Kommentar


Den norske regjeringen har til hensikt å fjerne den sovende blasfemiparagrafen fra straffeloven, og i stedet utvide forbudet mot «hatefulle ytringer» i paragraf 185 til å omfatte ytringer om religion. Begrunnelsen for forslaget er hensyn til nye minoriteter hvis religion ikke har mange tilhengere i Norge, og at et straffeansvar som verner de ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge «alvorlige konflikter i samfunnet» – i praksis en ny og styrket blasfemi-lovgiving, basert på hva den enkelte subjektivt opplever som et angrep på sin tro:

Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet.

Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.

Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.

I realiteten foreslår regjeringen å bytte ut en sovende og foreldet blasfemiparagraf med en aktiv paragraf av langt mer alvorlig karakter.

De er ikke alene:

I mai 2008 ble den nederlandske karikaturtegneren som kaller seg Gregorius Nekschot vekket midt på natten av 10 politibetjenter og arrestert. Nekschot er svært kritisk til islam og det multikulturelle samfunn. Han ble holdt i arrest i 30 timer før han ble løslatt, og arrestasjonen resulterte i siktelse for 8 av karikaturtegningene. Disse ble vurdert til å være krenkende og diskriminerende etter nederlandsk lov. I den opphissede debatten som fulgte, kom det frem at nederlandske myndigheter hadde nedsatt en arbeidsgruppe som i kjølvannet av karikaturstriden i 2006 skulle finne frem til potensielle problemer som kunne føre til trusler mot nasjonale interesser. Hensikten var å oppdage uromomenter og fjerne eventuelle provokasjoner. Det var denne arbeidsgruppen som sto bak arrestasjonen på Neckshot.

Denne utviklingen er til forveksling lik utviklingen i FNs Menneskerettighetsråd, der organisasjonen av islamske stater (OIC) stadig forsøker å få vedtatt resolusjoner som skal immunisere islam mot kritikk. I mars 2008 vedtok Menneskerettighetsrådet å pålegge spesialrapportøren for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også misbruk av den i forhold til religion og rase. I november i fjor vedtok FNs generalforsamling med 86 mot 53 stemmer (mens 42 avsto) OICs forslag om å forby «bakvaskelse av religioner». I den vedtatte resolusjonen oppfordrer FNs generalforsamling samtlige medlemsstater til å endre sine legale og konstitusjonelle systemer for å hindre «bakvaskelse av religioner» – under henvisning til at «islam regelmessig og feilaktig blir assosiert med menneskerettighetsbrudd og terrorisme». Vedtaket utløste umiddelbare protester fra menneskeretts-aktivister og juridiske eksperter.

Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, trekker linjene fra tilstandene som hersker i Menneskerettighetsrådet til den norske regjeringens lovforslag:

– Dette er bekymringsfullt og ser jo også ut som en oppfølging av det som skjer i FNs menneskerettighetsråd. Om forslagene skulle bli vedtatt i Geneve vil det ha begrensede konsekvenser for lovgivningen, men noen av oss har fryktet at tanken bak dette skulle sildre ned både i resten av FN-systemet, EU-systemet og i de enkelte lands lovgivning. Hvis man skal ta justisdepartementet på ordet er det jo faktisk det som er i ferd med å skje. Det er altså frykten for opptøyer, frykten for bråk, som nå faktisk kan føre til at det blir satt spørsmål ved noe av det mest grunnleggende i et samfunn, nemlig retten til religions- og ideologikritikk, sier Kokkvold.

Det er ventet at OIC og deres allierte vil komme med ytterligere forslag til innskrenkelse av ytringsfriheten med henvisning til religion på anti-rasismekonferansen Durban II, som skal gå av stabelen i april i år. Et internasjonalt forbud mot å krenke religioner står på dagsordenen for konferansen, der ytringsfriheten defineres som en hovedutfordring og hindring for å imøtegå nåtidige former for rasisme. I motsetning til andre vestlige land har ikke den norske regjeringen på noe tidpunkt vurdert å boikotte Durban II. Norge har forøvrig meldt seg som kandidat for å innvelges i FN`s diskrediterte Menneskerettighetsråd.

Der den norske regjeringen nå vurderer å utvide forbudet mot «hatefulle ytringer» til å omfatte religioner og subjektive, religiøse følelser, går den politiske debatten i Norges nærmeste allierte i FN, Canada, om avskaffelse av en lignende lov høyt.

I 1960 og -70 årene nedsatte Canada en føderal og en rekke lokale menneskerettighetskommisjoner, som skulle operere innenfor landets rettssystem og håndheve saker som faller under den nå beryktede paragraf 13. Bakgrunnen var at det er vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer og eventuell diskriminering og krenkelse, og bevisbyrden ligger på saksøker. Bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene ble følgelig senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en konsekvens av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende. I paragraf 13 heter det at ytringer eller materiale via telefon eller internett regnes som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt.

Det er ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Det er følgelig ingen som har blitt anklaget under seksjon 13.1 som så langt har blitt frifunnet ved Canadas menneskerettighetskommisjoner. Før nå.

I løpet av 2008 ble en rekke saker om svært bekymringsfulle forhold ved landets mange menneskerettighetskommisjoner kjent. De mest omtalte sakene dreier seg om såkalte religiøse krenkelser, og preges av en oppsiktsvekkende vilkårlighet, manglende rettsikkerhet for de anklagede og et omfattende maktmisbruk. Canadiske bloggers og senere den canadiske pressens søkelys viste at menneskerettighetskommisjonene i den gode hensikts navn hadde endt som alt annet i et helt parallelt og vilkårlig rettssystem – under offentlighetens radar.

De grove avsløringene har fått det politiske etablissmentet og mediene i Canada til å oppfatte det ytterst problematiske i å straffeforfølge at noen subjektivt føler seg krenket – enten på egne eller andres vegne – og mye tyder på at den aktuelle paragrafen nå vil bli omskrevet eller avskaffet i nær fremtid.

Det er imidlertid i retning av Canadas nåværende situasjon den norske regjeringen med sitt lovforslag om utvidet forbud mot krenkelse av religiøse følelser vil føre oss. Men vil vi andre egentlig dit?

Kampanje: Nei til straff for religionskritikk

Kong Salomo og Jørgen Hattemaker?

Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten