Gjesteskribent

Av Salam: I forbindelse med lanseringen av årbok om menneskerettigheter i Norge for 2006 inviterte Norsk senter for menneskerettigheter til et frokostseminar fredag 11 mai. Temaet Senter for menneskerettigheter valgte å sette fokus på var spørsmålet om lovreguleringen av blasfemi, med andre ord spørsmålet om menneskerettigheter i skjæringspunktet mellom religionsfrihet og ytringsfrihet. Bakgrunnen var den heftige debatten om ytringsfrihet som ble utløst etter at Jyllands-Posten trykket tegninger av profeten Muhammed i 2005.

I invitasjonsbrevet til seminaret settes det spørsmålstegn ved ytringsfrihetens grenser:

«Karikaturstriden har bidratt til å sette forholdet mellom ytringsfriheten og den norske blasfemiparagrafen på dagsorden – og synliggjort behovet for ny grundig debatt om forholdet mellom ytringsfrihet og religions- og livssynsfrihet og vern mot hets på grunnlag av religion. Ikke minst har det blitt tydelig at det er behov for fornyet vurdering av om og eventuelt hvordan grensene for ytringsfriheten i norsk lovgivning bør ta høyde for globale forhold».

Paneldebatten kretset rundt ytringsfrihetens grenser i forhold til religionskritiske ytringer. Hva er det som et eventuelt lovforbud mot visse ytringer bør verne: Gud, religiøse følelser eller religiøse minoriteter mot hets fra andre samfunnsgrupper? Det var ganske bred enighet om at blasfemiparagrafen ikke lenger var et egnet middel i et sekulært demokrati. Professor Eivind Smith påpekte at det kun var 10 stater i Europa som hadde blasfemiparagrafer. Han mente at veien de andre statene hadde valgt ved å forby hatefulle ytringer eller oppfordring til vold og sosial uro, uavhengig av om de var basert på religion eller rase, viste bedre mestring intellektuelt og politisk.

Generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, var ikke like tydelig i sitt budskap. Han uttrykte det slik: «Jeg er ikke en skarp forsvarer for blasfemiparagrafen». Sultan var ikke sikker på hva man burde gjøre med blasfemiparagrafen. Velger man å oppheve paragrafen, bør det finnes et alternativt rettslig vern for religiøse minoriteter mot sårende ytringer, uttalte han.

Det var advokat Abid Raja enig i. Han understreket at ytringsfriheten ikke var absolutt og at dens grenser derfor var diskutable. «Ytringsmektige» som både har språklige kunnskaper, formidlingsevne- og posisjon bestemmer slike grenser». Hadde diskusjonen handlet om ytringsfriheten og de homofile ville den vært annerledes», hevdet Raja. Han stilte seg uforstående til påstander om at karikaturene var rettet mot autoriteter og et religiøst maktsystem. Blasfemiparagrafen skal ikke beskytte autoriteter, men «somaliske analfabeter, kurdiske asylsøkere og pakistanske arbeidere». Den muslimske minoriteten bør ifølge ham beskyttes mot hatefulle ytringer ved lov.

Forsker og professor ved Det Teologiske Fakultet ved Universitetet i Oslo, Ulla Schmidt, hadde et klart og utvetydig svar: «Ja, det er på tide å oppheve blasfemiparagrafen». Hva som er blasfemisk oppfattes fra et religiøst ståsted, som nødvendigvis er subjektivt. Religionskritiske ytringer spiller en viktig funksjon i å utfordre etablerte forståelser av de hellige tekstene og utforske andre tolkningsmuligheter. Anklager om blasfemi har historisk vært forsøk på å etablere eller bevare en hegemonisk stilling for en religiøs maktelite. Schmidt understreket at religion alltid er forbundet med makt og maktutøvelse, og derfor gjør seg gjeldende i politiske diskusjoner. For å hindre at religion blir en illegitim maktinstitusjon, må religiøse systemer være tilgjengelige for kritikk, også i form av satire. Argumenter for å forby religionskritikk sikter mot å avskjære kritikk mot maktsystemer, ifølge Schmidt. Samtidig poengterte hun at det var nødvendig å flytte fokuset fra juridiske og rettslige aspekter til etiske vurderinger. Ytringsfrihet innebærer overveielse og ansvar.

Et halvannet år med heftige debatter og diskusjoner om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet virker ikke å ha bidratt til noen merkverdig endring i posisjonene.
Representanter for den muslimske minoriteten klarer ennå ikke å se det prinsipielle i saken og sammenblander kritikk av et religiøst system og hets mot en religiøs gruppe. Når Abid Raja likestiller religiøs tro med seksuell legning og hudfarge begår han en alvorlig logisk feil. Religiøs tro er nemlig ikke medfødt. Det er ikke «svake» individer kritikken retter seg mot, men en maktstruktur der selvhøytidelige imamer med sykelig overfølsomhet overfor enhver motsigelse sitter på toppen. I ettertid kan vi stille spørsmålet: Hvilken satire skadet muslimenes omdømme mest? Tegningene som ble trykket i Jyllands-Posten, eller de muslimske åndelige ledernes og enkelte muslimers urimelige reaksjoner på en legitim form for kritikk?

Når representanter for muslimer stadig gjør krav på en særstilling og spesielt vern mot ytringer som kan krenke muslimenes religiøse følelser, avviser de samtidig det moderne sekulære demokratiet. Det er nettopp tradisjonen for å sette spørsmålstegn ved autoriteter og ved det bestående som er ryggmargen i demokratiet og grobunnen for alt fremskritt i Vesten. Gjennom krass kritikk har man utfordret gamle systemer og foreldede tankemåter og åpnet nye horisonter. Mangelen på en slik tradisjon i islam er forklaringen på de muslimske samfunnenes stagnasjon og kan i tillegg tjene som en delforklaring på det problemfylte kulturmøtet i Vesten.

Den uheldige avsporingen fra det prinsipielle som handler om ytringsfrihetens betydning og forholdet mellom religion og politikk, til en diskusjon om forholdet mellom Øst og Vest og minoritetenes stilling som har preget debatten helt siden trykkingen av tegningene, var synlig også i dette debattmøtet. Konklusjonen fra panelet var omtrent slik: Ja, vi skal ha ytringsfrihet, men vi skal samtidig respektere religiøse følelser.

Er disse to prinsippene forenlige?

Salam er et pseudonym for en person som av ulike grunner velger anonymitet