av CHRISTOPHER CALDWELL

En 28 år gam­mel soma­lisk isla­mist for­søkte angi­ve­lig å drepe den danske teg­ne­ren Kurt Wes­tergaard med en øks om kvel­den første nytt­års­dag. Det var Wes­tergaard som laget den mest kon­tro­ver­si­elle av de tolv kari­ka­tu­rene av pro­fe­ten Muham­med på opp­drag fra den Århus-baserte dags­avi­sen Jyl­lands-Pos­ten i 2005. Det var hans teg­ning som viste en skjeg­gete mann med en tur­ban for­met som en bombe. Offent­lig­gjø­rin­gen av kari­ka­tu­rene førte flere måne­der senere til opp­tøyer over den mus­limske ver­den. Danske ambas­sa­der ble brent i Iran, Syria og Liba­non. Mer enn 200 per­soner døde.

Trus­lene mot herr Wes­tergaard, som er 74 år gam­mel, har ikke tatt slutt siden. Han har vært nødt til å flytte ni gan­ger. I okto­ber arres­terte ame­ri­kanske myn­dig­he­ter to radi­kale mus­li­mer i Chi­cago som visst­nok hadde plan­lagt å drepe ham og Flem­ming Rose, redak­tø­ren hos Jyl­lands-Pos­ten som fikk laget kari­ka­tu­rene. De mis­tenkte hadde alle­rede vært i Dan­mark, angi­ve­lig for å ta avi­sens loka­ler i nær­mere øye­syn. Danske myn­dig­he­ter har gre­pet inn for å beskytte Wes­tergaard mot flere tro­ver­dige døds­trus­ler. De bygde om bade­væ­rel­set hans til en solid bun­ker, kom­plett med stål­dør og en panikk-knapp for kon­takt med det lokale poli­tiet, en detalj som sann­syn­lig­vis red­det hans liv. Angri­pe­ren hak­ket løs på døren til ingen nytte mens Wes­tergaards fem år gamle barne­barn så på. Wes­tergaard for­ven­ter at døds­trus­lene mot ham vil ved­vare livet ut. Det ser ikke ut til å ha svek­ket hans like­fremme tem­pe­ra­ment. «Det som vil skje i det lange løp,» sa han i et radio­in­ter­vju i fjor, «er selv­sagt at vår kul­tur – den mate­ria­lis­tiske, over­legne kul­tu­ren – vil seire.»

Men de kon­stante trus­lene mot Wes­tergaard er en indi­ka­sjon på en alvor­lig utford­ring for de frie sam­fun­nene, og de viser at vi fort­satt kan­skje under­vur­de­rer betyd­nin­gen av den danske kari­ka­tur­stri­den. Rene kri­mi­nelle er som regel ikke så opp­satt på å sende sine ofre i en tid­lig grav. Man­nen som angrep Wes­tergaard ved nyttår ser også ut til å ha hatt lang­sik­tige pla­ner. Han er far til tre barn, har opp­holds­til­la­telse i Dan­mark, og har vært i lan­det i tolv år. Men han har i følge dansk etter­ret­nings­tje­neste for­bin­del­ser til både den øst­afri­kanske gre­nen av Al Qaeda og den vol­de­lige, soma­liske ung­doms­be­ve­gel­sen Al Sha­baab. Angre­pet på Wes­tergaard var ikke først og fremst en for­bry­telse. Det var et til­felle av poli­tisk vold. Målet var etter beste skjønn ikke å stjele Wes­tergaards pen­ger, men å hånd­heve «jus­tis» på en måte som skulle endre sam­fun­nets reg­ler og folks adferd.

ANNONSE

En stats auto­ri­tet byg­ger som Max Weber sa på et volds­mono­pol. Hva ytrings­fri­he­ten på reli­gio­nens område angår, har regje­rin­gens volds­mono­pol blitt brutt i Dan­mark. Det fin­nes en annen aktør på mar­ke­det, som erklæ­rer at teg­nin­ger opp­fat­tet som anti-islamske straffes med døden. Et møns­ter av poli­tisk vold mot van­lige bor­gere er noe Vest-Europa ikke har opp­levd på mer enn et halvt århundre. Noen beskri­ver radi­kal islam som en form for tota­li­ta­risme, eller «isla­mo­fa­scisme». Det er en over­for­enk­ling. Selv om han hadde kon­takt med Al Qaeda, ope­rerte man­nen som øns­ket Wes­tergaard død sann­syn­lig­vis alene.

Men denne mak­ten til å true er poten­si­elt avgjø­rende, selv om den er ufor­mell. Det er den samme mak­ten som utøves av dem som truer jour­na­lis­ter i Russ­land og dre­per politi­menn i Mex­ico, eller den samme som Ku Klux Klan utøvet i USAs sør­sta­ter for et århundre siden. Slike hand­lin­ger er lov­gi­vende. Det er bemer­kel­ses­ver­dig hvor få per­soner det er nød­ven­dig å skade for å oppnå dette. Lars Løkke Ras­mus­sen, den danske stats­mi­nis­te­ren, benyt­tet ikke en kli­sjé da han beskrev angre­pet på Wes­tergaard som «et angrep på vårt åpne sam­funn». Så snart en kilde til for­ut­sig­bar vold duk­ker opp i et åpent sam­funn, må myn­dig­he­tene gjøre noe for å stoppe den.

Ide­ene om «mino­ri­tet» og «majo­ri­tet», som i årtier har vært vel­me­nende vest­lige regje­rin­gers vik­tigste måte å for­stå lov og rett på, er ikke til noen hjelp stilt over­for en slik opp­gave. Det er opp­lagt at kun et mindre­tall av danske mus­li­mer, og et enda mindre mindre­tall av alle dans­ker, er vol­de­lige og radi­kale isla­mis­ter. Men selv om den mino­ri­te­ten er uhyre liten, er den stor nok. Så lenge den er i stand til å rette tro­ver­dige døds­trus­ler mot enhver som ringe­ak­ter islam, kan den gi islam en pri­vi­le­gert sta­tus blant Dan­marks reli­gio­ner.

Med all den strid og øde­leg­gelse offent­lig­gjø­rin­gen av de danske kari­ka­tu­rene har avsted­kom­met, har den vist seg å være en akku­rat så avslø­rende øvelse som Rose sa det ville bli. Kunst­nere snak­ker om å «teste gren­sene» for ytrin­ger, men det er ofte tale om uekte eller akterut­seilte gren­ser, ting som folk for all del ville hysje ned for en femti års tid siden, men som ingen bryr seg noe sær­lig om i dag, blant annet sex.

Men Rose avslørte et vir­ke­lig tabu, et tabu under­støt­tet av vold. På denne måten viste han oss at vi har et stort pro­blem. Poli­tisk vold har til hen­sikt å fremme en sak – i dette til­fel­let spe­si­ell hen­syn­ta­gen til islam. Hvis en stat ikke kan stanse vol­den direkte, vil offent­lig­he­ten for­lange at den stanses indi­rekte ved å mot­ar­beide årsa­ken som vol­den står til tje­neste for. Den økende popu­la­ri­te­ten til Geert Wil­ders’ parti i Neder­land, folke­av­stem­nin­gen om for­bud mot mina­re­ter i Sveits, for­sla­get om å forby bur­kaer i Frank­rike – alt dette er despe­rate til­tak som frem­mes for å erklære at islam ikke er Euro­pas vik­tigste reli­gion. «Dette er krig,» skrev det bredt fav­nende franske uke­skrif­tet L’Express på leder­plass i kjøl­van­net av mord­for­sø­ket på Wes­tergaard. «Å unn­vike denne kon­flik­ten ville være å kjøpe seg ro i dag til en for­fer­de­lig pris betalt med blod i mor­gen.» Kon­klu­sjo­nen lød: «Det er nød­ven­dig å bann­lyse alle for­mer for hel­dek­kende slør [bur­kaer] i våre offent­lige rom.» Det ser ut som en kon­klu­sjon som ikke føl­ger av pre­mis­sene, men det gjør den like­vel.

Den ame­ri­kanske jour­na­lis­ten Chris­to­pher Cald­well (f. 1962) er senior­re­dak­tør i det ame­ri­kanske tids­skrif­tet The Weekly Stan­dard, og er aktu­ell med boken Reflections on the Revo­lu­tion In Europe. Denne artik­ke­len stod opp­rin­ne­lig i Finan­cial Times, og er over­satt av Chris­tian Skaug.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Roman

    Det er helt rik­tig at denne kon­flik­ten er påtvun­get oss. Vi kan ikke velge å være fri­tatt. Eller som von Stauf­fen­berg sa en gang- “ingen vil bli spart”.
    Men det er en annen side ved situa­sjo­nen. Man­ge­len på reak­sjon, eller ret­tere sagt-rik­tig reak­sjon-og hand­ling der­et­ter, avslø­rer dem som skulle vært handlekraftige,men ikke gjorde noe. Man­ge­len på reak­sjon styr­ker også mot­vilje, mis­tro mot tvangs­in­flyt­ting av en kul­tur som vil utra­dere vår kul­tur. Den stille­tiende og mode­rate majo­ri­te­ten vil gå over på en blunk når tiden vil komme. Var det ikke det som skjedde i Tysk­land?
    De som sit­ter nå i posi­sjo­nene vil sik­kert havne i Quis­ling-boka. Det er det som har skjedd i SU. Alle vet hvem de var og hva de gjorde. 
    De vil få os til å krype kla­rer ikke drepe fri­he­ten. Kan­skje slå den dypt under bak­ken i lang tid, kan­skje sette oss på knærne, men ikke drepe fri­he­ten. Selv den vær­ste dik­ta­tur – USSR falt sam­men fordi FOLK VIL LEVE FRITT. De som ikke har levd i feng­sel vet ikke sma­ken av fri­het. Og fri­he­tens pris.

  • Eigi­lur

    Reflections on the Revo­lu­tion In Europe” bør leses av alle! Det kom­mer til å bli stå­ende som selve stan­dard­ver­ket for hvor­dan islam kunne innta Europa uten mili­tær­makt.

    Pus­sig at det helst er ame­ri­ka­nere som Chris­to­pher Cald­well og Bruce Bawer som kla­rer å sette for­hol­dene i Europa i et begri­pe­lig lys.