Kommentar

Rafael, (Urbino, 1483 – Roma, 1520), Kristi befaling til Peter (1515), Victoria and Albert Museum, London.

 

Debatten torsdag i NRK ble en selsom opplevelse. Det var kirkens rolle og posisjon i Norge som stod på dagsorden. Bakteppet var blant annet synkende dåpstall, konfirmasjoner og færre som tror på Gud, og man skulle tro at kirkens representanter hadde en viss evne til selvransakelse, men kirken, representert med leder i Kirkerådet Kristin Gunleiksrud Raaum, biskop i Nidaros Herborg Finnset og biskop i Borg bispedømme Atle Sommerfeldt, var ikke særlig villig til å ta selvkritikk.

Når en representant for avisen Klassekampen, Mimir Kristjànson, fremstod som kristendommens fremste forsvarer, forstod vi at noe er fundamentalt galt, for selv ikke redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, var så frimodig som ham. Det ble lite snakk om hva troen faktisk innebærer for den enkelte og for samfunnet, men desto mer om religiøs praksis, som om religion er en gymnastisk øvelse. Kirkens representanter gjorde det de kunne for ikke å være relevante. De klarte ikke å omsette troens dypeste sannheter inn i dagens problemstillinger, eller forklare hvorfor kunnskap om religioner er avgjørende for å forstå hva som skjer rundt oss.

En av de historiene fra Jesu liv som avklarer forskjellen på kristen tro og andre religioner, fant sted i perioden mellom Jesu oppstandelse fra de døde og himmelfartsdag. Det er en av de mest følelsesladde samtalene i hele Bibelen. Det var Jesus som hadde behov for en avklaring med Peter:

15 Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! 16 Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! 17 Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! 18 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. (Johannes 21, 15–18)

«Elsker du meg?» spurte Jesus Peter. Tre ganger stilte han spørsmålet. Tre ganger hadde Peter benektet at han hadde en relasjon til sin mester. Det var Gud selv som spurte, og vi mer enn aner fortvilelsen hos Peter. Peter ble bedrøvet og sa «Herre, du vet jeg har deg kjær». Det hele er dypt og inderlig, vi ser behovet for både tilgivelse og stadfestelse av relasjonen mellom de to.

Ingen i torsdagens debatt klarte å formidle hva det har betydd for vår kirke og sivilisasjon (Europa ble grunnlagt på den katolske kirke, med Peter som den første pave) at den har utgangspunkt i disse spørsmålene: «Elsker du meg?». Få er villige til å gå inn i en debatt om hvilken konsekvens kjærligheten har for vår måte å tenke og forstå verden på. Jesu ord er nemlig så langt fra religiøs praksis som det er mulig å komme. Hva vi snakker om, og som vi må forstå, er hvilket rammeverk som må være tilstede for at det skal være mulig å leve i en kjærlighetsrelasjon mellom Gud og mennesket.

En kjærlighetsrelasjon forutsetter at noen grunnleggende premisser er oppfylt. Det handler om rasjonalitet, fri vilje og en objektiv moral. Et menneske kan ikke tro på en hellig kjærlighet uten at dette rammeverket er på plass. Samtidig ga dette rammeverket et unikt utgangspunkt til å bygge et samfunn verden aldri hadde sett maken til.

Torsdagens debatt var en glimrende anledning til å fortelle det norske folk hvorfor det er en diametral forskjell på en religion der mesteren spør: «Elsker du meg?» og en religion hvis hærfører krever den fullstendige underkastelse. Det var en unik mulighet til å gjøre rede for hva som vil skje dersom islam overtar kristendommens posisjon, men debattantene klarte aldri å formidle kristendommens egenart, at den handler om noe helt annet enn andre religioner. De fikk ikke fram at kristendommens Gud er kjærlighetens utgangspunkt, en Gud som elsker søker en frivillig kjærlighetsrespons hos mennesket, som ikke tvinger seg på. De fikk seg ikke til å peke på at kristendommen er islams diametrale motsetning. De våget aldri å si ordet sannhet.

Islam handler heller ikke om religiøs praksis, som mange synes å tro. Muslimers klesplagg, bønneritualer og lære om haram og halal er bare uttrykk for et fullstendig fravær av selvstendighet og kjærlighet. Her handler det kun om dette ene: underkastelse under Allahs uforutsigbare vilje.

Vi har imidlertid fått en kirke som ikke synes å vite hva den tror på, og som trenger en kommunist til å formidle hva deres tro har betydd for samfunnet. Den bifaller multikulturalismen med alle sine religioner, og påstår at Israel er problemet i Midtøsten.

Når Den norske kirke, folkekirken, ikke lenger synes å se forskjell på kjærlighet og hat, frihet og underkastelse, fri vilje og fatalisme, rasjonalitet og det fullstendig uforutsigbare, sannhet og løgn, da er det grunn til å stille spørsmål ved om vi det hele tatt trenger kirken i den form den er organisert idag.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-

Les også