Kommentar

Frank Rossavik holdt i november i fjor en tale på Arkivdagen under tittelen: – Hvor er de konservative kristne? Foredraget er en gjennomgang av det konservative kristen-Norge, og en evaluering av deres styrke og muligheter.

Rossavik mener det er en oversett gruppe, at den har et potensial som ikke blir forløst. Det skyldes delvis de konservative selv: de er for tilbakeholdne.

Samtidig tenderer Rossavik mot å bagatellisere de konservative kristne. Han mener de ikke teller mer enn 100.000 med ytterligere 50.000 som mobiliserbare.

Rossavik har en bakgrunn fra Sosialistisk Venstreparti, og det preger hans fremstilling. Han klassifiserer Vårt Land som «mener mye av det samme som det kristne høyre på lederplass». Men alle som leser Vårt Land vil se at avisen tilhører det politisk korrekte Norge, med de bindinger og lojaliteter det innebærer.

I det hele tatt er Rossavik blind for hva det politisk korrekte har gjort med det politiske Norge; etablert et skille som går på tvers av partilinjene, og som har vekket en kulturkristendom som går langt utenfor de tradisjonelle kristenkonservative miljøene.

Rossavik ser ikke at det er dukket opp et stort – ikke navngitt – konservativt segment, som er konservativt av instinkt, ikke partipolitisk. Egentlig er dette instinkt-høyre hva konservatisme handler om for mange: når utviklingen går for fort, eller av sporet, reageres det instinktivt. Det har ikke noe navn og finnes innenfor og utenfor alle partier.

Rossavik holder seg til det kjente:

Svaret på hovedspørsmålet er at vi foreløpig ikke ser tegn til noen samlet bevegelse som kan kalles en viktig politisk kraft. Men det som skjer i denne sektoren av norsk samfunnsliv burde påkalle større interesse enn den vises nå. Det skjer interessante endringer. Og på noen felt har det som skjer i disse miljøene betydning. Det gjelder fremfor alt sprøsmålet om hva slags regjering Norge får i 2013.

«Konservativ kristen»
Nå er det på tide å være litt mer konkret. Gruppen jeg snakker om kan defineres på mange måter, og er ikke ensartet. Termene er også ulike. «Teologisk konservativ» er ikke det samme som «verdikonservativ», for eksempel. Men jeg velger termen «konservativ kristen» og sikter – litt løst – til dem som holder seg til en gammeldags forståelse av kristen tro og moral, som altså står imot de mer liberale retningenes ønske om å tilpasse Bibelen et moderne samfunn. Konservative kristne vil ofte ha stor solidaritet med Israel, være mot abortloven og den nye ekteskapsloven og mot samlevende homofile som prester. Mange vil også være mot kvinnelige prester, eller ha vært det den gangen spørsmålet fortsatt var aktuelt.

Her følger Rossavik tradisjonelle skillelinjer, det er bekvemt, men stemmer ikke. Det er vokst frem et annet segment, som kan kalles konservativt-liberalt. Det passer ikke inn i Rossaviks kategorier. Det er mer konservativt enn Rossavik beskriver, og samtidig mer liberalt.

Rossavik skriver:

De fleste innser at ekteskapsloven ikke kan vris tilbake igjen, men slaget står nå om barn i homofile forhold. Ellers barns rett til mor og far, slik man ser på det blant konservative kristne.

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er ikke noe som er akseptert. Tvert om. Det grunn til å tro at dens fulle radikalitet ennå ikke har gått opp for folk. Det ligger en oppvåkning og venter som gjelder de dype forandringene det norske samfunn er blitt utsatt for de siste tyve år: Når folk forstår at det ikke har vært endringer som har tvunget seg på, men resultat av bevisste eksperimenter, vil det oppstå en sterk rekyl.

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan bli et symbol på slik eksperimentering, fordi den berører folk på det mest private og personlige plan: familien.

Rossavik leverer selv argumentene for en slik reaksjon når han sier at han i 2008 var overrasket over hvor lite kristne protesterte mot den nye loven. Den bare gled igjennom uten debatt.

Var problemet liberale mediers lukkethet, eller handlet det om at konservative kristne hadde gitt opp kampen mot sekulariseringen og liberaliseringen av samfunnet?

Konservative kristne har latt seg prege av den flerkulturelle ideologiens løfter om at griser vil fly, kombinert med forestillingen om at krokodillen vil spare dem til slutt. De er med andre ord utspent mellom utopi og frykt. I lengden vil spenningen mellom disse polene briste.

Rossavik forfølger ikke spørsmålet om «liberale mediers lukkethet». Hvorfor utløste ikke en slik radikal ekteskapslov mer debatt? Kan det tenkes at det var fordi det politiske etablissement mobiliserte skremselspropagandaen? og fortiet hvor radikale endringene var?

Kan det også tenkes at ord som «liberale medier» er malplassert, og at ordet «liberal» ikke er det som beskriver norske medier med sine fortielser og ensretting.

Denne «lukkethet» er noe stadig fler oppdager, og reagerer på. Det tar tid for dem å finne ut av hva det bunner i og hvor omfattende den er. Nordmenn liker ikke å tenke på tvers og negativt om det som omgir oss. Det skaper usikkerhet og gjør hverdagen vanskeligere. 22/7 har ikke gjort det lettere.

Det frie ord

Kristne er ikke vant til å være politisk aktive utenfor sine vante rammer. Men utviklingen vil tvinge dem. Det er et oppbrudd på gang.

Kristne har en dobbeltrolle å spille. Tradisjonelt har de ikke forstått betydningen av kulturlivet, av kunsten, litteraturen, musikken. Det har vært noe for «de andre», kultur har tilhørt «de mellomliggende ting», og kulturradikalismen la stor avstand til de kristne.

Men når de såkalt liberale svikter liberaliteten, hva da? Hvem skal da fylle rollen?
De såkalt liberale er grepet av frykt. Det er en rekke meninger og mennesker de ikke tør sees sammen med. De har heller ikke den indre selvsikkerhet som gjør at man våger.

Det gjør mange mennesker med kristen tro. De er ikke redde. De kjenner Skriftens ord: Frykt ikke.

De kjenner også Skriftens ord: Dere er jordens salt, men hva hvis saltet mister sin kraft?

Det er det som har skjedd med sekulære og liberale. De tør ikke forsvare det grunnlag frie samfunn hviler på: samvittighet og det frie ord.

Bibelen representerer en mye eldre tradisjon som kjenner menneskets svakhet. Det finnes ingen slik trøst og visom for «sekulære» som søker tilflukt i livsstil og personlige valg. Frihet handler om noe mer.

Uvant

Kristne er ikke vant til politikk. Til å kjempe ute i den store offentligheten, hvor de vet at de stiller med et handikap. Å være kristen har ikke vært noen anbefaling de siste tiår. Hvor skal kristne hente frimodighet fra?

Det er ved å gå inn i sin tid. Når de såkalt sekulære og liberale svikter sin oppgave, må noen aksle den.

En virkelig frihet forutsetter en respekt for andres meninger. Den politiske korrektheten gjør ikke det. Den dyrker det rene sinn. Det rene sinn er en pendant til det rene samfunn, som kommunismen og nazisme etterstrebet. Den dyrker sinnelagsetikken, som fort utarter til hykleri og det bigotte.

Avsondring fra verden

For å fylle sin rolle må kristne rive den usynlige mentale muren de omgir seg med. De må akseptere «det skitne» og «det lave». Hvis verden er syndig, hvorfor da ikke gå inn i sin tid, og akseptere menneskene for hva de er? De kristne er hverken bedre eller verre enn andre. Vi er alle like for Gud, og kan bare fylles av ydmykhet.

Kristen-konservative som forsvarerer av liberalitet og sekularitet? Det er fullt mulig. Rossavik nevner selv toregimentslæren, Jesu ord om å gi keiseren det keiserens er, og Gud det som Guds er. Kimen til det liberale samfunn stikker dypt. Det er merkelig at Moses ikke er en større figur i vår bevissthet. Han som ledet jødene ut fra slaveriet i Egypt og ga jødene og verden De ti bud. Disse budene legger menneskets forhold til Gud og verden inn i menneskets samvittighet.

Loven er skrevet i hjertene, og samtidig: lovene vi lever etter er skrevet av og for mennesker. Så komplisert er demokratiet. Uten Den store Loven, ingen lov og rett.

Såkalt liberale og sekulære insisterer på nøytralitet. De tror det er en løsning, men støter på en religion som hevder at lovene ikke henter sin suverenitet fra mennesker, men fra Allah. De politisk korrekte har intet å stille opp mot en slik overbevisning, da det ville være å krenke. Slik forvitrer grunnlaget for samfunnet og erstattes av noe kaotisk, og et teokratisk syn vinner innpass. Det er så langt utenfor vår tradisjon at det ikke finnes ord for det. «Man» velger derfor å lukke øynene, i håp om at det skal «odne seg».

De kristnes rolle vil derfor ikke være som dialogpartnere mellom noe som er på samme nivå, det burde være som forsvarere av Vestens opplyste tradisjon.

Opplysningstiden forsto betydningen av Den andres mening. Da må man ha en grunnleggende forståelse av hvor viktig fri meningsdannelse er, innenfor alle felt, fra næringsliv til skole, forskning og kulturliv. Men et forutsetter en bevissthet om hva frihet er, og hva det er som får den til å «ticke».

Kristne må gå ut av sitt gode skinn.

Det ligger en fristelse i å tro at det skal være mulig å komme frem til et slags religiøst konkordat: innsendere til Klassekampen har brukt et slikt ord.

Mange har gått inn for at religionen må få større plass i samfunnet. Det lyder besnærende.

Men det vil være dyrekjøpte konsesjoner. På lengre sikt er kristne avhengig av det liberale og sekulære samfunn. Når redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, går inn for at religion må få større plass, må han forstå fallgrubene og fristelsene.

Forutsetningen for kristendommen er liberalitet og sekularitet. At mange som oppfatter seg som liberale og sekulære oppfatter kristendommen som motstander, forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på en sunn motstand mot kristendommen og en usunn. Den første forsvarer individet mot at religion blander seg inn på områder hvor den ikke skal bestemme. Slik har Opplysningstiden vært en verdig motstander som har korrigert kristendommen.

Men det finnes også en usunn motstand. En som ønsker å skvise kristendommen ut, og vil ha monopol på definisjonsmakt, premisser og samfunents verdigrunnlag.

Men det finnes ikke noe utenfor vår egen historie. Man kan ikke dra seg selv opp etter håret eller støvlene og tro at man kan stille seg utenfor seg selv. Abrehams oppbrudd fra Ur i Kaldea, befrielsen fra Egypt, De ti Bud, demokratiet i Athen, og Roms lover, veier og legioner er «what made us». I det øyeblikk man forlater dette ståsted og later som om man er noe annet, har man tapt.

Det vestlige menneske har disse polene i sitt sinn: mellom Loven, som er Patriarkens lov, den Kafka ble stående utenfor, og loven med liten l, det menneskene bygger. Det ene kan ikke eksistere uten det annet. Det er hemmeligheten ved vestlig sivilisasjon, en unik historie, som er det mest dyrebare vi har.