Jan Joest, The Circumcision of Jesus

21 Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Lukas 2, 21

I den kirkelige kalenderen har nyttårsdag tilnavnet «Jesu navnedag». Det henger sammen med at flere av dagens lesetekster betoner betydningen av Jesu navn. Det er i hans navn vi finner den frelseshistoriske betydning.

I kapittel 1 hos Lukas sammenligner Lukas barndomshistorien til døperen Johannes med historien til Jesus. Faren til Johannes, presten Sakarja, hadde i begynnelsen tvilt på engelens budskap om at hans kone skulle bli med barn. Hun var nemlig en eldre kvinne, men han hadde deretter gitt barnet det navnet engelen hadde sagt. Den tilsvarende historien til Jesus fikk langt kortere tekst, det vil si dagens tekst,og det er som om Lukas vil understreke at både Maria og Josef fra første stund stolte på engelens ord.

Så hva kan vi hente fra denne teksten fra et politisk ståsted? Vel, det er unektelig interessant at både Johannes og Jesus på den åttende dagen ble omskåret. Noen vil kanskje innvende og si at det ikke er særlig interessant at to jødiske guttebarn ble omskåret, men i en tid der toleranse, inkludering og raushet er verdiene vi skal bygge vårt samfunn på, er det grunn til å stoppe opp med denne jødiske tradisjonen.

Budet om omskjærelse av jødiske guttebarn har røtter tilbake til fortellingen om Guds pakt med Abraham, og som vi lese om i 1. Mosebok 17, 1-14. Her lærer vi at omskjærelse er Guds pakttegn innenfor Abrahams-pakten, og det står i vers 10:

«Alt mannkjønn hos dere skal omskjæres. Dere skal omskjæres på forhuden på kjødet deres. Og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere.»

I vår tid blir praksis med omskjæring av gutter stadig problematisert, og Europarådet vedtok i 2013 en uttalelse som sier at rituell omskjærelse av guttebarn «er et brudd på barns fysiske integritet». Men hvis Europarådet har rett, vil det også ramme Jesus, Guds sønn, og dermed også hele vår tro. For det var en forutsetning at Jesus var født av en kvinne og under loven for at han skulle gjennomføre frelsesverket.

Det er all grunn til å tro at Europarådet visste hva de gjorde for snart 10 år siden. Europa har med sitt ønske om å dyrke det kulturelle mangfoldet gjort det klart at dette mangfoldet ikke har plass til vår egen historiske og religiøse identitet. Angriper man jødedommen, angriper man nemlig også kristendommen.

På samme måte som jødisk omskjærelse er Abrahamspaktens frempek mot den Den nye pakts dåp, viser Jesu navn og kongeverdighet på Davids trone oss hvor grunnleggende sammenvevd jødisk og kristen tro er. Det er et ubrytelig bånd mellom dem, og kritiserer man jødedommens Gud, kritiserer man følgelig også kristendommens Gud.

Spørsmålet vi bør stille, er hvorfor jødenes og kristendommens Gud er den eneste som angripes av et samfunn som holder fram det tolerante livssynsåpne samfunnet som et ideal. Letingen etter svaret på det spørsmålet bør finne sted i pakten, i troen på Guds påstand om at det bare er gjennom ham det er mulig å finne frelse. Pakten sier oss noe om en Gud som er begrenset av sin hellighet. Det er en Gud som ikke kan lyge, og som ikke endres slik vi finner det for godt.

Europas tro på mangfold og toleranse kolliderer derfor med troen på Jesus som konge til evig tid. En Gud som sier at han er sannhet, og som i tillegg mener mye om moralske spørsmål, noe som ble aktualisert da pave Benedikt og Shabana Rehman gikk bort. Shabana Rehman ble hyllet, men hva angikk pave Benedikt var NRK først og fremst opptatt av hans manglende vilje til ikke å bevege seg i moralske spørsmål. Det er ingen som våger å si høyt at svaret og løsningen på Shabana Rehmans kamp ligger hos pave Benedikts Gud.

Skal vi kjempe for de undertrykte, må vi tro på en Gud som elsker, er sannhet, og som åpenbarer menneskeverdet. Den Gud som var med det jødiske folk da de dro ut fra Egypt, som pekte på folkeslagene rundt dem og sa: Slik de lever skal ikke dere leve. En grensedragning som også ble Europas identitet og historie.

Men den tiden synes å være over. NRK og det sekulære Europa forstår ikke at det er pave Benedikts tro på sannhetens Gud som er grunnlaget for vår frihet. De forkaster pakten og ønsker en gud de kan forme i sitt eget bilde, men der finner vi ikke jødedommen og kristendommens Gud.

Så får vi håpe at 2023 blir det året vi begynner å snakke sant om betydningen av hva vi tror på, at det ikke er likegyldig hvem og hva som er grunnsteinen for vår kultur.

Godt nyttår til dere alle!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.