botticelli-augustin1

Alt som har med kristendom å gjøre er blitt enten fjernt eller så relativt at presiseringer trengs. Vi har forskjellige utgangspunkt. Begrepet “objektiv standard” har jeg problemer med, og jeg vet at mange lesere også får rykninger når de ser det uttalt, uten forklaring.

Kanskje Kjell Skartveit og jeg er uenige på dette punkt? Eller det trenger avklaring?

I mine øyne kan ikke kristendommen være noen “objektiv standard”, ganske enkelt fordi ingen vet hva Gud tenker. Sivilisasjonen er en “construct”, og troen opererer også innenfor det jordiske. Mennesket tror og det er best hvis det er klar over at det tror, og ikke, som Skartveit ganske riktig sier, later som det er vitenskap. (Digresjon: på 70-tallet var SUF og senere AKP (m-l) ivrige etter å understreke at marxismen var en vitenskap, ikke en ideologi. Den var derfor “sann” på en helt annen måte enn andre politiske systemer. Dette var selvsagt en dårlig skjult legitimering av de tvangsmidler kommunister opp gjennom historien har vært villig til å bruke for å realisere marxismens sannheter som var ensbetydende med historiens. Og hvem kan argumentere med historiens mål? De som våget fikk et aggresivt: How dare you? til svar og havnet i fengsel eller verre.)

Kristus gikk på jorden og “brøt” inn i historien. Kristne mener at Gud intervenerte radikalt, for å frelse menneskene fra synd, så radikalt som han ikke hadde gjort siden Syndefallet. Men selv kristne blir ikke frelst mens de går på jorden. De fortsetter å synde.

ANNONSE

Ikke-kristne blir irritert over syndsbegrepet, men det er presist og konkret: Mennesket foregår seg hver eneste dag. Det akkumulerer en bagasje av synd. Det trenger “release”, tilgivelse, enten av andre eller gjennom å gå i seg selv. Kafka har beskrevet opplevelsen av “synd”, som en bevissthet. I vår tid er synden blitt hjemløs, mennesket har ikke noe sted å ta denne følelsen, men den er like fullt til stede. Kunst og litteratur er utenkelig uten syndsbevisstheten.

68-generasjonen er et opprør mot Syndefallet og den knugende syndsbevisstheten. Den begynner og ender med narcissisme.

Hvordan finne veien tilbake til et univers hvor synd og kunst eksisterer hverandre, et kosmos hvor det faustiske menneske kjemper med seg selv og sin plass? Det ville være synd (sic!) om misforståtte begreper skulle blokkere. Jeg mener at “objektiv standard” er en slik bastant blokk som kan misforstå hva religiøs bevissthet er.

Hva er sannhet? Det er det det handler om. Vi får ikke noen “objektive” svar eller standarder. Kultur er konstruksjoner, og kvaliteten på kulturene avhenger av “ytelse”, dvs av talent, av streben, arbeid.

Alle mennesker av god vilje skal kunne anerkjenne disse kvalitetene. Det er viktig for vårt fellesskap. Det er viktig at kristne er klar over begrepsforskjellene og de ulike domener. Derfor handler det også om religion når kunsthistoriker Paul Grøtvedt sier at Opplysningstiden begynner med avklaring og inndeling av fagfelt og deres særlige karakteristika. Folk flest er ikke klar over det. Men en mann som Carl Linné legger mye av grunnlaget for moderne tenkning med sin klassifikasjon av arter. Begrepet taksonomi; klassifisering, i ulike arter, med sine kvaliteter. Slik oppstår spesialisering, og hele vår moderne verden bygger på spesialisering. Av stadig dypere kunnskap om bestemte områder.

Men hvor ble det av Sannheten? Den oppløste seg og forsvant. Den forsvant både fordi spesialisering gjør det vanskelig å fastholde store altomfattende fortellinger, som f.eks. at verden ble skapt på seks dager. Men også fordi noen brukte historisering av f.eks kristendommen til å deligitimere religion generelt. De hadde m.a.o et ideologisk prosjekt. Man må ikke forveksle disse to prosessene, som glir over i hverandre.

Historiseringen av kristendommen er en frukt av Opplysningstiden og kan bare beskrives som et menneskelig fremskritt. Men det berører ikke sannhetsgehalten i kristendommen. Det er noe ganske annet. Den lar seg ikke bevise eller motbevise.

Kristne må ikke falle i samme grøft og tro at det finnes en objektiv standard. Det gjelder bare om å gjenfinne og gjeninnføre den. Ikke-kristne får hetta av slikt.

Kirkefaderen Augustin, som levde rundt 380, var klar på at gudsstaten aldri kan innføres på jorden. Fordi mennesket er imperfect. Det har noe med hvordan verden er satt opp. Slik skapes det en forbindelse mellom den antikke verden og den senantikke, kristne. Kristendommen er anti-utopisk.

Men så oppstår kristenheten, som var Europa: møtet mellom germanske stammer, kirken og merovingerne, skapte Europa og Det hellige romerske rike. I dette var det ikke noe skille mellom kirke og stat. Troen gjennomsyret alt. Men det var Europas genius at man arbeidet seg frem til en avklaring, en forskjell på hva som er hva. Resultatet ble moderne europeere.

Vi står ved en skillevei. Introduseringen av en totalitær religion inn i det sekulariserte Europa stiller grunnleggende spørsmål, helt på nytt. Når eliten kryper ned i sine hull og later som om alle motsetninger kan forenes, er det som å slutte å navigere.

Multikulturalismen representerer en type infantil narcissistisk tenkning med sterke formynderske og naive trekk. Å tro at man skal kunne straffe mennesker som hater, er nesten på barnehagenivå. Hvordan skal man kunne forby følelser? Hat er en følelse.

Det som utgir seg for vårt politiske liv befinner seg på et intellektuelt nivå som man rødmer av. Selv har jeg blitt dypt imponert over å lære kirkehistorien å kjenne. De første kristne er en fascinerende historie om motstand utenfra og kamp innad om å finne frem til den rette tro. Det kom ikke av seg selv. Jeg ser i ettertid at sosialismen er bygget opp som en mot-kirke. Man har kopiert troen og legger inn noen premisser i forståelsen av samfunn og menneske som er religiøst, dvs. det er premisser som ikke lar seg bevise.

Europeere vokser opp med disse forutsetningene som det tror er reelle. De trenger å gå tilbake og lære om hva som er hva, om forskjeller. Hvis ikke er vi ikke bedre enn de som levde i middelalderen hvor alt var gjennomsyret av tro. Hvis mennesker av ulik tro og kultur skal leve sammen må vi være bevisst på forskjeller. Galskapen i det multikulturelle er at man tror man kan avsverge ens egen kultur og religion for å møte Den Andre. Er det noen tegn til at disse andre oppfører seg som Den Neste?

Vi er på full fart inn i noe svært brutalt, og menneskene blir forvirret og rådløse.

Aller verst er det når våre egne myndigheter sier at terror er noe vi må venne oss til.

Vi må alle gjøre vårt “hjemmearbeid”, for det er ingen som gjør det for oss.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629