Sakset/Fra hofta

25. november 2008 vedtok FNs generalforsamling Organisasjonen av islamske staters (OIC) forslag om å forby «bakvaskelse av religioner» med 86 mot 53 stemmer. 42 land avsto fra å stemme.

I den vedtatte resolusjonen oppfordrer FNs generalforsamling samtlige medlemsstater til å endre sine legale og konstitusjonelle systemer for å hindre «bakvaskelse av religioner» – blant annet under henvisning til at «islam regelmessig og feilaktig blir assosiert med menneskerettighetsbrudd og terrorisme».

Another resolution urging restraint was on combating defamation of religions, adopted by a recorded vote of 86 in favour to 53 against, with 42 abstentions. (annex VII) The resolution had the Assembly urge all States to «provide adequate protection against acts of hatred, discrimination, intimidation and coercion resulting from defamation of religions» and to «complement legal systems with intellectual and moral strategies to combat religious hatred and intolerance».

Blant de som stemte for, finner vi land man på våre breddegrader normalt ikke ville være utpreget stolt av å befinne seg i selskap med – spesielt ikke hva gjelder menneskerettigheter eller demokratisk praksis: Afghanistan, Algerie, Angola, Kina, Nord-Korea, Egypt, Eritrea, Etiopia, Gambia, Iran, Jordan, Libanon, Libya, Marokko, Myanmar (Burma), Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia, Sierra Leone, Somalia, Sudan, De arabiske emirater, Jemen og Zimbabwe.

Mye tyder på at delegasjonen fra Furet Værbitt ikke befant seg vel i dette selskapet heller, for Norge var blant de 53 demokratiske statene som stemte mot den aktuelle resolusjonen. Norsk deltagelse på den omstridte anti-rasistiske konferansen Durban II – der den samme bekjempelsen av «bakvaskelse av religion» står særdeles sentralt – skal angivelig være forårsaket av et ønske om å moderere konferansens utfall i den grad det er mulig. Vår søknad om et sete i FNs diskrediterte Menneskerettighetsråd likeså. Et ambisiøst prosjekt vår nære FN-allierte Canada forøvrig har gitt opp.

Men det later til at det som er ansett som dårlig på bortebane ikke er fullt så dårlig hjemme – snarere er det så bra at statsminister Jens Stoltenberg akter å tvinge gjennom en høyst tvilsom lov som oppfyller FN og OIC`s ønske. Altså den loven den norske regjeringen nasjonalt og internasjonalt var offisiell motstander av for hele 69 dager siden.

Der det i november 2008 het Nei, tusen takk, men denne loven vil vi ikke ha, heter det nå:

Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern.

Jøss, det var da litt av en kuvending tenker kanskje du?

Men da tar du feil, for den norske regjeringens handlemåte er absolutt konsekvent når man ser på regjeringens regelmessige omgang med øvrige begreper i denne saken:
Høring vedrørende det aktuelle lovforslaget 17. og 20. februar, betyr på Stoltenbergsk: Det er en tid for debatt og det er en tid for konklusjon. Og konklusjonen er nå tatt.

Samtidig hilser vi debatten velkommen. Vi skal være lydhøre overfor innspill. Her er det vanskelige avveininger mellom ytringsfriheten og vernet i forhold til hatefulle ytringer betyr: statsminister Jens Stoltenberg gjort det klart, både i Regjeringen og overfor Arbeiderpartiets stortingsgruppe, at saken er ferdig avgjort, og at det ikke blir noen omkamp i Stortinget.

Ordene lydhør og debatt kan også tolkes slik – på Stoltenbergsk, vel og merke: – I en flertallsregjering må man være villig til å inngå kompromisser. For Ap var det viktig å få fjernet blasfemiparagrafen, og det har vi oppnådd. Aps gruppe på Stortinget vil bidra til at Regjeringens forslag får flertall i Stortinget, sier Stoltenberg.

Så rekk opp hånden alle som ikke skjønner at nei naturligvis kan bety ja og omvendt når den kongelige norske regjering er involvert?

Og moral i maktens korridorer – det kan vi heretter stave sånn; H-v-a-e-r-d-e-t-f-o-r-n-o-e?

Fortsett å støtt kampanjen Nei til straff for religionskritikk mot regjeringens forslag om å utvide loven om «hatefulle ytringer» til å omfatte religion. I løpet av 14 dager har 7125 mennesker skrevet under på oppropet (hvorav 6423 er verifisert) og 3509 e-post er avsendt til stortingsgruppene, Justisdepartementet og partiet Rødt. Vi oppfordrer alle til å underskrive listen, sende oppropet på e-post og/eller verifisere seg dersom man ikke har gjort det allerede.

Alle monner drar – forsøk å verve så mange du kan.