselen?

 

Det er konkludert litt vel raskt i mange forhold under Francois Holland; «Islam kan løses opp i et demokrati». Sant nok er tilfellet Tunisia eksemplarisk, men dette landet er enn så lenge et unntak. Deklarasjonen til Dalil Boubakeur er bemerkelsesverdig, og det er nå å håpe at alle franske muslimer vil mobiliseres mot den vederstyggelighet som henviser til Koranen. I motsatt fall vil deres stillhet uungåelig gi næring til sammensmeltingen mellom islam og fanatisme. Daryush Shayegan, en iransk filosof i «Hva er en religiøs revolusjon?» (Albin Michel – 1991) bekjentgjør en avdrift fra islamisme som utnytter et profetisk budskap for å anbringe sin terror. Han viser at vi befinner oss i en ny æra, der et budskap om tro omfatter politisk aktivisme, og anvender metoder fra både kommunisme og fascisme. Det er nødvendig å ha dette i hodet, og ikke bestandig komme med svulstigheter om antirasisme, som overhodet ikke lenger er relevante for situasjonen slik den er idag. De som står bak slike aksjoner er islamo-fascister. Og ofrene fra Charlie Hebdo er de første frihetskjemperne i den nye krigen. Vi må ikke ta feil av vår fiende. Til radikaliseringen av islam svarer radikaliseringen av blindhet, som ikke vil se noenting, ikke vite og ikke høre noenting. Denne tragedien må få oss til å åpne øynene.

 

 

Opprinnelig i Le Figaro