Tavle

Noen innsikter må man holde fast ved, og det er verdt å merke seg når de deles av folk man ellers ofte er uenig med. Arnfinn Pettersen i Human-Etisk Forbund forklarte Ayesha Wolasmal hvorfor hun tok feil når hun mente at det gikk an å forby ytringer som var krenkende for muslimer.

Wolasmal ville begrunne hvorfor et forbud mot filmer som Innocense of Muslims var nødvendig – de krenket muslimer – og rettferdig: på samme måte som Vesten har erklært Holocaust for «hellig» må Vesten respektere muslimers følelser.

Wolasmals argumentasjon er rotete, hun skiller ikke på fakta og følelser.

 

Våre egne følelser rundt Holocaust kommer til uttrykk når et av de mørkeste kapitlene i menneskets historie blir gjenstand for kritikk og debatt.

Den etablerte oppfatningen blant jøder om Holocaust som hellig og urørlig er på sin plass. For ordens skyld, hensikten er ikke å sette likhetstegn mellom Holocaust og krenking av profeten, men en sammenligning av de følelsene som utløses når det som er hellig for oss blir angrepet.

Men Holocaust er ikke «hellig» slik Koranen og Profeten er hellig. Det er to forskjellige ting. Ingen har heller villet forby debatt om Holocaust, og spørsmålet om forbud mot revisjonisme, er omstridt. Forkjempere for blasfemiforbud bruker Holocausts posisjon i Vesten som brekkjern for å få et blasfemiforbud for egen del. Det har fått en stadig mer uggen biklang ettersom antisemittismen vokser blant muslimer.

Forsøket på å bruke Holocaust som brekkstang er dermed svekket. Arnfinn Pettersen griper fatt i det prinsipielle; Hvem skal avgjøre hva som er blasfemi? Her går han også i rette med ordfører Fabian Stang som beklaget seg over «misbruk av ytringsfriheten» og sto på balkongen på Youngstorget i solidaritet med imamene.

«Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten til lå krenke andres følelser», sa Oslos ordfører Fabian Stang før helgen, under en markering mot filmen i regi av Islamsk Råd.

Stang og Wolasmal skaper et kunstig skille mellom legitime og illegitime ytringer. «Hvis hensikten med kritikk er å skape debatt og et ordskifte basert på dialog handler vi i tråd med de verdier vi forsøker å formidle», skriver Wolasmal. En legitim ytring er altså en som har gode hensikter.
Her opphøyer hun seg selv til tankeleser. Å gjøre ytringers legitimitet til et spørsmål om hensikt, vil raskt gjøre hele debatten til spekulasjon i andres motiver. Ingenting er enklere enn å tillegge sine meningsmotstandere ondsinnede intensjoner.

Noen innlysende rettigheter som den norske staten og mange andre europeiske har vanskelig for å bestemme seg om de vil opprettholde:

Ytringsfrihet betyr at staten ikke har rett til å nekte borgerne å ytre seg – og at staten har plikt til å beskytte de som ytrer seg mot vold og trusler fra meningsmotstandere.

..

Ytringsfriheten skal først og fremst beskytte minoriteters rett til å ytre meninger som avviker fra de etablerte. Den er ikke til for å beskytte det vi er enige om, men for å beskytte retten til å si ting andre finner ufyselig.

Hva som er ufyselig kommer an på øynene som ser. Man skulle tro at mangfold betød større toleranse, men slik ser det ikke ut. Tvert imot virker det som om mangfolket må beskyttes av at noen meninger stemples som uspiselige. Disse avsky-reaksjonene rommer sin egen begrunnelse, dvs. de trenger ikke noen nærmere forklaring.