Kommentar

NRK har ikveld vist «Life of Brian» og en film om Hamas rett etter hverandre. Tilfeldig? Den ene uttrykker håpet, den andre døden. Jeg er ikke sikker på at NRK vet hva de skal velge.

«Life of Brian» har det befriende, harmløse lettsinn om noe så gravavorlig og velkjent som Jesu liv. Hvordan han ble Messias på grunn av misforståelser av det mest absurde slag. Det finnes ikke noe ondsinnet i filmen. Likevel vakte den reaksjoner i Norge. Det synes som en evighet siden. Men det var i 1979, samme år som Khomeini kom til makten.

Jeg tror danskene er sjokkert over det Muhammed-tegningne har vist: At de har en minoritet innen minoriteten som forakter det danske demokratiet, og egentlig har erklært det krig. Rundreisen til Midtøsten for å piske opp hat kan vanskelig tolkes som noe annet. Men det er kommet i bakgrunnen i norsk dekning.

Norske medier har vært på muslimenes side. De er blitt fornærmet, krenket. Billedforbudet refereres ukritisk. Man benytter i det hele tatt ikke vanlige journalistiske prinsipper, som å stille oppfølgings- og motspørsmål. I stedet adopterer man språket og terminologien til minoriteten. Minoriteten snakker nemlig på vegne av alle «muslimer», og norske medier lar dem gjøre det. De skriver uten forbehold at alle muslimer føler seg trampet på. Det tror jeg rett og slett ikke på.

Akkurat som i kristendommen er muslimene en broket blanding, avhengig av land, breddegrad, kultur, styre. De fleste er hverdagsmennesker som stort sett har nok med seg selv, som over alt ellers i verden.

Men islam har frembrakt en type muftier som er som troens politi. Deres posisjon er basert på at de er fangevoktere. Derfor oppfatter de all kritikk som et angrep. De gjør kritikk til angrep. Det beviser deres berettigelse. I og med at millioner av muslimer nå bor i Europa, er potensialet for konflikt mangedoblet. Shabana Rehman har rett: Noe slikt som tegningene var «bound to happen».

Men hvorfor stiller ikke mediene spørsmål ved de selvbestaltede talsmenn for «alle» muslimer? Når man i andre sammenhenger ikke har noen vanskeligheter med å se vikarierende motiver?

Tvert om tror jeg at mange av de «krenkede» innvandrerne blir forledet av medienes sympati til å tro de har kontakt med virkeligheten. Det har de ikke. Det de sier er stort sett tøv. Men de hører de samme ordene om og om igjen, at de er marginalisert, ydmyket, stigmatisert, krenket. Er det noe rart at noen føler behov for oppreisning?

På meg virker det som mange av de som intervjues lever i sin egen verden. De sier f.eks. at ingen muslim ville finne på å si det samme om jøder eller Holocaust. Det er nesten så man må le. Men det gjør ikke norske journalister. De trekker ikke på smilebåndet en gang.

-Ville man snakket like høyt om ytringsfrihet dersom en muslimsk avis benektet holocaust?

sier Ahmed Bukra til VG i en avslørende uttalelse, for muslimer i Rabita-moskeen ser holocaust-benektelse som et spørsmål om ytringsfrihet, det har forstander Basim Ghozlan selv sagt. Men svaret får ingen klokker til å ringe.

Kadafi Zaman er VG-journalist med pakistansk bagrunn, men det finnes lite av formidlingsansvar i hans kommentar. Zaman prøver ikke en gang å yte Jyllands-Posten rettferdighet:

Hensikten var å vise at alle, også muslimer, må finne seg i spott, hån og latterliggjøring i et demokratisk samfunn.

«Det gjorde danske muslimer», skriver Zaman. Feil igjen. De holdt demonstrasjoner umiddelbart i København og Århus, og tegnerne måtte gå under jorden.

Ikke mange har i løpet av 1400 år tegnet muslimenes helligste mann med djevlehorn og tikkende bombe på turbanen!

Ikke mange religionsstiftere i vår tid er heller blitt tatt til inntekt for terror, selvmordsaksjoner og ønske om å utslette Israel og påføre USA angrep med millioner av døde. Mot disse fakta blir en karikatur temmelig tamme greier.

Zaman tyr selv til latterliggjøring og karikatur av Jyllands-Posten og Danmarks regjering. Hans skriverier er langt farligere enn Jyllands-Postens tegninger.