Kommentar

Avkristningen av Norge kunne ikke skjedd uten kristne lederes passivitet eller endog aktive deltakelse. Skanse etter skanse har falt. Vi snakker om demonteringen av hele det usynlige byggverk som er den norske nasjonastaten.

Statskirken gir ingen mening hvis prestene ikke lenger tror  på Gud, og forstår hva det vil si at staten er forpliktet på kristendommen. Utrensingen av kristendommen fra skolen og ikke minst skolebøkenes systematisk antikristelige og anti-israelske tendens kunne ikke foregått smertefritt hvis ikke kristne ledere hadde funnet seg i det.

En avis som Vårt Land har gått over til å bli aktiv pådriver for et kulturelt hamskifte. Selv Dagen og Vebjørn Selbekk har problemer med å stå opp for dissidenter, som det er få av.

Vi har hatt et par. Ivar Fjeld skrev pamfletten Den rødgrønne terrorøya, om AUFs samarbeid med palestinske grupper hvis sti ikke akkurat er ren. Per Haakonsen stilte spørsmål om Norges anti-israelske politikk får følger for Guds velsignelse over Norge. Den «røde borgerpressa» utlegger dette etter deres eget hatefulle skjema, slik at forfatterne fremstår som rabiate og ingen tør forsvare dem.

Å stille spørsmål om nasjonens forhold til Gud er helt off-limits i det nye Norge. Da er man på grensen til tvangsinnleggelse. Slik tanker får man holde på med på bedehusene, men man skal holde stilt om dem. Hvis man lufter dem offentlig får man et stempel som er vanskelig å bli kvitt.

Men er ikke dette forrykt?

Man kan ta ting i verste mening eller i beste mening. Når visse spørsmål som angår de mest fundamentale forhold i et land, blir marginalisert og nærmest kriminalisert, vil det være andre mer marginale grupper og personer som tar dem opp. Har de samme portvokterne rett til å kaste seg over disse? Burde de ikke gjøre rede for sitt eget ansvar og svare på hvorfor visse spørsmål ikke lenger tas opp?

Det er disse fundamentale spørsmål Kjell Skartveit stiller i sin bok Staten og Gud. Refleksjoner rundt den sekulære staten.

Skartveit har en ureddhet som er frapperende. Han går rakt på, nøler ikke, og er ikke i den minste tvil om hva som er viktig. Det krever mot, men også en trosvisshet. Skartveit vet på hvem og hva han tror.

Det er en tro som er løsrevet fra samtiden og samfunnet. Skartveits tro er ingen motsetning til fornuft. Tror og fornuft går hånd i hånd. Slik sett hadde han passet bedre inn i den katolske kirken enn protestantismen.

Protestantene i Norge har kastet seg inn i sinnelagsetikken som den politiske korrektheten lever av og på. Det finnes ingen bremser på politiseringen. Det kan ikke gå godt. Den norske kirke er ved å få ubotelig skade.

Barnet ut med badevannet

Skartveit mener at den norske staten en gang var tuftet på kristendommen. Det var disse verdiene som gjorde at Norge ble et humant samfunn. Den sekulære staten lover oss et enda bedre samfunn, som skal kunne være godt mot alle. Skarstein tror ikke det vil skje. Det flerkulturelle prosjektet har ikke bare noen svakheter innebygget, det er nederlagsdømt i utgangspunktet.

Europa har ikke USAs nasjonside: Fra mange til ett, pluribus et unum. Innvandrerne måtte legge fra seg sine nasjonale opphav og bli amerikanere. Det var ikke snakk om å ta med seg sin nasjonalitet inn i det offentlige rom eller på arbeidsplassen. Det særegne var noe man kunne dyrke på fritiden.

Europa og i særdeleshet sosialdemokratiet har gjort det stikk motsatte: Man har oppfordret innvandrerne til å bevare sin kultur så mye som mulig. Man har ikke oppfordret dem til å bli norske. Det norske er blitt snakket ned som homogent. Nå skal det skapes et helt nytt samfunn, der staten skal være upartisk og sekulær.

Man foretar eksperimentet i et Europa som har en helt annen definisjon av nasjon enn USA: her er det lokal tradisjon, stammer som ble til en nasjon med kristen tro og særegen kultur, som er bestemmende.

Det Europa og særlig sosialdemokratiet ender opp med er hverken fugl eller fisk: Hverken Amerika eller integrering i en europeisk kultur. Resultatet må nødvendigvis bli det pressen og synserne beklager, nemlig segregering. Man later som om dette er en uheldig konsekvens av uforutsette omstendigheter, når det i virkeligheten er en logisk konsekvens av politikken man selv har valgt.

Verdier og identitet

Aller mest alvorlig er dette på verdifronten: Verdier handler om hvem vi er. Det er ikke floskler fra talerstolen.

Tidligere hadde vi en tradisjon å forholde oss til. Fordi noen opprettholdt den kunne folk ta seg store friheter. Kulturradikale kunne rive ned og storme parnasset, kritisere kirken sønder og sammen, gå inn for en fri seksualmoral. Folk kunne velge ikke å gå i kirke, og ikke å tro. Humanetikk var for kulturmennesker, og skjønnånder. Vi fikk hele den urbane kulturen, med kunst og smak med mulighet til å velge identiteter.

Ideologi

Mye av dette gikk fra kulturradikalisme til populærkultur, kommersialisering, forbrukskultur. Internett og den digitale tidsalder skaper helt nye interaksjoner. Men noe er også en bevisst ideologi og politikk for å omforme det norske samfunnet til noe helt annet.

En viktig milepæl var den den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som opphevet både biologi og kjernefamilien med far og mor som bestemmende rammer. Enhver som setter seg ned og studerer denne loven forstår at den er et brudd og et kvantesprang. Men den har nesten ikke blitt debattert i mediene, for de som styrer dem ønsker ikke at folk skal bli oppmerksom på omleggingen. Det er noen få som Nina Karin Monsen og Øyvind Benestad som har «holdt på», og får sine pass påskrevet.

Hvis man spør vanlige folk om de er klar over at loven ikke definerer et ekteskap som bestående av far og mor, men at ektefeller er to kjønnsnøytrale parter, vil de tro du fabler. De vil vite at det «nye» handler om at også homofile kan bli foreldre. De fleste vil være ambivalente til det. Men de vil ikke vite at den nye loven reduserer dem til kjønnsnøytrale foreldre, likestilt med medmor og medfar.

Uvitende?

Hvis man spurte stortingsrepresentantene som vedtok loven om de var klar over implikasjonene, vil trolig også de uttrykke forbauselse. Slik de vil gjøre når man spør dem om de ikke forsto implikasjonene av å likestille islam og kristendom og erklære staten nøytral.

Den norske staten leker modernitet når den erklærer seg for sekulær. Den tror at sekularitet er noe man kan oppnå med å kaste tradisjonen ut av vinduet og deretter programfeste sekularitet.

Det er tøvete og umodent. Sekularitet er resultatet av en prosess og forutsetter en klar bevissthet om premissene for et åpent samfunn, herunder også dette samfunnets rett til å beskytte seg.

En slik bevissthet mangler i det norske samfunn. Det ser man av debatten om ytringsfrihet og bevæpning av politiet. Det spiller ingen rolle hva som skjer, om kunstnere og jøder drepes. Det er intensjonen til de styrende det kommer an på, og den er god.

Dialog

Angela Merkel sa i Moskva søndag at man kommer lengst med dialog. Ja, hvis man snakker samme språk. Hvis det er noe å snakke om. Men hvis den andre har erklært krig kan dialog ble en nederlagslinje.

Det er som om dialogen har satt seg i hodene og blitt en mental tilstand som selv ikke krig i nærområdene kan utrydde.

Ord endrer betydning. Dialog er et forpliktende ord og har både en filosofisk og religiøs betydning. Begge innebærer gjensidighet. Der denne ikke finnes eksisterer ikke dialogen. Likvel fortsetter den politiske klassen å snakke om dialog som et sesam-sesam, som om det bare kommer an på viljen.

Historisk bevissthet

Det er lett å glemme hvor langt demokratiene ble presset før de mannet seg opp til å bekjempe nazismen. Vesten måtte gå i kompaniskap med kommunismen for å beseire nazismen. Det var en høy pris som har clouded våre bevissthet. Seieren over nazismen ga kommunismen ny kredibilitet og mange av Vestens intellektuelle fulgte dens ledestjerne. Det desorienterte Vesten. Forsvaret av Vesten ble noe hauker og militarister drev med.

Slik oppsto tanken om den tredje vei. Mellom Moskva og Washington. Man var mot atomvåpen, for den alliansefrie bevegelsen.

Kristelig Folkeparti  av idag bruker uttrykket den tredje vei og har glemt at den viste seg å være en illusjon.

Det usynlige

Hvordan har kristne kunnet komme så langt ut på vidotta? Skartveit er på sitt beste når han skriver om gudsbildet. Den kristne treenigheten er noe helt annet enn islams monoteisme. Den kristne gud er en relasjonsgud. Gud har en relasjon til mennesket. Det er skapt i hans eget bilde. Mennesket klarer ikke redde seg selv, og Gud sender sin egen sønn til jorden. Menneskene slår sønnen ihjel, og bindes dermed til ham for evig. Dette er det merkelig med Jesus og menneskene. En forbrytelse som binder. Etter at han er død husker man hva han har sagt og det danner seg en ny type fellesskap. Dette fellesskap kalles kirke. Den levende kirke er når de troende samles. Da er de the body of Christ. Blant seg har de den hellige ånd.

Denne treenigheten – Gud, Menneskesønnen og den hellige ånd, er tre deler som samvirker og som likedanner menneskene. Den har stor betydning for utviklingen av kristendommen og vestlige samfunn. Kristendom er relasjon, politikk er relasjon.

Men ikke islam

Gud har skapt en verden som er lovmessig og har gitt menneskene fornuft til å forstå den. Allah er ikke en relasjonsgud, han er suveren. I islams historie ble filosofien en trussel mot troen. Islams lærde bestemte seg derfor for å stenge ned filosofien. Slik er islam til denne dag. Troen ble et fengsel.

Dette er enkle opplagte sannheter, men å si dem i dagens Norge er tabu.

Ingen lærebok, politiker eller akademiker vil våge å si at Koranen er en trussel mot demokratiet. Det blir Koranen så lenge muslimer insisterer på at den er skrevet av Allah selv – i evigheten og går foran alt annet. Politisk betyr det at suvereniteten i et samfunn ikke ligger hos folket, men hos Allah.

Hvis den sekulære staten er så sterk og er et slikt fremskritt som tilhengerne påstår, hvorfor tør de da ikke ta et oppgjør med disse forestillingene og si at ingen tro står over demokratiet? Kristendommen påberoper seg ikke et slikt krav. Dens rike er ikke av denne verden. Men muslimene gjør det, og Vesten er blitt så svak at den ikke en gang tør innrømme sakens kjerne.

Man skal ha et sterkt og avklaret fundament for å si det som er opplagt. Det er her stemmer som Skartveit blir viktig. Han sier ikke noe annet enn det som er et opplyst standpunkt.

Men hvorfor er det så få sekulære og humanister som tør å si dette offentlig? Det er helt fundamentalt. Hvis man ikke forstår den fundmentale kollisjonen mellom islam og Vesten der religion og politikk møtes, vil man ikke forstå noen ting. Debatten blir en skinndebatt.

Kjetter

Spørsmålet er: Hvordan kan det ha seg at det som før var det opplagte standpunkt, innsikten i Opplysningstidens klare grensedragninger mellom religion og samfunn, i dag er blitt utydelig?

Jeg nøler med å kalle Kjell Skartveit en konservativ kristen i den nedlatende betydning det har i dagens ordskifte. Begrepet rommer ikke hvilken rolle han har og hvilke retning han går i. Han er snarere et varsel om en ny idé- og verdimessig konservatisme som vil danne et nytt sentrum. Alle samfunn må ha en bestandighet i seg for å bestå. Skartveit analyserer hva dette må bestå i.  Foreløpig gjør dette at man blir plassert i outsiderens posisjon. Men det er ved å endre seg med rekordfart.

De siste skal bli de første.

 

omslag.skartvei

Kjell Skartveit

Staten og Gud. Refleksjoner rundt den sekulære staten.

240 sider

Dreyer Bok

Kan bestilles fra forlaget eller i bokhandlene.