Andrea Mantegna The Agony in the Garden (1460)

21 Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! 22 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. 23 Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. 24 Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
solen bli formørket
og månen miste sitt lys.

25  Stjernene skal falle fra himmelen,
og himmelrommets krefter skal rokkes.
26 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. 27 Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense.

Mark 13,21-27

Det er sjette og siste søndag i det som i kirkeåret kalles åpenbaringstiden.

Begrepet er utviklet i jødisk-kristen sammenheng, og til tross for den mangfoldigheten i form, sted og innhold som «åpenbaring» kan ha, forutsetter begrepet et skille mellom den som åpenbarer, åpenbaringens innhold og den som mottar åpenbaringen. I kristen tro handler det om en meddelelse fra Gud, og i vår sammenheng handler det om hvem Jesus er. Vi har fått åpenbart hvem Jesus er.

Det innebærer at i løpet av de siste fem ukene har vi blitt kjent med han som vår sivilisasjon er bygget på. Det er vanskelig å tenke seg en verden uten Jesus Kristus, hva vi hadde vært uten en Gud som elsker oss.

Den første søndagen i denne rekken, på Kristi åpenbaringsdag, møtte vi Jesus som sa at den som «tror på meg, tror ikke på meg, men på han som har sendt meg», og viser at han ikke bare er et spesielt menneske, men at Gud er blitt en del av vår historie. Enhver som mener at Jesus bare er en ekstraordinær morallærer, får problemer i møte med Jesu egne ord. Vi må, som C.S. Lewis sier, enten se på Jesus som gal eller som Guds sønn. Jesus gir oss ikke andre valg. Europa valgte i sin tid det siste.

Den andre søndagen var teksten hentet fra Johannes evangelium, der døperen Johannes omtaler Jesus som Guds lam som bærer verdens synd og konkluderer med at «han er Guds sønn». Bildet er tydelig. Jesus var kommet for å sone vår skyld.

Den tredje søndagen får vi et innblikk i kjærlighetsforholdet mellom Far og Sønn. der den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er, men også at det er én Herre, Jesus Kristus, og at alt er til ved ham, at det er i ham vi lever.

Den fjerde og femte søndagen møter vi Jesu møte med sine medmennesker, og spesielt dem som lider. Den lamme som får førligheten tilbake og kvinnen som fikk helsen tilbake, selv om det var sabbat.

Dagens tekst handler om håpet i Jesu gjenkomst, men også advarselen om falske profeter og messiaser. Troen på Jesus Kristus har konsekvenser, ikke bare på det personlige, men også på det politiske plan. Er det så sikkert at vi vil ta vare på den medmenneskeligheten Jesus møtte de svakeste med, dersom vi forkaster menneskeverdets utgangspunkt? Vi kan ikke ta for gitt at nestekjærligheten vil overleve dersom survival of the fittest skal bli det normative grunnlaget for vår kultur.

Hvis du leser europeisk historie fra middelalderen og fram til opplysningstiden, vil du møte et folk som tok Jesus på alvor. De forstod at det var Gud som var kommet dem i møte, for dem var Jesus Kristus en realitet de ønsket å bygge samfunnet på, og de var villig til å dø for å redde Europa fra angrep fra hedninger. Det er mange historier om kristne fanger som heller lot seg henrette enn å konvertere. Det er sterke vitnesbyrd om mennesker som forstod hva Jesus Kristus betydde og som var villig til å kjempe for det de trodde på. Derfor var da også Europa så vanskelig å erobre. Folket kjempet like mye for sin tro som for sine konger og sine privilegier. Det innebærer ikke at vi har en historie uten feil, men vi visste alltid hvor grensene gikk og når vi trådte over dem. Vi hadde et sted å vende tilbake til, noen murer som beskyttet oss.

Det er ikke så lett å definere Europas identitet i 2022. Men det er tydelig at vi har erstattet Jesus Kristus med mye av det Jesus selv advarte mot, og felles for dem er at de ønsker å innføre et nytt verdensbilde, en ny virkelighetsforståelse. Men i motsetning til Jesus Kristus krever våre nye ideologer at vi alle bøyer oss. Vi blir fortalt at den friheten Jesus Kristus tilbyr, er gått ut på dato, og det er som om vår kristne historie ikke lenger er relevant.

Det faste punktet er borte, vi vet ikke helt hva det vil innebære, men de nye profetenes slagord, Diversity, Equity and Inclusivity, oppfyller ikke sine løfter om frihet, det er et nytt slaveri vi ser vokse fram. For der mangfoldet dyrkes fremfor sannheten, blir inkluderingen en illusjon og rettferdighet subjektivt betinget, og da blir resultatet, som Jordan Peterson sier det, ikke DEI, men DIE.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!