Kommentar


Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, vedkjente seg fredag farskapet til blasfemiloven, men gjorde det på en måte som utfordrer både Arbeiderpartiet, grasrota og opinionen.

Det er vanskelig å se hvordan hun skal komme helskinnet fra en slik øvelse.

Å skryte av at man har tvunget Arbeiderpartiet i kne, er neppe smart. Da skal man ha en svært god sak. Har Senterpartiet det?

Tre dager etter at Aftenposten og Klassekampen kunne fortelle at det var hun og Magnhild Kleppa som banket gjennom forslaget til ny blasfemilov, bekrefter Navarsete oppslaget. Da har i mellomtiden motstanden vokst seg enda sterkere. Professor Francis Sejersted var blant dem som sa at dette kan true ytringsfriheten. Den er ikke noe man hestehandler om.

Kristen-Norge og kristne saker er ikke det man vanligvis forbinder med Senterpartiet. Hva er det som er kommet over Navarsete? Har hun sviktende dømmekraft?

Navarsete har tidligere vist ubehersket opptreden fra Stortingets talerstol. Hennes håndverk i denne saken er også merkelig. Det har gått opp for Arbeiderparti-folk at denne saken kan koste dem tillit og stemmer til valget. Man har derfor sett seg tjent med å få frem hvem som har trumfet forslaget gjennom. Det likte Navarsete svært dårlig og hun ga uttrykk for det til partiets toppledelse i Stjørdal idag. Men hun gjør det ved å skryte av at hun «tvang Ap i kne». Det er neppe egnet til å gjøre Ap mildere stemt. De kan reagere med å stille representantene fritt. Da er forslaget dømt.

Men hva med substansen? Det er mye merkelig med forslaget.

I teksten som ble lagt frem i proposisjonen begrunnens forslaget med at vi har fått minoriteter hvis religiøse følelser betyr mer for deres identitet enn hva vi er vant med. Som minoritet er de mer sårbare. Av hensyn til samfunnsklimaet vil derfor regjeringen ha et vern mot krenking av religion. Det skal også virke forebyggende.

Men denne argumentasjonen samsvarer ikke med hva Navarsete sier. Hun snakker om behovet for å verne livssyn og trossetninger generelt.

Regjeringen har annonsert at det vil bli fremmet forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne paragrafen også ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.

Da går vi noe lenger enn § 185, men vi går ikke lenger enn nåværende blasfemiparagraf.

Det blir framstilt som om vi går utover dette. Det gjør vi ikke. Men det vil være feil om vi ikke kan straffe de verste hatefulle ytringene.

Mange mener at verdinøytralitet er å ikke ha et vern mot rasisme og blasfemi, men jeg mener tvert imot at et vern mot slike ytringer er å vise respekt for ulikheter og mangfold.

Slike vern finnes også i dag, blant annet ved at vi verner følelsene til folk som er knyttet til gravsteder på kirkegården, slik som for eksempel gravskjending.

Norge er dessuten internaasjonalt forpliktet gjennom FN-traktateer til å ivareta vern for trosretninger og minoriteter.

Men i praktisk politikk er den nye blasfemiloven et radikalt skritt. Som kjent er ikke den nåværende brukt siden 1933 og det endte med frifinnelse av Arnulf Øverland. Nå vil Navarsete gjeninnføre og reaktivere blasfemi som straffbart, og hun vil utvide til det alle religioner.

Hun sier det ville være ille om vi ikke kunne straffe de verste hatefulle ytringene. Men det kan myndighetene gjøre med dagens lov, hvilket Torkel Brekke påpeker i Dagbladet:

For det første er en slik lov overflødig. Vi har straffelovens paragraf 135a, også kalt rasismeparagrafen, som sier at den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Det er altså forbudt å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering. Det bør finnes mulighet for å straffe de mest ekstreme formene for hatefulle ytringer. Vi vil ikke ha et samfunn hvor for eksempel jøder synes det er vanskelig å leve fordi det ofte framsettes hatefulle ytringer mot dem på grunn av deres religiøse identitet.

Navarsete synes ikke å forstå at vern av trossetninger og livssyn i et pluralistisk samfunn betyr å åpne en Pandoras eske: Det er å invitere til nettopp de konflikter som proposisjonen hevder den vil unngå, fordi oppfatningene om hva som er krenkende vil variere så sterkt. Man risikerer å utvikle separate standarder for ytringsfrihet og justis: Mens kristne skal finne seg i kunstverk som «Piss Christ», vil kunstnere vokte seg vel for å trå muslimer på tærne. Slik er det allerede, men nå kan det bli lovfestet. Eller ser Naravsete for seg at alle religioner skal underlegges samme strenge beskyttelse? Da kan domstolene få mye å gjøre.

Det intellektuelle nivået på Navarsetes tenkning er av en karakter som gjør det pinlig å lese. Å sammenligne vern av religoner med forbud mot gravskjending er svært lite relevant, for å si det forsiktig.

Uklarhetene rundt forslaget er ikke blitt mindre. I tillegg har Navarsete opptrådt på en måte som utfordrer de andre partiene. Kan et lite parti virkelig forvente å få gjennomslag for et forslag som kan bety den kraftigste innskrenking av ytringsfriheten siden krigen?

Hva tenker Navarsete om grasrota i eget parti. Tror hun virkelig at den har sans for en slik fredning av religionen?

Navarsete heiste trossig fanen i Stjørdal. Det var en ytterst sped begrunnelse hun leverte og hun må trolig fire den, og gå på et politisk nederlag.

Støtt kampanjen Nei til straff for religionskritikk mot regjeringens forslag om å utvide loven om «hatefulle ytringer» til å omfatte religion. I løpet av 13 dager har 6675 mennesker skrevet under på oppropet (hvorav 5740 er verifisert) og 3081 e-post er avsendt til stortingsgruppene, Justisdepartementet og partiet Rødt. Vi oppfordrer alle til å underskrive listen, sende oppropet på e-post og/eller verifisere seg dersom man ikke har gjort det allerede.