Kommentar

Det er en vatt-kristendom* vi serveres i kirken, og det er ekstra tydelig i julen fordi vi er i stemning og venter noe mer. I stedet blir vi avspist med uforpliktende prat om kjærlighetens Gud og Jesus som har tatt på seg våre synder, slik at vi slipper å gjøre noe selv. Riktig en kristendom for velferdsstaten!

Det er en forsiktig kristendom. Det revolusjonære i kristendommen må temmes, den kunne ellers komme til å fly ut som en vill hest. Men denne pene, pyntelige kristendom vil komme til å avskaffe seg selv. Den sjøldauer.

Mange triumferer over at kristendommen ikke bare er temmet, men at den ser ut til å dø en stille død. De tar kanskje seieren på forskudd. Det er altfor mye av kristendom i det spennende som skjer i verden, og selv om noen millioner europeere skulle bli avkristnet, er det ikke slutten på kristendommen. Men det kan være slutten på Europa.

Det er vanskelig å se for seg Europa uten kristendommen. Det er det eneste bolverket som kan forsvare Europa mot islam og mot dets egen elite som nettopp har påskyndet avkristningen og tror den skal greie det kommunismen og sosialismen ikke klarte: å lage et nytt samfunn.

Men disse menneskene har gjort opp regningen uten vert. De undervurderer seigheten i kristendommen. De faller som ofre for egne fordommer.

De har omskrevet historien for å få den til å passe med Den nye tid. Men historien forsvinner ikke av den grunn. Den kan stadig gjenoppdages. Kraften ligger der, i tanker, ord og gjerninger, og kan når som helst gjenoppdages. Da fremstår de duggfriske og vitale, og farer gjennom sinnene.

Det vrøvles om at religionen har fått økt betydning. Oftest mener man islam, og indirekte sier man at tanken har abdisert. Europeere eller vesterlendinger innrømmer høyt at de trodde opplysningen hadde seiret, men det var visst feil. Man må gi større plass til irrasjonaliteten. Dette er selvmorderisk tale.

Det man burde si var at ordenes kraft er undervurdert. Det gjelder ikke bare Skriften, men også leninismen eller Platon. Det noen tenker og skriver ned på et kvistværelse, forhutlet og forlatt, kan være som et prosjektil inn i fremtiden. Det har en sprengkraft som bare fremtiden kan avsløre. Det er dette som er underet; ordets makt, som er større enn våpnenes.

Man må bare erkjenne at ord kjemper mot ord. Kampen er enda mer nådeløs enn på slagmarken.

Denne tenkemåten lærer ikke våre elever, at de må lære seg til å veie sannhetsgehalten i ordene. Noen er harmløse, nøytrale, noen er løgnaktige, ondsinnede, noen er forbryterske. Men det kommer an på konteksten. Som vi ser demonstrert hver eneste dag i Det nye Norge: Selv de fineste ord kan forvrenges og gjøres til sin motsetning. Alt kan perverteres.

Hvordan bevarer vi en indre sans for hva som er sannhet? For en slik finnes. Noe av det mest skadelige ved postmodernismen er forestillingen om at alt er relativt, også sannheten. «Det kommer an på». Selvsagt kommer det an på. Det kommer an på omstendighetene. Men det kommer i enda høyere grad an på samvittigheten.

Hvor ofte hører vi den diskuteres?

I det marxistisk-sosialistiske univers er det et ord man ikke gjerne bruker. Samvittighet var ifølge Lenin en borgerlig fordom, og slik er den også behandlet i sosialdemokratiet.

Hvorfor er samvittighet et slikt katten-rundt-grøten-ord? Fordi det berører menneskets forhold til noe annet enn andre mennesker. Det involverer høyere instanser, noe som står over oss. Gjerne Gud. Det har aldri sosialistene likt. De har aldri tålt konkurranse. Kremmer-Høyre har heller aldri helt hatt sansen for det gudelige. Man blir litt beklemt av slikt.

Samvittigheten er et godt utgangspunkt for en samtale om hva mennesket er og hva fellesskapet skal bygge på. Vi trenger ikke gå til Israel, vi kan stanse i Athen på Sokrates’ tid. Sokrates ble beskyldt for ikke å respektere gudene, for å føre ungdommen vill. Han ble bedt om å avsverge sine uttalelser, men greide det ikke. Samvittigheten var sterkere.

Slike mennesker har det funnes opp gjennom historien: mennesker som ikke klarer å gjøre vold på sin samvittighet. Noen kjenner vi, andre har vært anonyme. Men vi føler instinktivt beundring for dem. De representerer menneskene på det beste. De forener sannhet og godhet, og vi trenger dem som forbilder, veivisere.

Samvittigheten bestemmer ikke bare hva som er riktig, men også hva som er sant. De to kan ikke skilles fra hverandre.

Vi lever i den underlige verden at våre intellektuelle lærere har brukt et århundre på å fortelle oss at alt det Bibelen og Det nye testamente lærer er tilfeldig: et produkt av historiske omstendigheter.

Kunnskap om historiens betingethet ble forvandlet til en historie om maktmisbruk. Den kanon som kirken endte opp med, måtte nødvendigvis være resultat av maktmisbruk. Det var nok å vise til katharenes skjebne, eller korstogene. Slik var marxistenes og 68’ernes syn på historien. De seirende måtte per definisjon ta feil, være på den gale siden.

Den mulighet at kanon, dvs. de fire evangeliene, var uttrykk for at det beste vant, finnes ikke som mulighet. Det er utdefinert av historien. Hvis man ser på et slikt enkelt faktum, forstår man at det lå en hensikt bak, et ønske om å diskreditere den offisielle versjonen.

Da snakker vi om konkurrerende sannheter; kirkens sannhet og en annen antikristelig. Men den antikristelige kunne kle seg i de antiautoritære gevanter og dermed fremstå som mer autentisk kristelig enn kirken selv! Slik fikk den et moralsk overtak og kunne undergrave kirkens autoritet.

Denne undergravingen husker jeg svært godt i min egen ungdom, og den preger mye av det 20. århundre. Men i våre dager har dette kommet mye lenger: Undergraverne befinner seg innenfor kirken der de er mottatt med jubel.

Stort dystrere kan det ikke bli. Men den sannhet som ligger i ordene kan ikke forgå.

Dette er Vestens hjerteblod. Det er denne kraften som gjorde at Vesten beseiret nazismen og kommunismen. Nå kjemper Vesten mot en like farlig fiende: et apokalyptisk islam. Det er en kamp Vesten ikke kan vinne uten å gjenoppdage samvittigheten. Samvittigheten er det som binder Jerusalem og Athen sammen.

Det finnes ingen motsetning mellom disse to: Gud og sekularitet. Det ene betinger det andre. Hvis Gud forsvinner erstattes Han av noe annet. Gud holder menneskene i age. Hvis Gud blir altfor dominerende, overtar andre mennesker på Hans vegne. Lovene er skapt av mennesker, for mennesker.

Vi har rotet oss ut i et ordentlig uføre. Men kildene finnes der, like duggfriske som før. De venter bare på å bli oppdaget for å fylles som fulle seil. Vår tid har behov for det heroiske, og det vil helt sikkert komme.

* Udtrykket vatpik bruges nedsættende om en mandsperson, som ikke er i stand til at slå igennem med sine egne holdninger eller tage affære når det kræves af ham. Udtrykket mødest oftest i husstande hvor det tydeligvis er konen der tager beslutningerne, samt i politik, hvis en politiker lover noget, og derefter trækker i langdrag, fordi løftet kom på tværs af en samarbejdspartner eller lignende.

Det knapt så grove ord vatarm har samme betydning; i begge tilfælde er der anatomisk set tale om lemmer, der burde kunne holdes strakt af «en rigtig mand». Deraf kommer udlægningen at «Han er ikke mand nok til at kunne holde pikken/armen strakt», og det udtrykkes så ved at der er brugt vat i stedet for muskler til at opbygge kropsdelen.
Der findes utallige andre nedværdigende betegnelser heriblandt vatnisse, pjok, skvat, pjok, svækling, slapsvans og pylrehoved.

Dansk wikipedia.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også