Dette var tittelen på et nylig Document-innlegg fra danske Mikael Jalving, som til vanlig skriver for Jyllandsposten. Blant annet fant jeg referanse til den kjente avdøde amerikanske sosiologen Daniel Bell. Som uttalte: «Jo mer optimisme, jo dypere fall. Jo mer innvandring, jo mindre velferd. Jo mer liberalisme, jo mindre frihet og orden».

Dette er ord til ettertanke i dagens Europa. Men snu alt på hodet: «Jo mindre optimisme, jo mindre fall. Jo mindre innvandring, jo mer velferd. Jo mindre liberalisme, jo mer frihet og orden».

Selv tar jeg utsagnet til inntekt for konservatismens verdier, dvs. gammel god nøkternhet. Som det vanskelig kan argumenteres mot. De som eventuelt føler seg truffet ønskes velkommen til debatt.

ANNONSE

Men hva med liberalismen ifm bispemøtet i Oslo 14. Februar? I dets forkant er det blitt aktuelt å spørre: Hvor sosialist-liberalistisk kan kirken bli, uten å komme på kant med Guds ord og det evangeliske? Det er et stort spørsmål, og jeg er en enkel mann. Men for eksempel omtaler Bibelen at vi hverken er skapt like eller ment å være like. Den likhet og den «liberalisme» som sosialistene forfekter går etter min mening direkte mot mangfoldet, og på storheten i Guds skaperverk løs.

I en tidligere kronikk refererte jeg Paven som irettesatte en venstrevridd journalist som med intrikate spørsmål søkte å sette fot for ham: «Dere sosialister er avhengig av, og lever av og for fattigdom. Derfor gjør dere så lite for å utrydde fattigdommen.» Paven kommer fra Argentina hvor, som i de fleste latinske land, politikerne flest er opptatt av alt annet en de fattige. Han vet godt hva han snakker om. Det pretendereres at man kjemper for de fattige. Mens realiteten er, det kjempes retorisk for egen makt og utkomme. De sanne oppriktige mangler. Og som i vår politiske verden, tildekning og uærlighet florerer.

Folks husk er dessverre fortvilende kort. Eller som det sies, verden vil bedras. Løgnaktighet oppdages knapt av de enfoldige – ei heller av mange vanskeligstililte. Sistnevnte gjennomskuer knapt de glatte durkdrevne stadig nye forførende retorikerne på TV skjermen. Som uanstrengt lover og lurer folk, med glatt ansikt.

Men tilbake til norsk kirke og bispemøtet. Der er to kristne partier: KrF fra gammelt av. Og nå det nye DKP, Det kristne partiet. Førstnevnte er til de grader liberalistisk blitt. Som demonstrert gjennom den sosialistkristelige avisen Vårt Land. Mens det nye konservative partiet DKP er oppstått, slik jeg har forstått det, som en protest mot blant annet en for liberal kirke, slik det også kommer til uttrykk i bispemøtenes vedtak.

Jeg finner umiddelbart i det «konservative» det trygge. Men en sammenslåing av de to partiene «på en mellomkurs» turde kanskje tjene kristenfolket best? Om representasjon på Stortinget er ønskelig og tjenelig – i det hele tatt? Alternativet disse partiene imellom er opplagt: gjensidig kannibalisering. Jeg har ingen forhåpninger: Taburett-kampen og egoismen står her som ellers i veien. Selv blant de kristne. De som lever av å representere oss.

På samme måte som kristenfolket ønsker politikere som taler klart og tydelig, er mange blitt oppmerksomme på og urolige over kirkelederne – biskopene – og deres utenom-kristelige aktiviteter. De taler der de burde tie og tier der de burde tale. De unnlater bevisst å omtale innvandringens truende konsekvenser. Samt konsekvensene av manglende oljeinntekter, som betyr at også kirken må reorganiseres. Som et første skritt foreslår jeg en reduksjon i antall biskoper, til det halve.

Dette fordi, det skorter på prester. Men ikke på biskoper. At sistnevnte får mindre tid til utenomkirkelige gjøremål synes bra i forhold til deres antatte kall, å fremme den kristne tro. Biskopenes innblanding i oljeboring og annet verdslig tjener vår kirke dårlig. Religion og ideologi slik islamistene sammenblander det, demonstrerer til overmål det forfeilede. Slik også når biskoper tiltvinger seg offentlig posisjon og utenomkirkelig autoritet. Kirken er for tro og åndsliv. Ikke for politikk.

Som ikke-teolog burde jeg kanskje ikke blande meg i kirkens indre anliggende. Men nettopp derfor har vi «fotfolket» et utgangspunkt for uredde refleksjoner. Som Bent Røiseland sa det, slikt folk har meninger, au.. Frisk bris utenfra kan skape diskusjon om trosspørsmål i kirken. Det er bra. Men Kirken må ikke være arena for samfunns politikk. Da blir det mange som melder seg ut. Det synliggjøres allerede.

Vi «andre» vet lite om biskopenes verden. Men vi ser at de har fått solid utfordring fra samfunnsskribenten Hallgrim Berg. Dette gjennom hans nylige brev adressert til biskop Per Olav Dahl i Tønsberg. Flere aviser har trykket hele eller deler av dette innlegget. I et opplyst samfunn krever det et svar, en betimelig avklaring. Ellers får anseelsen til bisperådet en alvorlig knekk – i en kirke tilsynelatende i rask oppløsning innenfra. Dette blir tema for KrF frem til neste Stortingsvalg.

Vi lever i skjebnesvangre tider. Vi må faktisk velge. Personlig og på manges vegne er jeg dypt bekymret og forventer et klart «Norges-forvarende» svar fra bispemøtet: Til Hallgrim Berg, til oss alle. Ellers øynes hverken biskopenes norske «misjon» eller nytten av konforme makt-kirkelige «taburetter». Er der ikke lenger en eneste «Luther» som tør tale Roma midt imot? Tidligere tildekkende gjennom felles fasade gjør vondt verre. Det holder ikke å kamuflere kirken med en ullen utflytende kjærlighetsretorikk. Nå gjelder det forsvar av landet, av Norge. Nå gjelder det evangeliet, og det å gi kirken et rom i samfunnet og i mennesker – der åndslivet og troen kan blomstre og slå rot. Forøvrig mente jeg bibelen forkynte, «du skal ikke dyrke andre Guder» – men uten å fordømme andre: Bare ikke ta etter deres skikker og levesett.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629