Kommentar

For mange år siden, det må være nærmere 40 år, viste NRK en dokumentar om kannibalisme på noen øyer i Stillehavet. En innfødt ble intervjuet om temaet og han kunne fortelle at hans bestefar husket at de spiste mennesker, rettere sagt fiendene som de drepte i krig. Og krig mellom stammene var det åpenbart det normale. Men en dag sluttet de med denne skikken, og da journalisten spurte hva årsaken var til det, svarte den innfødte: «Vi ble kristne og begynte å leve i fred med hverandre.»

Jeg mener å erfare, uten å ha mulighet til å dokumentere påstanden, at det blir stadig mindre fokus på hva det vil si å ikke være en del av den kristne sivilisasjonen. Hva det innebærer at ondskapen ikke er eksistensielt problem for samfunnets innbyggere. Men på en Kristi Himmelfartsdag, og med terroren i Manchester friskt i minne, bør det være rom for litt tid til å tenke over hva denne, for mange, merkelige dagen innebærer, og hva den kan si oss om den konflikten vi står oppe i.

Kristendommen er ikke en religion som alle andre, mange vil hevde at den ikke er en religion i det hele tatt, men en åpenbaring av Guds mening med skaperverket. I kristen tro finner vi en Gud som, etter at skaperverket har vendt seg mot ham, steg ned og selv ble et menneske. Han ble sann Gud og sant menneske, vår bror og Guds enbårne sønn tok regningen på seg. På Kristi Himmelfartsdag er det derfor en sann Gud og et sant menneske som tar farvel med sine disipler. Han er ikke lik deg og meg slik vi er i dag, han er slik han ønsker vi alle skal bli i oppstanden form. Men uansett, det er vår menneskebror som på denne dagen for snart 2000 år siden stiger opp på det som siden er blitt hetende Kristi Himmelfartsdag, og med det ble han allestedsnærværende. Han er ikke lenger bundet til et bestemt sted eller en bestemt tid. Han ble grunnlaget for den kristne kirke hvis oppdrag var klart: gå ut og gjør alle folkeslag til hans disipler.

Kristendommen ble født inn i et samfunn som i aller høyeste grad var en sivilisasjon, men samtidig er det grunn til å spørre om det var mulig for det romerske samfunnet å komme på et høyere nivå uten en humaniserende tro. For hva skal man si om et samfunn der en hersker må gi hodet til Johannes døperen på et fat fordi stedatteren ber om det? Er det så sivilisert som mange vil ha det til?

Kristendommen gav imidlertid mennesket et nytt verdensbilde. Som en fugl Phønix vokste Europa fram etter Vest-Romerrikets fall. På skuldrene til den katolske kirke ble vi alle en del av noe større, både åndelig og materielt. Det er vanskelig for det moderne mennesket å forstå hva det innebærer at ondskapen ikke er et problem, vi er fortsatt så rotfestet i kristen tro at vi reagerer med avsky på overgrep mot uskyldige mennesker. Denne forståelsen av ondskap er imidlertid en av de viktigste konsekvensene av kristen tro; vissheten om at ondskapen er et resultat av menneskets fall og at Gud selv ble mennesket for å reparere det som en gang gikk galt. At mennesket var så verdifullt at Gud ofret seg selv ga oss begrepet menneskeverd.  Vi ble likeverdige innenfor Gud. Ingen var hevet over Guds vilje med sine liv. Selv konger måtte kle seg i sekk og aske dersom det var nødvendig for å gjøre bot.

Jesu budskap om å gjøre alle folk til hans disipler har bidratt til å sivilisere store deler av verden. I Manchester var vi vitne til en kultur som har avvist dette budskapet. I islam er ikke ondskap et problem. Hevder man det rokker man med troen på Allahs allmakt. Ondskapen er derfor nødt til å bli tolket inn som en del av det skapte, den må utgå fra Allah selv, som en del hans store spill med det skapte.

Hadde terrorangrepet skjedd for 50 år siden, ville vi våget å sagt at det handler om en kollisjon mellom to kulturer, mellom en kultur der ondskap er et problem og en kultur der den ikke er det. I dag har vi forkastet kristendommen, vi står igjen med en sekulær humanisme som står rådvill i møte med krefter den ikke forstår. Den sekulære humanismen ser ikke forskjell på sivilisasjoner, den klarer knapt å skille godhet fra ondskap. Den blir fornærmet dersom noen hevder at det vi trenger for å løse dagens konflikter, er å ta Jesu ord om å gjøre alle folkeslag til hans disipler på alvor: Hva muslimene trenger er rett og slett å bli omvendt til kristen tro.

I dag vil et slikt budskap bli oppfattet som like ekstremt som terroren i Manchester. Vi vil imidlertid tape kampen mot islam dersom vi fortsatt tror at den kan vinnes ved hjelp av politiske og militære virkemidler. Hva vi står oppe i, er en religiøs konflikt, og en slik konflikt løses kun ved hjelp av religiøse virkemidler.

God Kristi Himmelfartsdag!