Gjesteskribent

I en tid hvor begreper som toleranse, pluralisme og livssynsnøytralitet er blitt de nye honnørordene og samfunnets grunnmur, kan det være på sin plass å stille et avgjørende spørsmål; Kan et samfunn overleve uten et felles verdigrunnlag, en felles tro?

Stadig flere tar til orde for at samfunnets økende religiøse mangfold må få konsekvenser for hvordan vi vurderer de ulike religionene innbyggerne har. Det er for det første blitt vanskelig å hevde at en religion skal ha forrang fremfor andre, og for det andre har kunnskapsnivået om den kristne tro sunket i takt med kravet om økt toleranse og forståelse for andre religioner. De settes alle i samme bås, og sjelden så vi det tydeligere enn under kors-debatten i NRK.

Journalist Sven Egil Omdal skrev i Stavanger Aftenblad 9. november at «Hadde Siv Kristen Sællmann vært muslim, ville det ikke vært vanskelig å samle 108.000 stemmer på at hun måtte fjerne alle tegn på sin identitet. Det er helt sant, kors på halsen.» som en reaksjon på at mange kristne engasjerte kristne ønsket å tillate programledere i NRK å bruke kors som smykker.

Spørsmålet er ikke til å komme utenom; er islam og kristendom to sider av samme sak? Er det irrelevant hvilken religion samfunnet vårt henter ideene våre fra, eller trenger vi i det hele tatt en felles tro? Kan det være at Omdal ikke ser hvorfor det blir så sterke reaksjoner på korsnektelsen?

Den franske politiske teoretikeren, Alexis de Tocqueville, skrev etter sitt besøk i USA i 1832 at:

«Det er lett å se at et samfunn ikke kan trives hvis dets borgere ikke har en felles tro å samles om, ja, det vil ikke engang kunne eksistere. For uten et felles idégrunnlag blir det ikke noe samvirke, og finnes det ikke samvirke, finnes det kanskje fremdeles mennesker, men ikke noe samfunn. For at man kan tale om et samfunn, og for at dette samfunnet skal trives, må alle borgerne alltid kunne samles om visse grunnleggende ideer, og dette er umulig hvis ikke den enkelte iblant henter sine meninger fra en felles kilde og godtar atskillige ferdige oppfatninger.»

Siden middelalderen har Norge vært et samfunn der kristendommen har definert menneskets verdi og samtidig vist oss hvem Gud er, det har vært den sannheten vi har hatt som utgangspunkt for lovgivning og nasjonsbygging. Men dette synet er under sterkt press, eller for å si det enkelt, vi blitt likegyldige til religionens betydning, og dermed er alt blitt like gyldig.

Men kristendommens budskap handler ikke om likegyldighet, det handler om Gud selv som ble menneske, og det for å kunne invitere oss til en evig kjærlighetsrelasjon til seg selv. Vi kan si at hensikten med skaperverket blir åpenbart i julens budskap, det er Skaperen selv som kommer med en redningsaksjon for å frelse det som er skapt i hans bilde, og som han elsker så høyt at han var villig til selv å gjennomgå den ultimate krenkelse for å redde det. Dette budskapet førte til en ny forståelse av begrepet menneskeverd, det ble vår felles kilde og sannhet. Det er den diametrale motsetning til islams budskap, og den kristne verden har derfor helt frem til vår tid bekjempet islams lære.

Men ikke nå lenger, nå er det verdipluralismen som skal bære fellesskapet, og samfunnet blir i prinsippet ateistisk, religionen privatiseres. Men hvilket resultat gir det?

Forfatter og professor i litteratur, C. S. Lewis, var en av de som var tydeligst i møte med dem som hevdet at man kan bygge et samfunn på ateismen, og han skriver om naturalistene at: «Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bedre» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?» C.S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men allikevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn? Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.»

C.S.Lewis tok også opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og han er skarp når han påpeker inkonsekvensen i hyllesten av Jesus som et moralsk forbilde. Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake. Det er dette NRK utfordrer med sin korsnektelse, det er en aktiv handling i kampen mot over 1000 år med en felles sannhet om ondskapen og kjærligheten.

Vårt samfunn er bygget på troen på Treenigheten, en tro som har ført til resultater vi i dag synes å ta for gitt. Det er blitt dårlig latin å hevde at hva vi tror på former samfunnet, eller hevde at ulike religioner gir ulikt resultat. For Tocqueville var det en umulighet, Hans svar var entydig; et samfunn må bygge på noe samlende, noe som limer folket til hverandre og loven. Men vi er i ferd med å forkaste denne forståelsen av et samfunn. I vår multikulturelle tid skal vi ikke ha noen sannhet, alle religioner og livssyn forutsettes å leve fredelig side om side. Men problemet er at det ikke er mulig, all historie bekrefter det. Og det er ikke bare religionsdebatten som avslører det, også abort- og homofilidebatten viser at et samfunn ikke kan være verdimessig i strid med seg selv.

Det er på tide å drøfte hva konsekvensene blir når julens budskap ikke lenger skal være samfunnets grunnmur. Slik sett handler striden om korssmykket om mye mer enn et smykke, den handler om hvem vi egentlig er, og i en slik diskusjon er englenes sang på Betlehemsmarken like relevant i 2013 som i år 0. I vår tid synes valget å stå mellom sekulærhumanismens uforutsigbare egoisme, islams krav om underkastelse under en a-moralsk monoteistisk guddom og kristendommens invitasjon til en kjærlig relasjon med Treenigheten.  Men alle tre er gjensidig utelukkende, mennesket kan ikke være et tilfeldig resultat av evolusjonen, underkastet Allah og skapt i Treenighetens bilde på en og samme tid. Samfunnet vårt må velge hva vi skal bygge fremtiden på.

Er det sikkert at kristendommen er det verste alternativet?

 

Kjell Skartveit

 

 

 

Les også

-
-
-