Gjesteskribent

For ti år siden hørte en av redaktørene i Jyllands-Posten at ingen danske karikaturtegnere ville tegne islams profet som illustrasjon til en serie barnebøker som tok for seg verdensreligionene. Fantes virkelig slik selvsensur i Danmark? Han ønsket å finne ut av det. Så han publiserte tolv karikaturtegninger som hadde til hensikt å vise islams grunnlegger.

Så fulgte angrep på avisen – de tydeligste forsøk på å håndheve sensur siden dødstruslene mot Salman Rushdie for å ha skrevet Sataniske vers i 1988, og mordet på Theo van Gogh for å ha laget filmen Underkastelse i 2004. Kniven i ryggen på van Gogh gikk også gjennom et trusselbrev som krevde død over Ayaan Hirsi Ali og Geert Wilders, begge medlemmer av Nederlands parlament.

Enkelte av karikaturene Jyllands-Posten trykket førte til angrep på avisen for å ha trykket dem. Noen av karikaturene viste ikke engang Muhammed. Den av tegningene som ble mest kjent forestilte en Muhammed-aktig figur med bombe i turbanen. Lokale danske imamer, som var skuffet over de relativt platte fremstillingene, la til andre og mer støtende karikaturer som de tok med i portfolioen de reiste omkring med i Midtøsten for å hisse opp stemningen mot Danmark. Ansporingen virket. I lengre tid – og foruten all plyndring, brenning og dreping – var verden oppslukt av disse tegningene og hva reaksjonene på dem skulle bety.

I en rekke land brøt det ut uavhengige mini-karikaturkriser. Ezra Levants selvstendige avgjørelse om å trykke Muhammed-tegningene i Canada skapte en nordamerikansk gren av karikaturkrisen. Noen norske aviser trykket også tegningene i faksimile, i solidaritet med deres naboer, og det førte til en norsk karikaturstrid. Og selvsagt i Paris, hvor ett eneste magasin – Charlie Hebdo – fortsatte å gjengi enhver historisk figur det ønsket. Det ledet til massakren på ti journalister og to politimenn i magasinets Paris-kontorer i januar iår.

Stéphane Charbonnier, Charlie Hebdo, murdered on January 7 along with many of his colleagues, is shown here in front of the magazine's former offices, just after they were firebombed in November 2011.

Foto: Stéphane Charbonnier, den fryktløse redaktøren i Charlie Hebdo, som ble myrdet 7. januar sammen med mange av sine kolleger, står utenfor magasinets forhenværende kontorbygg, like etter at det ble utsatt for brannbomber i november 2011.

Dagen i dag er like god som noen for å stille noen spørsmål – ikke minst, hvorvidt vi har lært noe som helst. Ikke-muslimer over hele verden har utvilsomt lært en god del mer om islamske følelser når det gjelder avbildning av deres profet. Fra innsiden av muslimske fellesskap i Europa, og andre steder, har det blitt tydeliggjort at et lite, men følbart antall muslimer er villig til å drepe og til og med ofre livet i kampen for å påtvinge sitt blasfemisyn på ikke-muslimer verden over.

Foruten attentatforsøkene på de ansatte i Jyllands-Posten, har det vært mordforsøk på den danske tegneren Kurt Westergaard og den svenske kunstneren Lars Vilks, som i solidaritet tegnet en Muhammed-karikatur i kjølvannet av den danske karikaturkrisen. Og det har vært hyppig banking på døren fra blasfemipolitiet. I London slapp utgiveren av en smiskende bok om Muhammeds kjærlighetsliv (The Jewel of Medina av Sherry Jones) såvidt unna et attentatforsøk da forlaget ble angrepet med brannbomber. Om det var en plass på jord der man skulle tro man var immun mot besøk fra Det islamske blasfemipoliti måtte det være et sted i Texas. Men tidligere iår, mens en utstilling av Muhammed-karikaturer fant sted i Garland, dukket attentatmennene opp og ble, heldigvis, skutt.

Så én erfaring er kanskje et intet sted på jord nå er trygt mot islams strengeste håndhevere. De kan dukke opp i fjerne utkanter av Skandinavia eller i Amerikas kjerneområder. De kan vise seg i en avisredaksjon eller utenfor en privatpersons hjem. Og det er denne erkjennelsen som tydeligst viser at det siste tiårets leksjoner har blitt internalisert.

Sist uke, på tiårsdagen for publiseringen av de første Muhammed-tegningene, gjenopptrykket Jyllands-Posten den originale siden. Sideformatet og tekstplasseringen var akkurat som det hadde vært på denne dagen for ti år siden. Men det var noe som manglet: karikaturene. Der de originale tegningene hadde stått – selv tegningene som ikke gjengav Muhammed – var det nå bare hvite felt. Det som hadde vært mulig i 2005, var ikke lenger mulig i 2015. Det er knapt mulig å bebreide redaksjonen. Etter ti år med høye utgifter til sikkerhet, og med ansatte som må arbeide i kanskje den mest truede avisen i verden, viste redaktørene i Jyllands-Posten at de hadde fått nok av trusler og farer. De sensurerte seg selv.

Det tok bare ti år før mesteparten av den vestlige befolkning hadde lært leksen om islamsk blasfemi – og til slutt valgt å følge den. I dag kan det være tusenvis av mennesker som fortsatt er villig til å publisere Muhammed-tegninger på Twitter-kontoene sine, men de fleste gjemmer seg bak alias mens de beklager seg over andres feighet.

Kort tid før tiårsdagen for Muhammed-tegningene talte Mark Steyn, Henryk Broder og den norske redaktøren Vebjørn Selbekk under en konferanse i Danmark for å markere karikaturjubileet. Konferansen ble avholdt i det danske parlamentet, landets eneste bygning som anses sikkert nok til å motstå angrep fra det nå så tradisjonelle Islamske blasfemipoliti. I påvente av et terrorangrep frarådet både Storbritannias og USAs utenriksdepartement sine borgere mot å oppholde seg i nærheten av bygningen den dagen. Spisestedet der møtedeltagerne hadde bestilt middag, fikk plutselig bordbestillingen kansellert: restauranten oppdaget politi og sikkerhetspersonell som undersøkte lokalet på forhånd, og skjønte hvem gjestene kunne være.

Douglas Murray Christiansborg 2015 foto 1

På tiårsdagen for karikaturkrisen i Danmark arrangerte Trykkefrihedsselskabet en retrospektiv konferanse om ytringsfrihetens kår, bak Christiansborgs tykke murer. Fra venstre Marie Krarup (medlem av Folketinget/Dansk Folkeparti), Henryk Broder (tysk/polsk-jødisk forfatter), Vebjørn Selbekk, Douglas Murray og Mark Steyn. (foto: Christian Borchsenius)

For ti år siden kunne man trykke Muhammed-tegninger i en dansk avis. Ti år senere er det vanskelig for alle som er forbundet med noe slikt å finne en restaurant i København som vil servere dem middag.

Det er ikke bare kunstnere og forfattere som har måttet lære leksen; det er alle – fra aviskonglomerater til mennesker som serverer mat i restauranter. Våre samfunn liker å tro at terrorisme og trusler ikke virker. Det gjør de – eller de kan gjøre det – men bare dersom vi gir etter. I løpet av det siste tiåret, med unntak av et par kortvarige utbrudd av skinnhellig poeng-feiltolkning, viste det seg at det var frykten – ikke Muhammed-karikaturer – som tok verden med storm.

Ikke desto mindre – friheten har aldri blitt forsvart av annet enn et lite mindretall av mennesker. De fleste foretrekker komforten ved et rolig liv fremfor noe som helst som minner om kamp. Men det er fortsatt mer enn noen få gode mennesker verden over, og mer enn en håndfull av dem i Skandinavia. Dersom man i tidligere konflikter lot piloter og statsmenn lede an, har denne krigen mot den nye «islamske inkvisisjonen» journalister, karikaturtegnere, forfattere og kunstnere i frontlinjene og det er de som må ta lederansvaret. Noen av dem er kanskje overrasket over å befinne seg i denne posisjonen. Det skulle de ikke være. Ytrings- og tankefriheten har alltid hatt hjerteløse fiender. Men sannheten har alltid klart å fordrive dem, og skal gjøre det igjen.

Opprinnelig publisert hos gatestoneinstitute.org

Følg Douglas Murray på Twitter.

Les også

Ti år etterpå -
Rapport fra en konferanse -
Jyllands-Postens smerte -
Den brysomme fortiden -
Nasjonale interesser -