Kommentar

Terroraksjoner anses for å ha en konstituerende effekt på «miljøene». I deres øyne var terroren i Paris «vellykket». Man skal ikke se bort fra at angrepet på Charlie Hebdo kan dannet et mønster for fremtiden.

Det sa sjefen for PSTs kontraterrorsenter, Inger Haugland, under en sikkerhetsorientering til pressefolk tirsdag. Ordene må ha fått det til å gå kaldt nedover ryggen på flere.

Det som for den siviliserte verden var en sjokkerende massakre på forsvarsløse journalister og tegnere, er for andre en seier og et vellykket angrep. Haugland så ikke bort fra at det også var miljøer i Norge som ser det slik.

Hun var opptatt av at karikaturstriden i utvidet forstand – omfattende alle karikaturer som omfatter profeten – er en vedvarende kilde til strid.  De krenkende glemmer ikke. Jyllands-Posten er fortsatt «beleiret».

khomeini.425px.001

Men Haugland – som har bakgrunn fra statsvitenskap og et hovedfag i antropologi – forenkelt krenkelsesfølelsen. Hun sa at Jyllands-Postens tegninger utløste umiddelbare reaksjoner. Det stemmer ikke. Det gikk forholdsvis lang tid før ballen begynte å rulle, liksom det gikk en god stund før ayatollah Khomeini utstedte dødstruslene mot Salman Rushdie og alle som hadde hatt med Sataniske vers å gjøre.

Truslene er kalkulerte. Både Khomeini og danske imamer bestemte seg for å utnytte romanen/tegningene politisk til å mobilisere ummahen, mot Vesten. Det er dette som er skremmende. Utad sier muslimske representanter at islam pålegger dem å følge vertslandets lover. Når de bor i ikke-islamske land er de pliktig å følge landets lover og være lojale borgere.

Khomeinis fatwa gjaldt hele verden. Det iranske prestestyret ville bestemme over liv og død i andre land. Deres religiøse dødsdom skulle ikke bare gjelde over alt. De oppfordret alle muslimer til å drepe forfatteren, og sendte selv drapsmenn – helt til Oslo. Det er når man ser denne handlingen i perspektiv at man forstår rekkevidden.

Norske myndigheter fikk panikk og la lokk på etterforskningen av attentatet mot William Nygaard.

Instrumentell krenkelse

Fogh_1922158c

12 år senere var det Danmars tur. Danmark har en sterkere opplysningstradisjon, supplert av en kulturradikal fra 1880-tallet, og en ny konservativ retning, som fikk politisk uttrykk i Anders Fogh Rasmussens regjering. En sosialdemokratisk regjering ville neppe stått opp mot imamene. Men det gjorde Fogh Ramussen fra Venstre, i regjering med de konservative og støttet av Dansk Folkeparti.

Det var altså en ny politisk konstellasjon i Danmark som sto fast. Den finnes ikke i Norge. Selv med FrP i regjering står Norge svakt i verdispørsmål.

Dette har betydning når sjefen for kontraterrorsenteret snakker som om blasfemien er ektefølt. Det er den ikke. De fleste muslimer har aldri sett karikaturtegningene eller lest Sataniske vers.

Balladen/bråket er arrangert. For å piske opp en stemning måtte de danske imamene ha med seg falske bilder til Midtøsten. Ambassadørene fra muslimske land pustet til ilden. Særlig den egyptiske var aktiv. Det var politiske poeng å plukke på å vise seg som troens forsvarer.

Danske_imamer_skal__776755c

Imamene bak kampanjen mot Danmark. Fra venstre Ahmed Akkari, Raed Hlayh, Abu Laban (død) og Abu Bashar. Hvis det dukker opp en sak som kan egne som mobiliserende symbol, vil man trolig se en lignende «samling» av radikale og moderate i Norge.

 

En av dem som var aktiv den gangen, Ahmed Akkari, har i ettertid svingt og blitt demokrat. I selvbiografien som kom i fjor, forteller han detaljert om spillet da imamene forsøkte å tvinge Danmark i kne.

Akkari var gjest hos Fritt Ord på forsommeren, der ble han avvist som en «utbrent ekstremist» av Mohammad Usman Rana og Linda Alzaghari, med Jonas Gahr Støre ved sine side. De hadde ikke noe å lære av ham. Denne avvisningen er betegnende. Dermed signaliserer de «moderate» norske muslimene hvor de står: de ønsker ikke noe oppgjør med de radikale kreftene som driver sitt spill innenfra. De vil ikke at de skal avsløres, enten det nå er i moskeer, koranskoler eller privatskoler.

De vil fremfor alt ikke ha noe søkelys på at muslimske talsmenn driver et maktspill, for å erobre makt for seg og sine, på bekostning av demokratiet, på bekostning av statens myndighet.

Den som ikke vil innse dette, men i stedet tar blasfemien på alvor, vil i utgangspunktet befinne seg i en underlegen posisjon.

Både instrumentaliseringen av krenkelsen og maktspillet er godt belyst. Det er ingen grunn til å la seg bløffe. Likevel snakker en norsk kontraterrorsjef som om dette er en genuin følelse.

Dermed signaliserer hun at det bare er å «presse» i vei. Neste gang kan det skje ved at det settes i omløp historier om at vaksiner inneholder stoffer fra svin. Slike historier spres i rekordfart på sosiale medier. Noen vil fylle på med at det er gjort bevisst for å krenke muslimer. USA/Israel/jøder – bare fantasien setter grenser.

Demonstrasjoner, opprop, sit down-aksjoner, ting kan fort eskalere. Hvis myndighetene ikke forstår hvordan både såkalte moderate og radikale spiller på disse tingene, vil man hele tiden havne på defensiven.

Norske medier brukes til å psyke ut myndigheter og offentlighet med at radikaliseringen skyldes Vestens utenrikspolitikk, særlig USAs og Israels.

Venstresiden har i årtier kjørt på denne linjen. NRK og Aftenposten målbærer slike synspunkter daglig. Sist helg var Lars Gule igjen gjest i NRKs Ukeslutt, sammen med statssekretær i justis, Jøran Kallemyr. Tema var forbygging av radikalisering. Gule hadde en original vri: Hvis myndighetene virkelig mente noe med det, skulle de innkalle den amerikanske ambassadøren og protestere mot bruken av tortur og Guantanamo. Det var disse fenomenene som bidro til radikalisering! Kallemyr hadde ingen kommentar.

Aftenposten velger også kjøre frem dagbøkene til en Guantanamo-fange og skrive lederartikler mot leiren og torturen. Uten proporsjoner, uten perspektiv på dagens situasjon.

Pressen er selv blitt en del av problemet. Når de møter trusler og veier for og imot trykking, har de selv satt seg i en situasjon hvor de ikke forstår hvor frontene går.

Samtidig antagoniserer de jihadister personlig.

Måten mediene har kjørt frem Arfan Bhatti på, vitner om at man ikke forstår at man ikke skal antagonisere unødig. Mediene gjør det personlig.

Bhatti var kjendis og medieyndling så lenge han skjøt mot synagogen og planla å halshugge den amerikanske og israelske ambassadøren. Da ble han avbildet i lusekofte og med mini-koran i rettssalen. Han ble invitert til SKUP-konferansen for å fortelle om sin omvendelse.

Men da han stilte foran Stortinget for å protestere mot deltagelsen i Afghanistan var det slutt. Da ble han fiende.

Siden er Bhatti blitt fiendens ansikt. Det blir for personfiksert.

Som om ikke det er nok: Bhatti og Gunnar Hultgreen samarbeidet om oppslaget av en karikatur i Dagbladet, der en gris skriver i Koranen. Stort grovere kan det ikke bli. Tegningen var blitt lagt inn i et kommentarfelt på PSTs hjemmeside. Dagbladet og Bhatti skulle skandalisere PST, men det endte med at Dagbladet kom i heisen. 3.000 deltok i demoen på Universitetsplassen der Mohyeldeen Mohammad truet Norge med et 9/11.

Vebjørn Selbekk og Dagen har fått ufortjent mye oppmerksomhet for sine faksimiler av Jyllands-Posten, i det som var en straight nyhetsreportasje. Dagbladets grisetegning savnet relevans og var rent oppspinn.

Hvis mediene forstår at de ikke må la seg bløffe, vil islamister og såkalt moderate muslimer forstå at det ikke er noe å hente på å lage bråk. Men hvis man tror at krenkelsen av reell, vil de bare fortsette.