Kommentar

Fra Angelico, The Mocking of Christ (detail), with the Virgin and Saint Dominic, 1439-1443, fresco, Cell 7, Convent of San Marco, Florence

Hvis man tror på den offisielle versjonen om at skille kirke/stat betyr at Norge endelig er blitt et moderne, flerkulturelt samfunn, trenger man bare skrape litt i overflaten for å se at det handler om noe helt annet:

Ved hver høytid kjører mediene frem anti-kristne fortellinger og tilsvarende rosenrøde om islam. Avkristningen er et villet anti-kristelig prosjekt.

Hvis man tror at det ikke gjør noe, så er det fordi man lever i en forestilling om at ytringsfriheten ikke har noe med trosfriheten å gjøre.

Men den nedverdigelse som kristne høytider og symboler utsettes for, er et varsel om at ytringsfriheten generelt vil få dårlige kår: Det er en direkte korrespondanse mellom kristendomsfiendtligheten, forhånelsen av kristne symboler, forsvaret av islam og kritikken mot alle som forsøker å likebehandle kristendom og islam, historisk og rasjonelt.

Vi er i ferd med å få en ny elite som distanserer seg fra kristendommen og opphøyer islam.

Anniken Huitfeldt foreslo før påske at K-en skulle ut av KRLE-faget. Læreplanen sier at det skal være over 50 % kristendomsundervisning. Det var altfor mye, ifølge Huitfeldt. Hun synes kristendommen fylte altfor mye. Selvfølgelig skulle kristendommen ha sin plass, slik den også må ha det i historieundervisningen. Men man forstod på Huitfeldt at det kristne ikke hadde noen plass i skolen, kun som en død overlevning. Skallet.

Utrolig nok var det Hadia Tajik som forsvarte K-en. Hun ville ikke ha noen eksperimenter. Kanskje det var fordi det er valgår og KrF ville blitt sure? Uansett var det merkelig å se rotnorske Huitfeldt som ville hive barnet ut med badevannet og innvandreren som satte foten ned.

Da har vi kommet langt. For mange av Huitfeldts type er kristendommen noe de helst ser forsvinne ut av soga jo før jo heller. Den tilhører fortiden.

Hva er det som tar dens plass? Det er ikke humanisme, det er ikke sekularisme. Det er en ny kirke. En rød kirke.

Denne har kopiert den hvite kirken og kjemper også om menneskenes sjel.

Paradis på jord

Den røde kirken er et forsøk på å etablere himmerik på jord. Den stjeler den hvite kirkes løfter og spiller på de strenger som kristendommen gjorde: ikke minst på samvittigheten.

De røde vet at mennesket er svakt, men der den hvite kirken forstår menneskelig skrøpelighet, svinger de røde pisken: Den røde kirken tar noe av det mest dyrebare i kristendommen – nestekjærligheten – og gjør den til et våpen mot menneskene.

Offisielt er dette uangripelig: Alle mennesker i verden er vår neste. Men akkurat som kommunismen nøyer ikke den røde kirken seg med å slå det fast som et ideal: Den vil realisere det på denne jord. Nå. Alle mennesker som kommer seg til Europa har derfor rett til en plass og til likebehandling og fulle rettigheter. Det er ingen forskjell på om du kom hit i går eller har levd her i uminnelige tider.

På en måte gir de fremmede oss en mulighet til å vise at vi er verdige. Jo mer vi deler, jo større blir vi.

Slik er nestekjærligheten; jo mer man deler ut, jo mer fylles vi av den.

Slik lyder den nye læren.

Praksis

Praksis er annerledes. Da må man ha forklaringene parat. Hvis gjesten ikke oppfører seg som forventet, skyldes det sosioøkonomiske forhold, den harde overfarten, Vestens brutalitet. Aldri menneskene selv.

De er unntatt vanlige regler om gjensidighet og forventning.

Slikt skaper vondt blod mellom de gamle og de nye, derfor må det pøses på med enda større doser nestekjærlighet. Det er dét KrFU går inn for når de vil ha 10.000 nye flyktninger.

Borgere av det gamle landet vil gjerne snu utviklingen, og det er nok av nyheter som gjør at vinden blåser i deres retning. Men hvordan kanalisere det til et program som kan vinne folk og som vil holde?

Koden

En må knekke koden til den røde kirken.

Mens eliten later som om den hvite kirken stod for sneversyn og fordommer, er den selv full av moralisme og fordømmelse. Den fungerer som en kirke med en fiks ferdig inkvisisjon. Den opptrer som om den kan dømme menneskene til evig fortapelse. På jorden.

Den røde vil ikke en gang vedkjenne seg at den er en kirke. Men det er den. Det er særlig den inkvisitoriske siden – moraliseringen, fordømmelsen, gapestokken og fortapelsen – som gir den egenskapene til en kirke, og da etter samme mønster som regimene i Moskva og Peking.

Den røde kirke har kopiert den hvite og utgir seg for å være mer ekte, mer tidsmessig. Den minner om islam: Den er oppfyllelsen av moderne profetier: Den er horisontal, lover likhet for alle og gjør ikke forskjell.

Den hvite kirken gjør forskjell. Det den gjøre, for den opererer med noen kategorier som den røde ikke anerkjenner, først og fremst synd, hvilket vil si menneskets utilstrekkelighet.

At synd er forbundet med frihet og fri vilje, vil ikke den røde kirke høre snakk om. Den skroter alle disse forestillingene under begrepet metafysikk og stenger dermed døren til en flere tusen år gammel samtale på tvers av generasjonene. Unge mennesker som vokser opp i den nye tid vil ikke forstå hva de gamle snakker om. De gamle begrepene gir ingen mening for dem.

Stenger døren

Tilværelsen blir så mye enklere når man kan appellere til det beste i menneskene.

Den røde kirken har noen credoer: Alle mennesker vil det samme, alle kan snakke sammen, bare man gir dialogen en sjanse.

Den som sier noe annet, er ond. Følgelig er menneskene av den hvite kirken suspekte. De snakker om synd og fortapelse. Om at menneskene ikke kan bli frelst på jorden. At jorden er en syndig sang, en lang vandring.

Hvilket reaksjonært sludder uttenkt av hvite gamle menn. Den røde kirken lover at livets frukter kan nytes av alle.

Særlig de undertrykte. De har en særlig plass rundt bordet. Undertrykte og fattige er blitt en privilegert kategori i den røde kirken.

En politisert kirke

Med «undertrykkelse» i sentrum blir den røde kirken politisk. Den er den siste i rekken av chiliastiske bevegelser: de som vil tusenårsriket.

Omfavnelsen av det flerkulturelle prosjekt har slike undertoner. Derfor vil den hvite kirken bli betraktet som en fiende.

Den røde blander likhet og rett på en måte som blander kvasireligiøse begreper sammen med politiske. Den røde kirken snur alt på hodet, slik at fornuftig samtale blir umulig. Den som forsøker å skille klinten fra hveten, dvs. drive begrepsopprydding, får beskjed om at han er del av noe utdøende.

Krenkelse

Den røde kirkens dogmer er uimotståelige: Hvem våger å røre ved likhet? Da nærer du de undertryktes pinsler og lidelser. Tramper på dem. Pass deg! For deres hellige vrede.

Slik hisser våre egne medier opp vreden blant de undertrykte.

Den offisielle hvite kirken er opp gjennom årene blitt trengt opp i et hjørne. Den har glemt sine røtter og sin historie. Man har fratatt den bevisstheten om hva den forvalter, hva den er.

Undergrunnskirken

Men det finnes en annen hvit kirke som eksisterer uavhengig av de institusjonelle rammer, eller overlappende med den, og som den røde kirke ikke kan beseire.

Den består av alle mennesker som er sannhetssøkende, som har en lengsel, som vil det autentiske, som tror at livets mening går ut over her og nå, som vet at livet er forpliktelse overfor andre, først og fremst den nærmeste familien. At den sammenheng vi er født inn i, skal vedlikeholdes og leveres videre.

Mange mennesker er i sitt stille sinn kommet til en slik erkjennelse.

De ønsker en fordypelse. Når de offisielle rammer ikke lenger fungerer, må små grupper komme sammen og skape det som mangler.

Derfor har Document tatt initiativ til et forum – Tanke, Tro & Tvil – som skal møtes første gang lørdag 27. mai på Eidsvoll.

Historisk bevissthet er noe som ingen kan ta fra en, men den må holdes ved like.

De unevnelige ordene

Det finnes hverken forventning eller press om tro, men en rett til å snakke om troens betydning. Den røde kirken har nemlig kopiert historien om hvordan den hvite ble til – og gjort den til sin.

Det handler om realiseringen av frihet på jord. Kristendommen snakket om en annen frihet enn den materielle. Det forvirret menneskene i Romerriket.

Sosialistene ville fremstå som de egentlige arvtagerne av kjærlighet og frihet og kalte det solidaritet.

En solidaritet som gjelder hele verden innebærer en nedbrytning av vår egen kultur.

Mange finner det meningsløst. Men prosessen går sin gang og skaper stengsler mellom mennesker.

Document mener at europeere må kjenne sin historie, hvordan Europa ble til. Bare slik kan vi stå trygt forankret og ta imot alle de fremmede som kommer, uten å tape oss selv.

Det betyr begrepsopprydding: Hva hører hjemme i troen, og hva er politikk? I dag er alt et salig rot.

Spørsmål, men ikke svar

Visse spørsmål finnes det ikke endelige svar på. Men den røde kirken gir falske løfter og har ingen slike begrensninger. Den har enkle svar på enkle spørsmål.

Men så enkelt er det ikke.

Mennesket er som et tre som vokser skjevt. Ingen vil noensinne klare å rette det ut, sier Isaiah Berlin.

Det er i denne tradisjon vi vil høre hjemme. I Dostojevskijs verden, men også Paulus’:

Vi vet hva som er det rette, men gjør noe annet.

Slik er mennesket.

 

 

Det første møtet i Tanke, Tvil & Tro finner sted i Eidsvoll
lørdag 27. mai kl. 10.00 og vil vare til ca. kl. 15.00.

Program:

Åpning ved red., som vil lufte noen tanker om hvorfor det er så vanskelig å snakke om det vårt land offisielt er tuftet på. Noen mener at vi lever i en post-kristen tid og at kristendommens tid er omme. Det er lettere å omfavne en slik fremtid enn å si navnet Kristus. Hva kommer denne kristofobien av?

Anders Ulstein har skrevet et essay om Europa og kristendommen. Det er til dels et svar på en kronikk Per Willy Amundsen skrev om at Europa hadde kvittet seg med middelalderens mørke og nå måtte gjøre det samme med islam. Hvis det bare var enkelt. Men det er det ikke.

Jonas Haugsvold vil si noe om den ideologiske demokratiforståelsen som deler av Kirken har adoptert i dag, og som setter politiske spørsmål utenfor politisk debatt: Det er ikke noe å diskutere, for rammene er lagt. De er redusert til spørsmål om «rettferdighet», «solidaritet» og «humanisme». Diskusjon om grunnvilkårene er heller ikke mulig, for de anses som før-politiske av natur. Med utgangspunkt i den danske Tidehverv-presten Søren Krarups kulturkritikk reises spørsmålet om det er mulig å se kristendommen som en motvekt til denne måten å tenke demokrati på.

Bernt Oftestad vil snakke om staten og kristendommen.

Vi legger inn en pause midt på dagen, med bespisning, og håper på godt vær.

Tid og sted:

Du tar toget til Eidsvoll verk fra Oslo.

Du blir plukket opp på stasjonen, de som kommer med bil, får adressen tilsendt.

Kontigenten er kr 300.

Påmelding:

pamelding@document.no

Merk brevet Tanke, Tvil & Tro.

Vel møtt! Vi tror dette kan bli starten på noe.