Gjesteskribent

I dag gikk jeg relativt intetanende til gudstjeneste. Elverhøy kirke var full av festkledte dåpsfolk, hele syv personer skulle døpes. Men ikke bare små barn ble døpt – særlig sterkt inntrykk gjorde det da en ung jente, antakelig konfirmant, sammen med sine foreldre gikk opp til døpefonten i hvit kjole. Frimodig bekjente hun sin tro, deretter bøyde hun hodet ned og presten øste vann over henne. Solen skinte inn og lyste alt opp. Flere tilskuere ble sterkt rørt over dette usedvanlig vakre og følelsesladede syn.

Men alt var nok ikke bare fryd og gammen. For først hadde vi lest syndsbekjennelsen. Presten opplyste at vi nå skulle lese en ny versjon. Den avvek noe fra den gamle versjonen sa han. Og det gjorde den i sannhet! Så leste vi følgende:

”Vi bekjenner for deg, hellige Gud, at vi ofte bare ser det vi vil se, og hører bare det vi vil høre. Tilgi oss når vi går forbi mennesker som trenger oss, og ikke bryr oss om den nød og smerte som ikke rammer oss selv. Tilgi vår forsømmelse når mennesker utsettes for diskriminering og fordømmelse.
Hjelp oss til å bruke våre krefter til å gi andre livsmot, fremtid og håp”.

Det var ikke bare jeg som stoppet å lese, det gjorde sidemannen min også.

Kirkens åndelige elite gir tydeligvis ikke opp sin iherdige politisering av Kirken. Nå defineres det som synd at vi ikke støtter denne elite i deres innvandringssyn!

Men profaneringen av gudstjenesten gir seg også andre utslag. NRKs (gudløse) avdeling for religion og livssyn (NRK/gudstjenesten.no) fortsetter også sin kampanje for ”dialogisering” av kristendommen.

2. påskedag var radiogudstjenesten kommet til Bjørn Dæhlie som etter det høytidelige litaniet, kunne meddele hele det norske folk sine erfaringer som langrennsstjerne! Vi fikk høre at han en gang hadde bannet på TV. Hvilke andre synder han hadde gjort fikk jeg ikke klart for meg.
En lang rekke kjendiser har nå fått sin dialog med folket via NRK. I dag, 1. mai var det utenriksminister Støres tur til å holde preken. Den fikk jeg heldigvis ikke høre. Folket sitter ”opplyst” tilbake men vi har møtt disse menneskene mange ganger før, der er intet nytt.

I min enfoldighet trodde jeg for øvrig at gudstjenesten var menneskets møte med Gud, ikke med Bjørn Dæhlie, Støre og Mette Marit.
Liturgien skal bygge opp og forberede det eksistensielle møte med det guddommelige. Det er dette som gir møtet dens overordnede betydning. Ved å slippe inn fremmedelementer blir det sakrale element i gudstjenesten forstyrret.

En time i uken må vi i hvert fall få lov å slippe kjendiseriet og tåpelighetene, den mediale hverdag som ellers okkuperer menneskenes sinn. Det hjalp ikke at presten 2. påskedag, Per Arne Dahl, etter Bjørn Dæhlie småprating, prøvde å få oss tilbake til påskens hovedbudskap. Prekenen ble bare et krampaktig forsøk på å skape en falsk åndelighet.

Denne småpratingen, denne fullstendige mangel på pedaogisk innsikt, finner vi nå stort sett bare i Kirken og NRK, avd. for ugudelighet. Det skal liksom ikke lenger være noe skille mellom det sekulære og det åndelige. Vi er alle like, og alle kan få en talerstol i Kirken. På den måten blir Kirkens budskap profanert, alle skal høres, vi er alle like gode! Det som defineres som hovedsynden er plutselig at vi ikke viser solidaritet med flyktningene!

Snart blir nok Jesus også helten i kampen mot miljø-ødeleggelsene.

”Den Konstantinske vending”.

Den manglende årvåkenhet mot å blande det verdslige med kirkens område fører til at vi igjen har nærmet oss den konstantinske enhet mellom kirke og stat. Slik blir kirkens åndelige budskap korrumpert fordi budskapet da må tilpasses de skiftende politiske og samfunnsovergripende ideologier. De prester som er uvillige til det blir definert utenfor, de får kjetterstemplet på seg av den sekulære og åndelige maktelite.

Den nye ”Keiseren” bestemmer hva som er rett lære, ikke Ordet og Kirkens læretradisjon. De prester som ikke vil ha nadverdsfellesskap med ”nytalens” biskoper oppfattes som de vanskelige, kjetterne. Det å ikke innordne seg defineres som illoyalitet mot den guddommelige Kirkestaten. Det er disse prester som er intolerante, ikke motsatt.
Reformasjonens epokegjørende skille mellom det sekulære og det åndelige er i ferd med å utviskes av kirkens ledelse og dens overhyrde; NRK/gudstjenesten. Dette er en utidig utvasking av troens område og et klart brudd med det som vår kultur og tradisjon har bygd på i over 500 år.

Skillet mellom kirke og stat i 2012 tviler jeg på medfører noen forbedring. Problemet er nemlig at vi har fått en bred sekulær strøm innenfor kirken også.

Det store flertall innenfor kirken ønsker imidlertid en forkynnelse som gir en åndelig himmel over det sekulære. Et budskap som gir en evighetsdimensjon. Et budskap som dette vil alltid være upopulært hos Kirkens nye åndelige elite, paradiset skal nemlig realiseres her og nå, da må maktstrukturene og misforholdene i samfunnet endres. Da får Kirken en sammenfallende målsetning med sosialdemokratiet.
Hvor lenge kan dette vedvare?
Kirken må tale med én stemme og det er en åndelig stemme. Politisk opportunisme vil undergrave Kirkens budskap og dets lyskraft. Det vi har fått tilbake er Pavestaten i all sin heslighet.

Les også

-
-
-
-
-