Kommentar

Caravaggio Flagellation of Christ (1607)

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Johannes 3, 16

Somaliske Sumaya Jirde Ali har som de fleste har fått med seg, deltatt på kvinnedagen, Hun ikke bare deltok, hun ble også hyllet av det sekulære Norge, og avslørte med det så altfor tydelig et av vår tids største intellektuelle problem; vi tar ikke lenger hverandres tro på alvor. Vi skal ikke gå så veldig lang tid tilbake før Sumaya Jirde Alis deltakelse på en kvinnefrigjøringsdag ville blitt latterliggjort på grunn av sin selvmotsigelse. Det hele bør derfor fylle oss med bekymring. Forsvaret av Sumaya Jirdi Ali vitner nemlig om at vår kultur er i ferd med å forlate vårt viktigste utgangspunkt, fornuften. Dette finner imidlertid ikke bare sted i Norge, det kjennetegner utviklingen hele den vestlige verden. En påstand om at menneskers tro er en selvstendig kilde til menneskets virkelighetsoppfatning blir i dag avvist som ekstremisme, eller religiøs rasisme, som statsminister Erna Solberg sa det. Det er sterke ord å bruke om meningsmotstandere.

En av dagens lesetekster i kirken er Johannes 3.16, også kjent som den Lille Bibel, og verset bærer sitt kallenavn med rette. Alle versets setninger sier noe fundament om den kristne tro, samtidig som den tydelig avgrenser kristendommen mot alle andre religioner.

For det første sier verset at Gud elsket verden, hvilket vi kun finner i den jødisk-kristne tradisjon. At Gud elsker er ukjent for alle andre, men er et resultat at den relasjonen vi finner i Gud. Det at han elsker oss, er imidlertid et resultat av guddommens frie vilje. Han har valgt å elske oss.

For det andre viser verset til at Gud ga sin sønn for oss. Igjen, det handler om en Gud som velger å handle, denne gang for å påføre seg selv den ultimate ydmykelse, korsets død. For det tredje peker verset på at mennesket kan tro på Gud. Gud søker menneskets relasjon, ikke dets underkastelse, men ettersom kjærligheten forutsetter fri vilje, er han avhengig av at vi sier ja til ham, en handling som forutsetter en rasjonell virkelighet. Menneskets ja må finne sted innenfor en fornuft som gjør den påfølgende relasjonen troverdig. For det fjerde viser verset hva som står på spill. Det handler om et enten eller. Gud er hellig, han tåler ikke synd, og de som sier nei til Sønnen, sier også nei til et evig liv med Gud. Ikke fordi Gud vil det, men fordi han ikke kan tvinge oss. Og til slutt viser det oss en Gud som forplikter seg; alle som tror skal bli frelst. Det hele var med på å legge grunnlaget for en kultur hvis viktigste mål ble dette ene; sannheten.

Alle ovennevnte punkter står i sterk kontrast til hva Sumaya Jirde Ali tror på. Som muslim har hun underkastet seg en Gud som hverken er hellig eller som ønsker er relasjon til skapningen. Ettersom han ikke er relasjonell kan han heller ikke elske, og ettersom han ikke kan elske kan han heller ikke gi skapningen frihet til å ta egne valg. Å tro at tilhengere av en slik religion kan kjempe for kvinners frihet blir en benektelse av alt islam står for, frihet forutsetter nemlig at guddommen har evnen til å gi skapningen den. Friheten er ikke et kjennetegn ved islam. Islam handler om underkastelse, kvinnen under mannen og mannen under Allah. Hennes deltakelse på kvinnedagen blir derfor ikke annet enn en bekreftelse på at vår tids kvinneforkjempere har forlatt fornuftens fundament, sannheten.

Det store spørsmålet er hvordan vi skal få samfunnet til igjen ta religioner på alvor. Paradoksalt nok synes nemlig dagens frihetskjempere å være sine verste fiender. De toneangivende krefter av dagens frihetskjempere  avviser sammenhengen mellom tro og handling. I deres omfavnelse av postmodernismen blir enhver salig i sin tro, sannheten forkastes, og de blir derfor forsvarsløse når Sumaya Jirdo Ali truer oss med rasismekortet.

Vår kultur, vår kamp for frihet, kampen mot slaveri og menneskeverdet har sitt fundament i dette ene ordet; at sannhetens Gud elsket verden. Torsdagens kvinnedag viser at en kamp for frihet er umulig når man ikke lenger vet hva frihet er.  Det hele er blitt en kamp for at alle og enhver skal få gjøre nøyaktig som de selv vil,.De ser ikke at de dermed også bereder grunnen for en helt annen gud enn ham som, på grunn av sin kjærlighet til oss, ga sin Sønn for oss.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-