Sakset/Fra hofta

Den danske karikaturkrisen

Når antireligiøse kunstnere som Grayson Perry kritiserer sju åttendedeler av all religion, men gjør unntak for islam, produserer de ikke kunst som er sju åttendedels fri eller sju åttendedels motkulturell. De lager kunst som er objektivt islamistisk. At de gjør dette av frykt heller enn overbevisning, forandrer ikke denne egenskapen ved kunsten. Det er dette, og ikke feighet eller manglende fantasi, som er grunnen til at de fleste seriøse kunstnere aldri har brydd seg om å være «samfunnsomveltende» eller «vågale». Sjansen er for stor til at underdanighet og konformisme sniker seg inn gjennom en sidedør. Da Flemming Rose, den stridslystne kulturredaktøren i den danske dagsavisen Jyllands-Posten, bestemte seg for å bruke et oppmerksomhetsstunt for å synliggjøre denne sannheten, var resultatet eksplosivt.

En dansk barnebokforfatter hadde bekjentgjort at han, av de sedvanlige grunnene, ikke kunne finne noen kunstnere som var villige til å illustrere hans biografi over profeten Muhammed. Biografien skulle være en vennligsinnet sådan, skrevet i multikulturalismens ånd. Men islam misliker bilder av Muhammed, og kunsterne var redde for vold. I håp om å rense luften for selvsensur, bestilte Rose et dusin tegninger av Muhammed fra like mange karikaturtegnere. De ble offentliggjort i september 2005. Noen av dem var bare komiske kruseduller. Andre var krenkende (herunder en tegning som forestilte en araber med en bombe i turbanen). De forårsaket ergrelse i Danmark og sterk indignasjon i Pakistan, hvor det radikale partiet Jamaat-i-Islami (pussig nok) satte en pris på forfatterens hode. Reaksjonen var beklagelig, men man kunne sannsynligvis hanskes med den.

Men i løpet av ukene etterpå sendte to imamer bosatt i Danmark bud til Midtøsten for å vise tegningene til en rekke innflytelsesrike hissigpropper. Det bisarre var at de danske imamene la til noen pornografiske antimuslimske tegninger som aldri var blitt publisert i Jyllands-Posten eller noen annen avis. Mot slutten av januar kringkastet en saudi-arabisk predikant med en internasjonal tilhengerskare en preken over teamet.

Den muslimske verden fløy i flint av antidansk raseri. Syria, Kuwait, Saudi-Arabia og Libya kalte hjem sine ambassadører fra København. Jyllands-Posten ble evakuert to ganger etter bombetrusler. Den danske ambassaden ble angrepet i Jakarta. I Gaza truet palestinske terrorister besøkende fra Danmark, Frankrike og Norge (hvor tegningene også ble trykket), foruten svensker, uvisst av hvilken grunn. Bevæpnede menn tok over et EU-kontor i Gaza, og et tysk par ble kidnappet. Den katolske presten Andrea Santoro ble skutt ned og drept i den tyrkiske byen Trabzon. Femten mennesker ble drept i Benghazi noen uker senere, da libyske tropper åpnet ild mot en folkmengde som protesterte etter rapporter om at en italiensk statsråd hadde gått i en T-skjorte med karikaturene.

Boikotter ble igangsatt over den muslimske verden mot danske selskaper som Lego, Bang & Olufsen og Arla Foods, som kunngjorde at de tapte 2,4 millioner dollar om dagen. Reaksjonen hos både den danske staten og Europas forretningsverden var ynkelig og krypende. Den franske butikkjeden Carrefour satte opp plakater i butikkene hvor det stod: «Vi uttrykker vår solidaritet med det islamske og det egyptiske samfunnet» – og deretter, med rød skrift: «Carrefour fører ingen danske varer.»

Det mest alarmerende ved det hele var at muslimer i Europa hadde en tendens til å sympatisere med de som protesterte i utlandet, og ikke med sine egne medborgere. Det var helt utrolige scener i Westminster, hvor unge radikale marsjerte med plakater som «Halshugg dem som krenker islam», «Massakrer dem som krenker islam» og «Europa, du vil komme krypende når mujahedin kommer susende». Dødstrusler fulgte alle hovedpersonene i karikaturkrisen i årevis. I februar 2008 ble to tunisiere og en naturalisert dansk statsborgere arrestert i Århus, hvor Jyllands-Posten har sitt hovedkontor, for å ha planlagt å drepe den syttito år gamle Kurt Westergaard, som hadde laget en av tegningene.

Europeiske muslimers sympati for protestene mot karikaturene var ikke begrenset til en ytterliggående fløy av voldelige, radikale eller sinnsforvirrede individer. Sympatien var dyp. På spørsmål om hvorvidt striden dreide seg om muslimsk intoleranse eller vestlig respektløshet, svarte vesteuropeere overveiende det første (67-28 i Frankrike, 59-19 i Storbritannia). Men muslimer i Vesten klandrer «respektløshet» mot profeten med marginer som ikke er særlig forskjellige fra sine trosbrødre i den muslimske verden: 79-19 i Frankrike, 73-9 i storbritannia, 80-5 i Spania. «Jyllands-Posten skapte ikke noen ny situasjon med karikaturene,» kom Rose til å si senere. «Tegningene rettet bare oppmerksomheten mot en realitet som fantes allerede.» Og denne realiteten var en avgrunn av gjensidig mangel på forståelse mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer, som kanskje kan minne amerikanere om den raseavhengige splittelsen omkring rettssaken mot O. J. Simpson.

Det var ikke lett å bygge noen bro over denne kløften. Det fantes ingen åpenbare muslimske «krav». Det var ingen demonstrant noe sted i verden som protesterte mot noe fornedrende «budskap» i tegningene. De protesterte mot den vanhelligelsen det var å avbilde Muhammed overhodet. Så protestene var ikke et forlangende om respekt, rettferdig behandling eller en rettmessig plass for islam blant verdens kulturer. Det var noe helt nytt: Det var en advarsel om at ikke-muslimer, hvor enn de måtte befinne seg, bryter muslimske tabuer på egen risiko. Den til da utbredte tanken i Europa om at man fullt ut kan respektere såvel ytringsfriheten som religionens verdighet, viste seg å være et optisk bedrag. De to tingene hadde kun virket forenlige fordi ingen i Europa de siste femti år hadde funnet det passende å fremme en sak som religionens verdighet. Så snart de muslimske innvandrerne kom og begynte å gjøre nettopp det, var den ubesværede sameksistensen mellom religions- og ytringsfrihet et minne fra fortiden. Et valg var nå nødvendig.

De fleste journalister og politikere forsøkte å late som om debattens innhold ikke var blitt endret som følge av økende aktivisme fra islams side i Europa. Innpakking av hendelsen i Europas historiske forpliktelse til å bekjempe antisemittismen, og fremstilling av muslimer som i en tilsvarende situasjon som europeiske jøder var i før den annen verdenskrig, var en av de retoriske strategiene. «Det denne saken dreier seg om er ikke «selvsensur»,» skrev Edgar Bronfmann i World Jewish Congress i Times. «Det dreier seg om hvorvidt respekt for andres religiøse tro, tradisjon og praksis virkelig gjelder alle, muslimer inkludert.» Bill Clinton, USAs tidligere president, sammenlignet også tegningene med historisk antisemittisme.

En annen fremgangsmåte var å ta besettelsen med «nøytralitet» i alt som hadde med statlig religionspolitikk å gjøre, tvinge den på individuelle borgere og gjøre nøytraliteten til et krav ved deres personlige ytringer. Det ville altså for fremtiden være i orden å angripe «religion» på abstrakt vis (en nokså meningsløs rettighet), men ikke islam spesielt. «Alt dette ville ha vært helt i orden,» skrev den danske samfunnsviteren Jytte Klausen om karikaturstriden, «dersom avisen hadde en lang tradisjon for å stå opp for fryktløse kunstneriske uttrykk. Men for tre år siden skjedde det at Jyllands-Posten nektet å offentliggjøre karikaturer av Jesus, med den begrunnelse av de ville krenke leserne.» Den franske satiriske avisen Charlie Hébdo ble stilt for retten for ærekrenkelse etter at den trykket tegingene. Advokaten forsøkte å forsvare avisen ved å vise til at «Charlie [også] har vært svært hardhendt med den katolske religion».

Det å sette islamkritikk på samme nivå som antisemittisme, og forlange intellektuell «nøytralitet» som en forutsetning for deltagelse i debatt, var begge måter for å si at Europa måtte vise større respekt for religion, og mindre respekt for en «rett til å krenke» hvor alle knep er tillatt. Hadde det blitt sagt rett frem, og ikke i en kontekst av voldelige trusler, ville det ha vært en respektabel oppfatning. Men det ble ikke sagt rett frem. Det var et forsøk på å kamuflere underkastelse som romslighet.

Rose gikk ikke som katten rundt den varme grøten. I motsetning til de fleste politiske eller journalistiske provokatører, var han en kultivert og bereist mann, en antikommunist som hadde vært Moskva-korrespondent, snakket russisk som en innfødt, og kjente de historiske grenselinjene i ytringsfrihetsdebatter. Kort tid før opptøyene begynte sa han at de som angrep avisen hans minnet ham om den ideologiske avdelingen i Sovjetunionens sentralkomité. Sovjetiske sensorer hevdet ofte at de var åpne for enhver ytring som kunne bevises å være en del av legitim offentlig debatt, for deretter å definere legitim offentlig debatt ekstremt snevert. «Jusprofessorer sier at det må være en hensikt med det du gjør,» sa Rose og tok en kort pause før han la til: «Nei, det må det ikke.» Roses poeng var at ytringsfrihet ikke innebærer frihet til å ytre det som myndighetene finner rimelig. Alle stater – de verste totalitære systemene fra det tjuende århundre så avgjort inkludert – har den formen for ytringsfrihet. Prisen for å hanskes med islam kom til å bli betalt med rettigheter.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»