Michelangelo (1475–1564), «Adams skapelse» (detalj med Gud faderen), Det sixtinske kapell, Vatikanet.

¹⁵ Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. ¹⁶ De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. ¹⁷ Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» ¹⁸ Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? ¹⁹ Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, ²⁰ og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» ²¹ «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» ²² De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Matteus 22, 15–22

Fredag 20. oktober ble DNB Arena i Stavanger fylt med 3000 forventningsfulle mennesker. Vi merket det i foajeen, det var en slik god stemning. Jordan Peterson var i byen, og det var tydelig: Folk ønsket å høre en akademisk og intellektuell kapasitet snakke sant.

Det er ingen grunn til å tro at alle hadde de samme politiske og teologiske preferansene, men det er lov til å bli slått av undring over antallet som kommer for å høre et foredrag og en liten debatt. Jordan Peterson hadde med seg Douglas Murray, og det ble en unik opplevelse, selv om Stavanger Aftenblads anmelder mente det hele var kjedelig og at Peterson ikke var en stor tenker. Han forstod muligens at det var han og hans likesinnede den canadiske psykologen kritiserte.

Det er befriende, noe dagens politisk korrekte ikke forstår, å høre intellektuelle kapasiteter som ønsker å snakke sant. Det var som vi gikk til duk og dekket bord, og det beste kom da Peterson fikk spørsmål om hva vi skal gjøre når intellektet ikke gir rom for en tro på Gud. Som fariseerne som prøvde å fange Jesus i ord.

Kveldens hovedperson avviste egentlig problemstillingen, og mente at det å ta plassen til Gud var den første synd som la grunnlaget for syndefallet. Han sa at vi kan ikke lage oss vår egen utgave av Gud som vi da kan ta avstand fra, pakke ham inn i en boks, sette denne bort og si at vi ikke kan tro på ham. Det var som å være i en katedral.

Jordan Peterson var tydelig på at vi alle tror på noe, og at det vakre og gode tilhører Gud, og at hvis du ikke tror på Gud, må du vurdere om det du tror på er et bedre alternativ.

For å si det forsiktig, Han snakket om Gud på en måte som er blitt fremmed for oss. Selv Douglas Murray måtte innrømme at han mislikte den nye religionen og det nye presteskapet. Han likte bedre det gamle…

Douglas Murray var også klar og konsis da han skulle forklare hvorfor transbevegelsens utfordringer også angikk ham, og dermed også oss alle: En stat som kan oppheve kjønnet som kategori har ingen grenser.

Det er ikke mangel på de som ønsker å sette Jesus Kristus fast, slik fariseerne prøvde for snart 2000 år siden. De prøver stadig å gjøre ham til noe annet enn det han var, plassere ham i en boks og la ham være. Selv i norske skoler møter elever påstanden om at ondskapens problem gjør troen på en god Gud umulig. Elevene vet ikke at det er en annen gud enn treenigheten som kritiseres. Og hvordan skal de vite det når selv ikke lærebokforfatterne forstår hva de gjør?

Vi bør legge merke til at det bare er kristendommen som utsettes for slike akademiske overtramp. Ateistene bryr seg ikke særlig om mystikken i Østens religioner eller islams mangel på dogmer. De vil helst ikke diskutere og kritisere dem. Med kristendommen er situasjonen en helt annen.

Det er grunn til å tro at det er Jesu Kristi påstand om seg selv som veien, sannheten og livet, og Gud som kjærlighetens utgangspunkt, som provoserer. Kristendommen våger å si at noe er sant, at våre valg handler om realiteter. Vi har ikke rett til kun prioritere oss selv. Vi er født til å leve et liv sammen med Gud og våre medmennesker, og i dette samspillet skal vi modnes til ansvarlige mennesker og skape gode samfunn.

Vår evne til å elske er avtrykk fra vår treenige Gud, det er en kjærlighet som av natur forplikter og som har sin glede i sannheten. Derfor er for eksempel ekteskapet en forpliktelse. Ektefolket lover å elske og ære hverandre, i gode som i onde dager. Det er en hellig handling og en viljeserklæring. Samtidig er det kristne ekteskapet bygget på vår frie vilje, og kravet om et fritt ja var noe av det første kristne ledere innførte i tidlig middelalder. Er man gift har man ikke lov til å innlede et forhold til dem man vil.

Det ligger i kjærlighetens natur at man innskrenker sin egen frihet, ja mer enn det. Den som elsker, ønsker begrensningen velkommen, og vil alltid gjøre sitt ytterste for at den man elsker forstår at det er tilfellet. Som Gud i kjærlighet ofret sin sønn for oss, skal vi i kjærlighet gjøre alt for de vi elsker.

Jeg tror det er få som ønsker å leve i et samfunn der alle til enhver tid søker å få bekreftet sin egen identitet, som tvinger andre til å leke sin lek, slik Jordan Peterson sa det. Det er i et  fellesskap bygget på gjensidig respekt kjærligheten kan leve. Uten at vi forplikter oss til dette vil kjærligheten dø, samfunnet inkludert. Men Gud vil uansett være der. Han har forpliktet seg til oss med sin kjærlighet, du kan ikke putte ham i en boks og si at du intellektet ditt ikke kan tro på ham.

For å si det med Douglas Murray: Vår nye religions presteskap bør få oss til å tenke nytt og bedre om vår gamle tro.

Kristendommens Gud ga oss sannhet, kjærlighet og frihet. Jeg finner ikke et bedre alternativ.

God søndag!