Sakset/Fra hofta

En av de mest slående tingene med karikaturkrisen i 2005/06, var den sivilisatoriske avgrunnen mellom Danmarks og Norges regjering. For mens den danske statsministeren forsvarte Jyllands-Postens soleklare rett til å trykke karikaturer av Muhammed, kastet den norske regjeringen redaktøren for en liten kristen avis til de islamistiske ulvene i vårt land.

Hele historien tjente kort fortalt Danmark til ære og Norge til skam. Slik fremstilles imidlertid ikke saken nå, mer enn ti år etterpå, for de arme leserne av en NTB-melding som er offentliggjort i Aftenposten – bygget på en melding fra Ritzau som er å finne i Berlingske.

Det er nemlig blitt kjent at Danmarks utlendingsminister Inger Støjberg har en av Muhammed-karikaturene som bakgrunnsbilde på iPad-en sin. Karikaturen det er tale om, er den med bomben i turbanen, men det fremgår ikke av de norske avisene, ei heller foreslår NTB å bruke Kurt Westergaards tegning som illustrasjon til saken. Den danske avisen nevner tegneren uten å vise tegningen, og finner det ikke verdt å minne om at han ble forsøkt myrdet på grunn av sitt verk.

Støjberg viser frem turbanbomben som en slags markering fordi et museum på Jylland ikke ønsker å stille ut karikaturene under en utstilling om blasfemi. Sylvi Listhaugs danske kollega går heller ikke av veien for å vise den nevnte tegningen på Facebook, uten at sjefen hennes har noe å utsette på det.

Men idet de skandinaviske nyhetsbyråene omtaler statsrådens sans for det aktuelle bildet, er det ikke med noen anerkjennende tone. Ingressen til saken lyder:

Danmarks utlendingsminister Inger Støjberg bruker en omstridt Muhammed-karikatur som bakgrunn på sin Ipad.

Ordet «omstridt» er normalt et kodeord som skal oppfattes dit hen at avsenderen betrakter adressaten for adjektivet som et foraktelig menneske med forkastelige meninger.

Om vi tolker NTB og Ritzau i beste mening, prøver de ikke å si at Støjberg er deplorable, men også i ordets klassiske betydning er det en veldig uheldig formulering.

For hvis man ikke spesifiserer det nærmere, bringer ordet «omstridt» tankene hen på to moralsk likeverdige parter i en konflikt hvor begge syn som er blitt lagt for dagen i saken, er legitime.

Lite kunne være fjernere fra sannheten.

For de som reagerte negativt på de angjeldende karikaturene, gjorde det med vold, mordforsøk, trusler, skadeverk, opptøyer og annen farlig eller samfunnsfiendtlig adferd. Fremfor alt representerte de en islamistisk strømning som ikke hører hjemme i vår sivilisasjon, men snarere er et uønsket fremmedelement her. Det var da heller ikke tale om mange personer, selv om det kunne gjøre inntrykk å se flere av dem samlet på ett sted. Det var i det hele tatt en gjeng med totalitære, aggressive skrikhalser som er like velkomne i et sivilisert samfunn som nazister.

Det å formidle tegningene for å vise fingeren til denne tilbakestående strømningen man – som Hege Storhaug – med rette kan kalle en landeplage, er da også et fortjenstfullt forsvar av den hardt truede ytringsfriheten i den vestlige sivilisasjon.

Omtalen av Støjberg etterlater derimot nesten et inntrykk av at hun har gjort noe galt, eller i det minste kritikkverdig – som om hun hadde noe ansvar for det som skjedde etter trykkingen, eller risikoen for at noe tilsvarende skjer igjen:

Muhammed-karikaturene førte i 2005 til rasende protester og boikott av danske produkter i en rekke muslimske land.

I tillegg ble det rettet drapstrusler mot tegneren Kurt Westergaard og andre ansatte i Jyllands-Posten, som først publiserte de tolv tegningene av muslimenes profet.

Er det egentlig rett å si at det var karikaturene i seg selv som førte til protestene?

Saken er jo at det ikke var normale, siviliserte mennesker som protesterte, og det var deres fravær av normalitet og sivilisasjon som utløste volden.

Ved ikke å ta klart stilling i favør av den sivilisasjonsvennlige tolkningen av krisen, og ved ikke å nevne mordforsøket på tegneren, ser nyhetsbyråene saken rett og slett i et islamistisk perspektiv. Det er en skam.

Problemet er at de ikke eier noen.

Det er et lignende perspektiv som ligger til grunn for den stadig gjentatte oppfatningen om at terrortrusselen i virkeligheten er uhyre lav. Et slikt syn ignorerer naturligvis at samfunnet bruker astronomiske ressurser på å avverge angrep. Men vel så viktig er det at det også ignorerer underkastelsen.

For ved å unngå det islam med urette anser som illegitime provokasjoner, har europeerne innført en selvsensur som representerer et alvorlig tilbakeslag for friheten. Og de gjør det av frykt, en berettiget frykt – for er det noen som tror at virksomheter i stil med Charlie Hebdos kunne pågå i risikofri sorgløshet? Ikke det, nei. Så hvordan kan man snakke om lav terrorfare, så lenge terroren har all makt over deres hjerter og de tar forholdsregler i en slik grad at friheten er opphørt?

Det heter seg gjerne at man lar terroristene vinne hvis man forsøker å bekjempe dem. Slike utflukter tjener bare til å distrahere seg fra en langt kjedeligere erkjennelse: Terroristene har forlengst vunnet en sjelelig seier. NTB, Ritzau og mediene som gjengir meldingen deres –
inkludert store aktører som forbigår NTB-meldinger i tråd med et konservativt syn – stadfester den seieren, sannsynligvis uten engang å skjønne det selv.