Kommentar

Regjeringen ved justisminister Knut Storberget varslet fredag at man dropper blasfemiparagrafen i forslaget til ny straffelov. Men av hensyn til nye minoriteter som tar religion alvorlig legger man inn et forbud mot hatefulle ytringer inn i den såkalte rasismeparagrafaen 135a.

Det er ikke helt lett å få fatt i hva regjeringen mener. Men i proposisjonen fra Justisdepartementet argumenteres det for å droppe blasfemiparagrafen fordi den har utspilt sin rolle: først beskyttet den bare kristendommen, så alle lovlig godkjente religioner. Dernest var det ut fra allmenne hensyn at det kunne reises tiltale. Det var ikke lenger følelsen til de troende som avgjorde om noe var krenkende. Men nå er situasjonen annerledes, heter det i proposisjonen. Vi har igjen fått sterkt troende, for hvem troen utgjør en viktig del av deres identitet.

Da dukker ytringsfriheten opp, men den kan ikke være noen avgjørende hindring for å gjøre blasfemi straffbart, anfører departementet og fortsetter:

Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.

Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.

Dette er en oppsiktsvekkende utvikling: på den ene siden konkluderer man med at blasfemi i gammel forstand er foreldet, dvs. ut fra det liberale samfunns standarder. Men så vil man innføre det i rasismeparagrafen.

Først kommer en antropologisk-psykologisk vag, utflytende utgreiing om troens betydning: «religiøs tro vil ofte forankres i dypere lag av ens personlighet». Dette er tvilsom tale. Man gir seg til å kvalitetsvurdere religiøs overbevisning. Hva med alle som er religiøse ut fra mer eller mindre sterkere tvang? Hva med de som kommer til slik erkjennelse ad rasjonell vei? Religion kan integreres på så mange måter, og ikke alle trenger være positive. Det siste er kanskje det liberale samfunns viktigste erkjennelse: det må være en fluktrute fra religion. Det må være en nødbrems. Slik har humor og satire fungert, derfor ble blasfemiparagrafen død. Nå vil regjeringen innføre den igjen og fremfører et sentimentalt forsvar for religionen. Det er nesten noe pinlig over utlegningen. Det er sjelden man ser slike vurderinger i en regjeringsproposisjon. Stilen bryter totalt med resten av språket.

Forfatteren avslører åpenbart personlige holdninger når han/hun skriver:

og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige»

Her går man glatt fra det deskriptive til det normative: hvordan skal man skille på kvaliteten i følelsene? Den mest vanvittige sekt kan påberope seg beskyttelse mot krenkelse. Det virker ikke som om departementet har tenkt over konsekvensene.

Helliggjørelsen av religiøse følelser er bare oppvarminig til det som er forfatterens egentlige ærend: at Norge er blitt flerkulturelt og at det er viktig med godt samfunnsklima.

Så kommer setningen som representerer det mest alvorlige anslag mot ytringsfriheten som har vært sett på mange år:

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.

I korttekst: muslimers sensitivitet må beskyttes. Det er selvfølgelig det som menes. Man vil beskytte samfunnsfreden – et ord som vekker minner om embetsstaten. Men dette er en ren instrumentalisering av ytringsfriheten. Den gjøres avhengiget av ytre faktorer: nemlig en minoritets følelser.

Dette er samme linje som regjeringen ved utenriksminister Jonas Gahr Støre førte under karikaturstriden. Man skulle vise hensyn. Det er det samme han skriver i sin nye bok: decency. Ytringsfrihet må brukes med omhu og ut fra hensyn. Men hvem skal trekke grensen? Det sier Jonas Gahr Støre og lovskriver i Justisdepartementet ikke noe om. De er bare opptatt av å unngå konflikt. Det skjer selvfølgelig ut fra de beste hensikter.

Men ytringsfriheten er for viktig til å prisgis på denne måten. Regjeringen har misoppfattet fullstendig. Den sier at fordi Norge er blitt flerkulturelt må vi vise hensyn. Men ikke ved å innskrenke ytringsfriheten! Det er andre måter å vise hensyn på! Hvis det flerkulturelle samfunn skal ha noen sjanse til å fungere er første bud et prinspielt forsvar for ytringsfriheten. Kun den kan sørge for oksygenet som lufter ut konflikter. Bare vissheten om en slik paragraf er nok til å henge blylodd på hver hånd som farer over tastaturet. Man vil tenke seg om.

Man vil dessuten ikke gå løs på de seriøse. Man vil ta de iltre, maniske, som koker over av antipati. Noen vil bli stilt for retten for å se hvor retten mener grensen går. Det vil være eklatante brudd. «Alle» vil forstå hvorfor den eller de blir dømt. Men den virkelige adressaten vil være de andre. Det vil være straffejustis etter Maos motto: Straff én, oppdra hundre.

Det trengs kun én slik oppvisning før resten av feltet vil legge seg flate.

Noen vil si at regjeringens tekst oser av forsiktighet og feighet, spesielt i et land der en forlegger er forsøkt myrdet for boken han utga.

Men det er ikke det defensive, feige som slår en ved denne teksten. Den er offensiv, imøtekommende. Jeg tror regjeringen, Gahr Støre og Storberget vet hva de gjør.

Konferansen av islamske stater ønsker å gjøre fornærmelse av religion, dvs. islamofobi, straffbart. De akter å bruke FN til formålet. Regjeringen sier den kommer til å delta på den kommende Durban II-konferansen uansett, og søker medlemskap i FNs Menneskerettsråd neste år.

Dette forslaget er ikke noe feilsteg. Regjeringen og Arbeiderpartiet har staket ut kursen.


Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)


Regjeringen vil fjerne blasfemiparagrafen