Sakset/Fra hofta

Det har ført til en del oppstyr at avisen Vårt Land skrev at Venstres stortingsrepresentant Abid Raja sammenlignet den norske kongens situasjon med forholdene under ISIL. Under en debatt med Michael Tetzschner i Dagsnytt 18 den 2. juni, tilbakeviste Abid Raja alle beskyldninger og sa at han «vil tilbakevise fullstendig det Vårt Land gjør,» og sa at han «absolutt ikke sammenligner kongen og ISIL.» Han mener selv at han i innlegget på Stortinget forklarer og gjør rede for Venstres syn på en god måte. Ja, han var villig til å betale 1000 kroner til den som kunne påvise at han sammenlignet forholdene i Norge med forholdene under ISIL.

Jeg synes derfor det er på sin plass med en aldri så liten analyse av Rajas innlegg som er gjengitt i sin helhet nedenfor:

Abid Q. Raja (V) [12:25:31]: Jeg vil først vise til Grunnloven § 2 hvor verdigrunnlaget framgår. Så det er ikke noe grunnlag for å være bekymret for det, slik representantene Grøvan og Kolberg har gitt uttrykk for.

Venstre og Miljøpartiet De Grønne har fremmet forslag om at § 4 i Grunnloven skal oppheves, og at man skal gjøre endring i § 16.

Å velge tro og livssyn er et personlig valg, og Venstre mener at statens oppgave er å sikre livssynsfrihet som en grunnleggende verdi og rettighet. Staten og andre offentlige institusjoner skal i toleransens navn være upartiske og ikke knyttet til en bestemt religion. Det er ut fra dette grunnsynet at Venstre finner det prinsipielt viktig med et skille mellom stat og kirke.

Venstre mener at dagens § 4 om kongens bekjennelsesplikt og eksisterende § 16 om at Den norske kirke skal «understøttes som sådan av staten», ikke har noen plass i Grunnloven. Disse bestemmelser er etter vårt syn ikke forenlige med at en stat skal være nøytral med hensyn til tro og livssyn. Derfor foreslår vi å oppheve § 4 som gjelder kongens bekjennelsesplikt, og å gjøre endringer i § 16.

Jeg ser at regjeringspartiene, sammen med Arbeiderpartiet, ikke ønsker å gjøre dette skillet mellom stat og kirke. Det synes jeg er veldig synd. Hvis man setter bekjennelsesplikten på spissen, er det nesten som å si at det er bare en person i Norge som til enhver tid ikke vil kunne ha en annen religion enn den som framgår av Grunnloven. I realiteten overlater vi ikke til kongen selv å bestemme hva kongen ønsker å tro på, om han ønsker å tro på en kristen Gud, en muslimsk gud, Buddha, Shiva, eller om han ønsker å være ateist. Der har han egentlig ikke noe valg. Det er litt rart.

Ikke bare for denne kongen, men for alle framtidige konger skal det framgå av Grunnloven at det er det den til enhver tid sittende konge skal gjøre, å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Jeg synes det er veldig rart å binde opp alle framtidige generasjoner på lik linje med nåværende konge. Det å tvinge kongen til å bekjenne seg til en religion kan fort bygge opp under – ja, det er den generelle kritikken som blir framført over alt i verden om religion og manglende religionsfrihet, ikke minst at det er press på å vise verden at man har religion, selv om man ikke har en religion. Det kan bygge opp under – jeg sier kan bygge opp under – den falske opprettholdelsen av religiøs tro selv om man egentlig ikke har en religiøs tro. Det synes jeg er leit at dette Storting ikke velger å ta et endelig oppgjør med.

Over alt i verden blir folk forfulgt på grunn av sin tro – sin annerledes tro, manglende tro. Jeg har ikke vært så lenge her på Stortinget, men mange andre som har vært her tidligere, forteller om at når man reiser rundt i verden, møter man en del personer i andre land høyt oppe i systemet som viser til den norske Grunnloven. Så sier de at de liker veldig den norske Grunnloven, for der står det at kongen bestemmer alt. Man forstår ikke helt dette at selv om det står i Grunnloven at kongen bestemmer alt, er det ikke slik at det er kongen som bestemmer alt, men de tar det til inntekt for sin egen makt samlet hos en person.

Det kunne jo tale for at når vi først har hatt en modernisering av Grunnloven, skulle man tatt skrittet fullt ut og gjøre også de endringene i Grunnloven, slik at det helt klart fremgikk hvem som egentlig bestemmer hva i Norge, og at ikke alt ble henvist tilbake til kongen. Poenget med å si dette er at hva vi gjør her i Norge, blir brukt også i andre land. Det blir brukt i andre land som et eksempel, og det blir vist til. Når man har manglende religionsfrihet i andre land, hvor det ikke er et tilsvarende skille mellom stat og kirke, vil vår Grunnlov og vår måte å organisere oss på bli brukt som et eksempel på opprettholdelse av det manglende skillet mellom stat og religion, og i mange land er det heller religion som går foran, enn menneskeskapte lover.

Når det gjelder religionsfrihet under press: ISIL er bare et siste eksempel på at mennesker blir drept i Irak og Syria på grunn av at de har en annen religion eller en annen tro innenfor en religion og nekter å føye seg og bekjenne seg til en bestemt retning innenfor en religion. I Pakistan, det landet mine foreldre utvandret fra, vet vi at det er jevnlige angrep på kristne minoriteter i landet, kirker som blir brent, mennesker som blir kastet levende inn i ilden fordi de har begått såkalte blasfemiske handlinger mot landets religion. Ahmadiyyaer er under press og blir forfulgt også i Pakistan. I Iran vet vi at hvis man konverterer, vil man kunne oppleve å kunne få dødsstraff. I Myanmar, Burma, som Norge har hatt en tett og lang relasjon til og bidratt til demokratioppbygging i – i hvert fall forsøkt på beste måte – ser vi nå hvordan rohingya-muslimer, en liten minoritet, er drevet på flukt fra sitt eget land fordi de tilhører en annen religion enn det som er landets «godkjente religion». I Kina, verdens største land befolkningsmessig, er både muslimer og buddhister, enkelte sekter innenfor buddhismen, under press, og i India, som også er et stort land befolkningsmessig, ser vi også veldig mange minoritetsreligioner, deriblant muslimer, som lever under press under hindunasjonalismen.

En undersøkelse gjort av PEW i 2015 viser at 43 pst. av landene i verden – hele 43 pst. av samtlige land i verden – har store religiøse begrensninger. 43 pst. er et ganske stort tall befolkningsmessig, og tallet er 77 pst. – det er et urovekkende høyt tall hvis man tenker at 77 pst. av hele verdens befolkning – nesten 5,6 milliarder mennesker – lever i land med store restriksjoner på religionsfrihet. Her kunne vi framstått som et land som tok skrittet fullstendig ut og gjorde nettopp dette skillet mellom stat og kirke, og at vi kunne tillate statsoverhodet, ikke minst i Grunnloven, å ha en religion som vedkommende selv kunne bestemme, og ikke noe staten har bestemt i grunnlovs form at han må bekjenne seg til, for det å framstå nøytralt av hensyn til verden er viktig for Norge.

prinsesse.ingrid.alexandra

Foto: Venstres Abid Raja vil gjerne ha med Stortinget på «frigjøringskamp» på vegne av Norges fremtidige konge eller dronning. Prinsesse Ingrid Alexandra skal slippe bekjennelsesplikten. Den står for ufrihet, ifølge Raja. Er da tradisjon det samme som tvang i Venstre-mannens øyne eller er det spesielt religionen, nærmere bestemt kristendommen, han ser som problematisk?

Her kunne Norge tatt skrittet fullt ut, men det gjør vi altså ikke. Jeg synes det er trist. Jeg synes det er trist at Arbeiderpartiet ikke kunne være med på en slik – jeg vil nesten kalle det en frigjøringskamp – slik at man fikk fullt ut skillet mellom stat og kirke og religion, og ikke minst at den til enhver tid sittende konge selv skal kunne velge sin egen religion – ha en religion / ikke ha en religion. I alle fall i prinsippet vil jeg anta at de er enig med meg, men at det er noe annet som gjør at de ikke ønsker å ta dette skrittet fullt ut, kanskje fordi det er et symbolsk vanskelig skritt å ta, men jeg håpet at de allikevel skulle gjøre det.

Jeg har vist til § 2, og der framgår for så vidt verdigrunnlaget, og jeg mener det å oppheve § 4 og å endre § 16 ikke ville ha rokket ved hva Norge står for som nasjon. På onsdag stiftet Stortinget sin religionsfrihetsgruppe, og samtlige parti på Stortinget tok initiativ til det. Jeg skal bare avslutte med å vise til Njål Høstmælingen som var en av innlederne på konferansen. Han fortalte om hvordan religionsfrihet i verden, over alt i verden, er under press. Han viste også til en del eksempler her i Norge. Vi har KRLE, og vi har en del utfordringer her i Norge også, men de framstår som litt små i forhold til de utfordringene som er ute i verden. På et spørsmål fra Ropstad om hvordan dette ser ut nå, kunne han kort slå fast at det blir mer og mer religion og mindre og mindre frihet i verden. Det er litt trist, for her kunne vi ha bidratt til å sende et godt signal ut fra Norge. Vi kunne gått foran som et godt eksempel til etterfølgelse for verden, ved at vi fullt ut gjør skillet mellom stat og kirke, stat og religion, slik at religionen ikke skal kunne bestemme over hvordan staten styrer seg selv. Det kunne vi ha gjort, men jeg konstaterer at regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet velger ikke å gjøre det.

 

Sitat slutt

Spørsmålet er altså om Abid Raja sammenligner kongens situasjon med situasjonen under ISIL?

Først av alt er det underlig å registrere Abid Rajas veldige omsorg for kongehuset, for denne tvangen Raja er så opptatt av er kun et resultat av at Harald en gang sa ja til å bli konge. Det står enhver fritt til å abdisere eller si nei til kongetittelen. Men som vi skal se, mener Abid Raja at denne tvangen kongen lever under er en parallell til manglende religionsfrihet i resten av verden.

Det er når Raja beskriver andre lands vurdering av Norge, at det tar nesten av, for det åpenbart ingen grenser for hva andre land kan legitimere, ved å vise til den norske grunnloven. Og her foretar Abid Raja kunstgrepet; han sammenligner ikke Norge med undertrykkende regimer selv, men han sier at de sammenligner seg med oss, og implisitt; at den sammenligningen egentlig holder vann, for det er denne bruken av vår grunnlov som er hovedargumentet til Raja. Problemet til Abid Raja er at hans utledning av religionsfrihet faller i en debatt om Norges Grunnlov og kongens posisjon, og da er det ingen vei tilbake, han må mene noe med de eksemplene han kommer med, såpass må vi forvente av ham. For ifølge Raja kan ethvert religiøst diktatur sammenligne seg med oss og dermed rettferdiggjøre sine ugjerninger.

Det er ikke godt å forstå Rajas hensikt med å trekke inn ISIL, men det mer enn minner om AKP-mls behov for å relativisere alle ugjerninger til Pol Pot og Mao. Det er med på å frarøve oss vår egen moralske overlegenhet; vi har alle våre svin på skogen. For Raja kaller sin kamp en «frigjøringskamp», uten å kunne forklare hvorfor han er nødt til å føre denne kampen på vegne av en konge som til enhver tid har mulighet til å fratre sin stilling. De skjulte motivene er så åpenbare at han blir nødt til å åpenbare dem, til slutt klarer han ikke å la være. Han må rett og slett sammenligne oss med den verden han har trukket inn, og ender opp med å vise til hvordan religionsfriheten er under press også i Norge; nemlig med faget KRLE. Ser man altså det, i en verden av ISIL og andre mindre hyggelige islamske stater har vi også våre problemer, og vi kunne ifølge Raja ha gått foran med et godt eksempel, nemlig ved å endre på Grunnloven.

Det er godt gjort av Abid Raja å hevde at han ikke sammenlignet Norge med ISIL, så lenge han faktisk bruker dem som et eksempel på områder der religionsfriheten er under press. For etter å ha listet opp en rekke steder der religionsfriheten er under press, presterer han å si:

«Her kunne vi framstått som et land som tok skrittet fullstendig ut og gjorde nettopp dette skillet mellom stat og kirke, og at vi kunne tillate statsoverhodet, ikke minst i Grunnloven, å ha en religion som vedkommende selv kunne bestemme,»

Altså, religionsfriheten er under press også her, det betyr ikke at han mener at ISIL og Norge er av samme kaliber, selvsagt ikke, og det er da ikke det denne debatten går ut på. Det denne debatten går ut på, er å påvise hvordan motstandere av kristen tro og historie bruker alle midler i kampen for å diskreditere vår kulturarv og for å relativisere overgrepene i muslimske land. Abid Raja har en agenda, selv om han ikke vil innrømme det selv. Ingen bør være i tvil om det.