nikolai.ge.conscience-judas.jpg!Large

Bilde: Nikolaj Ge: Samvittighet, Judas. (1891)
 

Musikeren Bjørn Eidsvåg og skuespilleren Svein Tindberg har lenge utfordret det norske folk i religiøse spørsmål. Nå har de gått sammen om forestillingen «Etterlyst: Jesus», på Det norske teatret. Klassekampens Idalou Larsen har sett forestillingen, og det er en interessant erkjennelse Klassekampens kulturjournalist kommer med, hun innrømmer nemlig:

«Etterlyst: Jesus» er både en vittig satire og en tankevekkende tolkning av den religionen vårt samfunn er bygget på.

Spørsmålet er hvem Jesus skal være, hvilken Jesus Bjørn Eidsvåg kan tro på og finne relevant i dagens samfunn, og Larsen skriver

Litt etter litt kommer Eidsvåg fram til en Jesus han kan tro på. Han er ikke nødvendigvis Guds sønn, men en mann som drømte om en verden der kjærlighet, fred og rettferdighet skulle herske. Og i den utstrekning forestillingen kan sies å ha et budskap, er det nettopp dette: Kjærlighet, rettferdighet og fred er verdier vi bør kjempe for.

ANNONSE

Eller som Bent Kvalvik i Dag og Tid skriver om den samme forestillingen:

Når dei no har slege seg saman om ei særskild framsyning, er det tydelegvis med føremålet å leite etter ein Jesus for vår opplyste tid, ein Jesus som framleis kan vere eit etisk førebilete. Finst han?

Men er det Jesus Kristus som et etisk forbilde vårt samfunn er bygget på?

what-is-truth-christ-and-pilate.jpg!Large

Bilde: Nikolaj Ge: Hva er sannhet? Kristus og Pilatus (1890)

Spørsmålet er ikke nytt, og en av dem som i sin tid reagerte på spørsmålet, var C.S. Lewis, og han pekte på at det ikke var som etisk forbilde Jesus Kristus vakte reaksjoner, men på grunn av hans teologiske betraktninger, hans stadige utsagn som viser oss at han mente han var noe langt mer en etisk læremester. Som da han sa at «Før Abraham var, er jeg,» et utsagn med enorm sprengkraft i jødisk tradisjon. Husk at ordene «jeg er» henspiller på Guds navn, og at den som uttalte det, måtte dø. Eller som da han spurte disiplene om hvem de mente han var, etter at han hadde spurt dem om hva folket sa om ham:

Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.» og senere påla han «disiplene ikke å si til noen at han var Messias.»

Eller hva med alle de gangene han tilgav synder for handlinger som ikke hadde blitt begått mot ham selv? Som Lewis sier: «Hva i all verden ville du sagt om noen hadde lurt deg for fem pund og jeg sa «det er greit». Jeg tilgir ham?»

Det er denne tosidigheten ved Jesus Kristus som dagens mennesker helst vil overse. På den ene siden en klar moralundervisning, på den andre siden påstander som, dersom de ikke er sanne, må tilhøre et stormannsgalt menneske. Selv Muhammed ville reagert med avsky dersom du hadde spurt ham om han var Allah, eller som Lewis sier: Han ville «først flerret sine klær og deretter hugget hodet av deg.»

Og Lewis fortsetter med å si at tanken på at en stor morallærer skulle hevde det som Kristus gjør, er helt usannsynlig. Etter Lewis’ mening er den eneste som kan gjøre noe slikt enten Gud selv eller en som er fullstendig gal. Hvis du tror du er Gud, da er alt håp ute for deg. Og det er da også interessant at samtiden aldri oppfattet Jesus som bare en morallærer, og det finnes, etter Lewis’ mening, ikke spor av mennesker som kun har gitt uttrykk for en mild anerkjennelse. Jesus ble i det vesentlige møtt på en av tre måter; hat, frykt eller tilbedelse.

Men som Klassekampens Idalou Larsen skrev: det er på denne mannen vi har bygget vårt samfunn, og om hun liker det eller ei; det er historien om Jesus Kristus som Guds Sønn som har vært grunnstenen.

Spørsmålet som uvegerlig tvinger seg frem er hva som vil skje dersom vi forkaster historien om det guddommelige. Er vi fortrolige med Jesus Kristus som en gal mann? For enten er Jesus Kristus det tredje ledd i Treenigheten, eller så er han moden for galehuset, det er ingen annen løsning på det spørsmålet.

Det er derfor på tide at samfunnet vårt tar historien om Jesus Kristus på alvor, og ikke som Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg som prøver å skape et moderne og søtt bilde av en mann det ikke er historisk dekning for. Den kristne hypotesen er at Gud steg ned i det skapte univers, til menneskeheten, for deretter å trekke mennesket med seg, det er den som har vært vår historie, og klarer man ikke å leve med denne kristne teorien, henvises man til det eneste mulige alternativ: at Jesus Kristus var en løgner og gal (og dermed også ond?). Men kan en gal mann være utgangspunkt for det Bjørn Eidsvåg drømmer om: kjærlighet, rettferdighet og fred?

Spørsmålet blir derfor ikke hva vi gjør med ham, men hva vi lar Ham gjøre med oss. Det er det vår sivilisasjons historie i bunn og grunn handler om. Og vi kan kanskje, på en søndag, reflektere litt over hva som har skjedd i de sivilisasjonene som avviste hans guddommelighet, om det er et alternativ å foretrekke?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629