1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
Joh 11,1-5

 

I en religionsbok for videregående skole handler bare 10 sider av over 200 om islam. Ingen av dem gir eleven grunnlag for å forstå hva som finner sted i Midtøsten. Jeg tillater meg å tvile på at det finnes andre lærebøker på markedet som er særlig bedre. Dagens religionsundervisning handler ikke om gi kunnskap til å forstå hvordan religioner former oss, den handler først og fremst om gi eleven en tro på alle religioners evne til å bygge fellesskap og vår forpliktelse til å hylle det multikulturelle samfunnet.

En av dem som forstod hva islam handlet om, er G.K. Chesterton. I sin berømte bok «Ortodoksi» (utgitt 1908) skriver han følgende om den fullstendige monoteismen sammenlignet med treenigheten:

For Vestens religion har alltid hatt en sterk følelse av at «det er ikke godt for mennesket å være alene». Det sosiale instinktet trengte igjennom overalt, som da den orientalske eneboer-idé måtte vike plassen for Vestens munkeideal. På den måten ble selv askesen gjennomsyret for brorskapstanken, og trappistene var sosialt innstilt selv i sin taushet. Hvis denne kjærlighetens levende mangfoldighet kan gjøres til en prøvestein, er en trinitarisk religion sunnere enn en unitarisk. For oss trinitarer – ordet være brukt i all ærbødighet – er Gud selv et samfunn. Det er i sannhet et bunnløst teologisk mysterium. Men selv om jeg var tilstrekkelig teologisk skolert til å kunne behandle det direkte, ville det ikke være noen grunn til det her. Det er ikke nødvendig å si mer enn at denne tredobbelte gåten er leskende som vin og åpen som en engelsk kamin, at dette som forvitrer hjernen, er fredens balsam for sjelen. Men fra ørkenen og de tørre steder og den fryktelige sol kom den ensomme guds grusomme barn, de virkelige unitarer, som med krumsabelen i hånd la jorden øde. For det er ikke godt for gud å være alene.

I vår tid har disse grusomme barna lagt bort krumsabelen og erstattet den med automatvåpen, men resultatet er det samme. De legger stadig jorden øde. Hamas tror på en gud som ikke vet hva kjærlighet er. Han er kun seg selv, for kjærligheten betinger en du kan elske, og det er treenighetens mysterium. For den som ikke elsker, er alt mulig, også det å halshogge barn og ta unge og eldre som gisler. Så sier du kanskje at jødene tror jo selv på en monoteistisk Gud. Til det er det å si at jødene tror på den samme Gud som oss kristne, en Gud som i tidens morgen sa: “La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss” (1. Mos 1, 26), og de vet han elsker sitt folk. Det er hva som gjør dem menneskelige, gir dem evnen til å tilgi redsler verre enn noen har gjennomgått.

Hamas kjenner sin fiende. De vet at jødene elsker og holder menneskeverdet høyt. Det er grunnen til at Hamas tar uskyldige som gisler. De tilber en gud som er alene og som ikke kjenner til andre enn seg selv og sin egen vilje. Denne viljen kan alt, også gå mot sitt eget ord. Den allmektige viljen blir da a-moralsk. Den ensomme gud er nemlig allmektig på en måte vi ikke synes å forstå. Han er ikke bundet av sannhet eller moral, alt kan han akseptere, også det å drepe barn eller kidnappe dem. I motsetning til treenighetens Gud har ikke den ensomme gud venner han elsker, han er ikke en relasjon eller et samfunn han ønsker å invitere mennesket inn til.

Den ensomme gud har bare undersåtter, slaver han kan forvalte som han vil. Det er hva muslimer oppfatter som styrke. Hva vi oppfatter som balsam for sjelen, er for muslimer et uttrykk for en svak Gud. En Gud som elsker kan ikke være allmektig slik de forventer. Allahs vesen kan derfor ikke utgjøre en norm for godt og ondt, en handling er derfor god hvis Allah sier den er det, og ettersom Allah tillater dem å drepe uskyldige, er disse handlingene gode. Det er en grunn til at de i gjerningsøyeblikket roper «Allahu Akbar», det vil si Allah er større. For en muslim er Allah så stor at det ikke er gitt mennesket å forstå ham, for etikken er forankret i hans vilje, og den er det ikke mulig for mennesket å forstå.

Det er vanskelig å erfare en større forskjell på troens betydning for menneskers liv enn det som utspiller seg i Midtøsten, men det er ingen lærebok som forteller norske ungdommer hva ensomhet gjør med både guder og mennesker.

Konflikten mellom muslimske arabere og jøder handler ikke om landområder. Det er heller ingen grunn til å tro at Israel vil få fred dersom grupper som Hamas eller Hizbollah blir fjernet fra jordens overflate. Så lenge det finnes muslimer som tilber den ensomme gud, vil jødene alltid være utsatt for et hat bare treenighetens og kjærlighetens Gud kan frelse dem fra.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.