Kommentar

Det heter seg at kirken den er et gammelt hus. Med det menes selvfølgelig kirken som den gamle representanten for kristendom den på godt og vondt er, ikke vinner-av-kommunens-arkitektkonkurranse-kirkebygg som for eksempel Manglerud kirke. Det bør også legges til at kirken i denne betydningen er solid – den har tross alt drevet kristen virksomhet i 2000 år. Eller burde jeg kanskje si «var», for er det 2000 år gamle forspranget solid nok til at kirken kan overleve den politiske virksomheten til dagens statskirkeledere? Og vil vi egentlig at Den norske kirken (Dnk) skal overleve i sin nåværende form? Har vi i det hele tatt bruk for kirken slik den fremstår i dag?

Personlig har jeg kranglet med meg selv i flere år for å bli enig med ditto om jeg er for skille av stat og kirke eller ikke. Krangling er ikke noen utpreget trivelig fritidssyssel om det enn er med seg selv, og etter forrige søndags kirkebesøk må jeg trist konstatere at mye krangling kunne vært unngått dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde visst hvor omfattende Dnks forfall i realiteten er.

Før jeg eventuelt får horder av tolerante ikke-religiøse med fakler og høygafler etter meg, vil jeg for ordens skyld redegjøre for mitt eget forhold til både kirke og kristendom. Jeg er mer eller mindre det som med litt velvilje kan kalles en hobby-kristen, alternativt det ultimate statskirkemedlem, som blir småreligiøs hvis og når jeg har lyst til det. Julen har f.eks. en litt større betydning for meg enn bare julepynt, gaver, glitter, god mat og selskapsliv, jeg kan mitt fadervår og viser meg aldri i kirken hvis jeg ikke må. Jeg er ikke konfirmert – hvilket var et bevisst valg – men det hender jeg kommer i skade for å tro på et liv etter døden når det passer seg sånn.

Men jeg har alltid likt synet av gamle kirker (kommunens premierte arkitekt-kirker unntatt) generelt, og da spesielt praktfulle Ormøy kirke der den stolt kneiser på Ormøyas høyeste punkt. Følelsen for kirken lar seg rasjonelt forsvare av estetiske årsaker; det er et ualminnelig vakkert bygg å se til. Men det er likevel noe annet, noe mer – enda jeg ikke setter mine ben i den kirken heller, med mindre jeg er invitert til dåp, konfirmasjon, bryllup eller bisettelser – og først etter at jeg fikk barn har jeg forstått hva:

Ormøy kirke er det konkrete reisverket over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Kirken er rett og slett et håndgripelig symbol for slektens gang: min nærmeste familie, både de som er og de som er borte, for vi har alle – uavhengig av personlig tro – vært der for å markere noen av livets viktigste begivenheter.

For eksempel har jeg ikke sett kirken en eneste gang de siste årene uten at tankene mine umiddelbart går til mormor, som var siste familiemedlem innom da hun ble bisatt der i 2002.

Og derfor betyr kirken noe helt personlig på selvstendig grunnlag og derfor reagerer jeg negativt på angrep på den. Derfor var også avgjørelsen om å døpe ungene like enkel som det en gang var å la være å konfirmere meg: ungenes dåp ble en stolt og glad bekreftelse på at neste generasjon har meldt seg og skal følge de foregående generasjonene. At det innebar sosialt samvær med en tilfeldig sogneprest et par timer var fullstendig underordnet i denne forbindelsen.

Mye tyder forresten på at jeg ikke er alene om å ha et slikt forhold til kirken – personlig, følelsesmessig og åndelig, men ikke religiøst sådan – for til å være et av de minst religiøse landene i verden, så reagerer den norske befolkningen forbausende irritabelt på forslag om å skille stat og kirke, angrep på kirken som institusjon og heller ampert på øvrig tukling med statskirken, som f.eks. forslag om at islam skal sidestilles med kristendom, representert ved det synlige, konkrete kirkebygget. Kanskje er det slett ikke det religiøse aspektet – eller negative holdninger til islam, for den saks skyld – som gjør at folk reiser bust når det gjelder kirken, men i stedet langt sterkere, personlige bånd som folk nødig vil løsne på og/eller frykter at skal bli mindre merkbare? Kirken er jo en samfunnsinstitusjon som er der og liksom alltid har vært der – involvert på godt og vondt i livet og virket til generasjonene som har gått før oss. Den har vært der mye lenger enn velferdsstaten, kongehuset, statsministre og samtlige politiske partier.

Til gjengjeld har jeg alltid ment at det har vært fordelaktig for samfunnet som helhet å ha statskirken, for så har staten hatt det siste ord og har dermed vært i posisjon til å trekke kirken med seg inn i et moderne samfunn og i liberal retning. Dnk ville f.eks. i sin tid ikke vie skilte mennesker; da sto staten der og forklarte kirken at joda, det ville de. Slike ting har vært til det beste for de fleste, og følgelig jeg sett med positive øyne på samrøren mellom kirke og stat.

Men etter mye om og men har jeg endret mening. Ikke fordi kirken har noen særlig innflytelse på statens politikk, men nettopp fordi det forholder seg omvendt. Politiseringen av Dnk har etter min mening blitt i overkant tydelig, og fordi jeg har en viss sympati for kirken som sivil samfunnsinstitusjon ble standpunktet om skille av stat og kirke forsterket til overmål forrige søndag.

Familiens nye søndagsrutine har sammenheng med at Dnk i den senere tid har rekruttert aktivt i nabolaget, med det til følge at begge ungene har deltatt på arrangementer med overnatting og pizza i noen av sognets kirker. Gunstig for alle parter, tenkte jeg: hyggelig sosialt samvær med venner for ungene og en mulighet for meg til å ta en titt inne i kirker jeg vanligvis ikke viser meg i – uten å måtte overvære en gudstjeneste. Når det likevel har blitt tre søndagsgudstjenester på rad, så skyldes det at ungene under overnattingsarrangementene har øvd på innslag som skulle fremføres neste dag og da må en jo møte opp for å se på de håpefulle.

Jeg har alt tilstått at jeg foretrekker kirkers eksteriør, og jeg burde definitivt ha latt det bli med det. For hva som foregikk blant interiøret gjorde meg ganske enkelt uvel. Nå er jeg så avgjort like kapabel til å kjede meg høflig gjennom en gudstjeneste som min neste, men hva det enn var presten trodde han tjente forrige søndag; Gud var det ikke.

Skrev jeg kjede meg? Kjedsommelighet hadde vært en klar forbedring. I stedet følte jeg meg hensatt til en sekt av den aller verste sorten: Barnas underholdning besto av to særdeles overspente «klimasanger» og de var i tillegg instruert til å fremføre en høylytt forbønn – med koreografi – for klimamøtet i København og dets politiske ledere. For egen del dro jeg kjensel på èn salme vi sang under seansen, mens vi ellers sang en egenkomponert versjon av Knutsen og Ludvigsens «Kanskje kommer kongen», der man hadde byttet ut kongen med Jesus. Til og med jeg oppfattet det som dypt støtende, og det skal en god del til. En av de deltagende ungene var for øvrig utkledd som kong Midas, hvis person og rikdom presten på barnevennlig vis ga skylden for ødeleggelsen av klodens klima. Deretter spurte presten vedkommende som var utkledd som Jesus hvordan han kunne hjelpe oss å redde jorden fra de samme klimaødeleggelsene. Alt fremført i samme stil som de religiøse seremoniene man ser på TV, hvor folk som tror de er blitt helbredet blir helt på styr, roper Hallelujah og kaster rullestolene. Og da kirkeklokkene slo sine 12 varselslag for klimaet, ble vi oppfordret til reise oss.

Det tok litt tid før det virkelig sank inn at det vi hadde vært igjennom var en gudstjeneste i regi av Den norske kirke i Ski kommune, ikke Hallelujah-menigheten til Aril Edvardsen i Sarons Dal.

Noe slikt kan jeg ikke huske å ha verken sett eller hørt fra normale, religiøst troende noen gang. Så hva var det vi egentlig var vitner til? Det var den religiøse delen av det politisk korrekte Norge, som på nært hold opplevdes som like fanatiske i sin politiske ideologi som pastor Runar Søgaard er i sin tro på budskapet til sekten Livets Ord. Men hvorfor finner sånt plutselig sted i den hittil moderate, edruelige norske kirken? Svaret er at dette skjer fordi vi istedet for kristne biskoper har politikere i bispedrakter som bruker kirken til å spre et politisk budskap. Det er imidlertid det vi har Stortinget til, mens kirken – i motsetning til hva dagens statskirkeledere later til å tro – fortrinnsvis er etablert for å spre kristendommen som religion.

I stedet blander det sekulære Norge anno 2009 sammen politikk og religion på en utilbørlig måte, i den grad at Dnk er blitt enda et verktøy for dagens regjerende politikere til å spre sitt glade budskap. Enda en politisert sivilinstitusjon hvor den herskende eliten kan fremme sin ideologi. Bare dette faktum er en svært god grunn for å skille stat og kirke.

Riktignok kjeder jeg meg under gudstjenester og konfirmasjoner, men når jeg først er i kirken så mener jeg at ordningen med at man også føler seg som om man er i kirken fungerer veldig greit. For hvis jeg vil bruke en søndag til å høre hva det politisk korrekte meningskorpset i Norge til enhver tid mener om kapitalisme, miljø-, asyl- og innvandringspolitikk, så er jeg absolutt i stand til å melde meg inn i SV på egenhånd og til å melde meg på politiske massemøter hvis jeg skulle føle for det. Ingen grunn til å kaste bort en ellers fin søndag på å gå i kirken for å bli servert politisk korrekte meninger, med andre ord: jeg leser da både Aftenposten og Dagsavisen resten av uken.

Rekk opp hånden alle som oppriktig tror – altså bortsett fra norske biskoper, kirkedepartementet og regjeringen – at noen i Norges land faktisk går i kirken en søndag for å motta det glade budskap om Stoltenberg-regjeringens politiske program? Hvor mange står som statskirkemedlem fordi de ønsker å bli underholdt av prestens videreformidling av en politisk utnevnt biskops politiske sympatier de få gangene de stikker innom sognekirken? Og er det i det hele tatt noen genuint troende i dette landet som har behov for et bisperegime og en kirke som tilsynelatende forveksler Jesus og hans budskap med den politikeren og det partiprogrammet de liker best i øyeblikket?

Det er på høy tid å kutte Dnk løs fra dens i overkant stramme fortøyninger til staten, om ikke annet enn i håp om at kirken med tiden vil klare å oppføre seg som en kirke igjen. Det burde i hvert fall være kirkens håp, da det neppe kan være tilfredsstillende å være kirke i et land hvis befolkning er en av verdens minst religiøse. Men kanskje lot det siste seg rette litt på hvis dagens kirkeledere sluttet å tilbe velferdsstatens karrierepolitikere og heller tuslet tilbake til gud?

Les også

Hovmod står for fall -
Apokalyptiske tider -
Kirken den er et gammelt hus -
Noregs los -

Mest lest