Sakset/Fra hofta

Duccio di Buoninsegna (Siena, ca. 1255 – 1318 eller 1319), «Jesu tilsynekomst på fjellet i Galilea», etter Matteus 28, 16–20 (misjonsbefalingen), detalj fra billedsyklus på en tidligere altertavle i katedralen i Siena, i dag utstilt i katedralens museum. Foto: Wikimedia Commons (digital gjengivelse justert for bedre synlighet på skjerm). «Jeg er veien, sannheten og livet», sier Jesus ifølge Johannes 14, 6. Har ikke dagens samfunn rom for den kristne frimodigheten som tar Jesu ord på alvor?


 

I fredagens Stavanger Aftenblad tok debattredaktør Solveig G. Sandelson et oppgjør med kristen tro og dens hevd på sannheten. Hun hevder at det ikke er rart at kristne møter skepsis og kritikk ettersom «kristendommen hevder å sitte inne med selve sannheten. Den ene, rette sannheten, som alle bør få kjenne og omvende seg til. Det er lite rom for slikt lenger», sier hun, og konkluderer med at bra er det.

Er det virkelig bra at sannheten forsvinner, at vi sitter igjen med en religion som ikke tar hevd på sannheten?

Vi er etter hvert blitt vant til drap og overfall fra mennesker som tilhører en annen kulturkrets enn vår egen. Christian Skaug prøver å sette ord på den kulturen de kommer fra, og peker på noe som ikke er lov til å si i offentligheten: Hele samfunn tenker likt om de mest grunnleggende forhold, og at medlemmer av ulike samfunn tar med seg det de tror på når de flytter til andre kulturer.

Et slikt utsagn er muligens det mest provoserende vår postmoderne kultur kan få servert, men de blir ikke mindre sanne av den grunn. Spørsmålet vi må våge å nærme oss, er hvordan det kan ha seg at hele kulturer kan ha samme oppfatninger om hva som er rett og galt, hvordan det skal reageres på andres atferd o.l. Hvordan kan det ha seg at så godt som alle muslimske jenter frykter det verste dersom de bryter med foreldrenes og klanens tro?

Hvis man først skal nærme seg begrepet sannhet, sette det i vanry slik Aftenbladets Solveig G. Sandelson gjør, bør man ta seg tid til å vurdere hva som skjer dersom sannheten ikke lenger er en reell størrelse, og da snakker vi ikke lenger om at to pluss to er fire. Vi snakker om skapelsen, om konsekvensene av at Gud selv ikke er bundet av sin egen sannhet.

For noen år siden skrev Hadia Tajik at muslimer ikke hadde behov for en frelser ettersom islam ikke hadde et syndefall. Det hele er en logisk konsekvens av en tro uten en sannhet, og det er interessant at ikke flere ser den moralske kollapsen i et slikt utsagn.

En religion med tro på en historie uten syndefall, er en tro på en Gud som tåler alt. Årsaken er at guddommen i en slik religion ikke kan la seg begrense av noe, selv ikke sannheten. Uten et syndefall er alt en del av denne gudens skapning, og naturlig nok må også ondskapen og løgnen gå ut fra ham.

En slik gud kan leve med alt, selv Holocaust. Det er en slik tro vi ser i aksjon når muslimske innvandrere uten grunn dreper mennesker i Europa. Sannheten har nemlig sin rot i kjærligheten, og kjærligheten kan bare eksistere i sannhet. I islam finner vi ingen av delene.

Da kristendommen erobret Europa, var troen på sannheten en av de viktigste konsekvensene. I kristendommen møtte man en Gud som i sin allmakt var begrenset av sin kjærlighet. Paulus skriver i sitt brev til Titus 1, 2 at «Dette livet har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfter om fra evigheten av.»

Det var i lys av denne sannheten vår medmenneskelighet, vitenskap og gleden i det vakre vokste fram. Gud hadde for øvrig vært bundet av sin sannhet, selv om ikke Paulus hadde skrevet det. Kristne tror ikke Gud er sannhet fordi Paulus en gang skrev om det. Paulus skrev at Gud ikke kan lyve fordi kjærligheten forutsetter sannhet.

Disse to diametralt forskjellige gudsbildene har formet to diametralt forskjellige kulturer. I europeisk kultur er vi opplært til å se på mennesker som likeverdige og livet som hellig. Det har gjort vår sivilisasjon til noe uforståelig for de som ikke vil tro. Man glemmer at menneskeverdet krever en åndelig åpenbaring, en Gud som selv ble menneske og ga seg selv. Det var sannheten som tvang ham, Gud kunne ikke velge en annen løsning, selv når Sønnen selv ba om det.

Troen har en formidabel kraft på menneskers forståelse av seg selv og sine handlinger. En religion uten en sannhet har nødvendigvis en amoralsk guddom, og en slik gud former en verden med amoralske etterfølgere, og for disse amoralske menneskene er drap en selvfølgelig del av livet. De kjenner ikke en hellig og sann kjærlighet, deres gud kjenner ikke til noe syndefall, han kan nemlig også lyve.

Forkaster vi sannheten, forkaster vi det vår kultur er avhengig av for å overleve.

 
 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-