Gjesteskribent

Av Arne Strand: To-regimentslæren. I en kronikk i Aftenposten 18. februar argumenterer biskop Olav Skjevesland for at kirken har en samfunnsmessig rolle å spille. I den forbindelse gjør han bruk av det som ofte kalles Martin Luthers to-regimentslære. Ifølge denne læren må det skilles mellom den religiøse og den sekulære sfære. Opphavet til denne tenkningen finnes allerede i Bibelen, men forekommer der i en form som er mye mer radikal og konsekvent enn Luthers og Skjeveslands versjon er. Mens Jesus og Paulus mente at den verdslige verden var den åndelige sfære uvedkommen i alle andre henseender enn det echatologiske, mener både Luther og Skjevesland at det er viktig å kritisere og reformere den sekulære sfære med utgangspunkt i Bibel og trosbekjennelser.

Paternalisme. Men en slik kirke har gått fra å være sin brors vokter, til også å ville være det for alle andre. Skjevesland, som jo er lutheraner, deler selvsagt ikke den katolske og islamske oppfatningen om at den religiøse øvrigheten også skal ha siste ord i verdslige saker. Skjevesland skiller, som Luther, mellom det han kaller kirkens «primæroppgaver» (det å ta hånd om kirkens indre liv) og kirkens sekundæroppgaver, som er den allmenne opplysning og oppdragelse av de som står utenfor kirken. Men ifølge Luthers og Skjeveslands to-regimentslære er begge disse «regimentene» Guds domene. Skjevesland hevder videre at hvis Gud ikke tilkjennes autoritet også i den sekulære sfæren, «vil konsekvensen lett bli at samfunnsutviklingen overlates til seg selv». Dette er imidlertid en kirkelig paternalisme (formynderholdning) som hører middelalderen til. Går vi tilbake til urkirken i det første århundre finner vi den nemlig ikke.

Jesus og Paulus. Når Skjevesland hevder at hans versjon av to-regimentslæren har støtte i Bibelen, tar biskopen rett og slett feil. Jesu skarpe skille mellom den sekulære verden og fellesskapet med sine disipler (Joh. 17:9) viser dette tydelig. Det samme ser vi hos Paulus når han skriver til menigheten i Korint og avviser at han som apostel har noe med å dømme i saker som vedrører dem som står utenfor kirken (1 Kor. 5:12).

Luther. Biskopens brudd med den radikale og bibelske to-regimentslæren får neppe særlig alvorlige følger, men den lutherske versjonen av den læren han forfekter hadde fryktelige konsekvenser for enkelte i reformatorens samtid. Luther var nemlig ingen tolerant mann, selv om han tidvis også gav uttrykk for et liberalt sinnelag. Etter å ha brutt med den intolerante og allestedsnærværende «moderkirken», vendte han seg etter reformasjonen mot dem som var uenige med ham i religiøse spørsmål med trusler og vold. Anabaptistene, som avviste barnedåpen, skulle, ifølge Luther, trues til lydighet. Hvis de ikke ville slutte med sitt kjetteri, mente han det ikke var noen annen løsning enn å «overlate dem til deres rette Herre, nemlig bøddelen». Og om jødene sa han følgende: Riv husene deres ned, ta ifra dem deres bønnebøker, deres Talmud og deres Bibel, døm rabbinerne som underviser dem til døden, la gater og veier bli stengt for dem, tving dem til å slutte med sin ågervirksomhet og konfisker alt de eier. Og hvis ikke alt dette hjelper, så kast dem ut av landet som de gale hunder de er (Google: The protestant inquisition). At «Luther gav rom for fornuften i samfunnsrelaterte spørsmål», som biskopen hevder at han gjorde, er altså en sannhet med visse modifikasjoner.

Gud i offentligheten. Jeg er fullstendig klar over at Skjevesland sikkert beklager alt dette like mye som undertegnede, men han forsvarer likevel tanken om at troen skal inn i politikken. Biskopen nevner unnfallenhet mot naziregimet i Tyskland under krigen som et eksempel på at kirken må engasjere seg i samfunnsmessige spørsmål. Både Jesus og Paulus åpnet for sivil ulydighet mot styresmakter som gikk ondskapens ærend, men oppfordring til kamp enten for eller imot sekulære regimer og verdier, vil Skjevesland ikke finne eksempler på i Det nye testamentet, så mye han enn måtte ønske det. Så når biskopen hevder at «kirken nødvendigvis har en rolle å spille som premissleverandør i dagens etiske og verditunge debatter» og at den «svikter det mandat den har ut fra sin bibel hvis den ikke gjør det», er dette et teologisk standpunkt som motsies nettopp av den boken han viser til. Dette er bare et ønske om prestemakt, om enn med et menneskelig ansikt.

CO2 prester. Biskopen hevder at hans engasjement for alt fra miljø til valg av veitraseer er forankret i hans trosbekjennelse. At et slikt sekulært engasjement har sin motivasjon i religiøse verdier er selvsagt helt uproblematisk. Problematisk blir det først når disse verdiene blir brukt i begrunnelsen for det. Så la oss slippe trafikk- og CO2-prester og la debatten i det offentlige rom være forankret i sekulære premisser som alle kan dele uavhengig av religiøse overbevisninger eller mangel på slike. For når religionene begir seg ut på torvene med sine prinsipper blir resultatet ofte konflikter. Og det er verken kirken, synagogen, moskeen eller det sekulære samfunnet tjent med.

Skjeveslands kronikk:
Bør kirken mene noe om alt?

Arne Strand er lektor i filosofi ved Universitetet i Oslo