Rafael (1483–1520), «Jesu oppdrag til Peter» (1515), Victoria and Albert Museum (London).

15 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

Johannes 21, 15–19

Da opptøyene i Sverige fant sted, var det mange som ble mektig irritert på NRKs journalister som forklarte hvor såret muslimer blir når noen vanhelliger Koranen. Hva færre gjorde, var å prøve å forstå hvorfor reaksjonen på Rasmus Paludans brenning av Koranen ender med opptøyer og vold, også mot ordensmakten.

Islam er det vi kan kalle en strengt monoteistisk gud som utelukker ethvert selvstendig vesen «ved siden av» av seg selv. Allah beslaglegger dermed all tilstedeværelse i tilværelsen: Han er alt. En slik gud kan hverken motta et fritt ja eller et fritt nei fra skapningen, eller la den få medvirke. Han kan heller ikke elske, for kjærlighet forutsetter at den andre er selvstendig. Kjærligheten er som vi intuitivt forstår, et resultat av en fri relasjon mellom to, men friheten er ukjent for den absolutte ene. Den absolutte ene krever én ting, og det er underkastelse. Og det en slik gud ikke finner seg i, er lattergjørelse og krenkelse.

Dette kjennetegnet ved den absolutte ene er ikke noe vi bare finner i religion, vi finner den også i politikken. Det er ingen som våger å latterliggjøre diktatoren, uansett hvilken fløy han befinner seg på. Det som kjennetegner diktaturet, er avskyen for avviket, forakten for det frie valg og avvisningen av individets unike karakter. Diktatoren har overtatt Guds plass og blitt herre over liv og død. I vår tid tar det autoritære nye former. Postmodernismen og dens normløshet krever også at vi bøyer oss, og staten straffer villig dem som latterliggjør og krenker vår nye virkelighetsoppfatning og individets rett til å definere seg selv. Individet har blitt diktator i eget liv.

Det er i en slik kontekst vi må forstå det muslimske opprøret mot Rasmus Paludan. Opprørerne handler slik de mener de er nødt til å gjøre, det er deres plikt å straffe dem som krenker deres herre. Hvis vi absolutt vil sette verden i brann, må vi gjerne latterliggjøre muslimers tro. Men dette liker ikke våre journalister å fortelle, de fokuserer på krenkelsen, ikke hvem muslimer tror på.

Opp mot dette, finner vi Jesu samtale med Peter på stranden ved Genesaretsjøen etter oppstandelsen. «Elsker du meg?» spurte Jesus Peter. Tre ganger stilte han spørsmålet. Tre ganger tidligere hadde Peter benektet at han kjente sin egen mester. Det var Gud selv som spurte, og vi mer enn aner fortvilelsen hos Peter. Peter ble bedrøvet og sa: «Herre, du vet jeg har deg kjær». Det hele er dypt og inderlig, vi ser behovet for både tilgivelse og stadfestelse av forholdet mellom dem.

«Elsker du meg?» Få er villig til å gå inn i en debatt om hvilken konsekvens kjærligheten har for vår måte å tenke og forstå verden på. Dette handler ikke om religiøs praksis, et begrep som har blitt så populært i vår tid. Det handler om kjernen i kristen tro: møtet mellom mennesket og Gud, der mennesket blir tilgitt, oppreist og heles. Det er ikke en krenket eller hevngjerrig Gud som møter Peter, men det stikk motsatte. Det er en Gud som ønsker menneskets kjærlighet.

En kjærlighetsrelasjon forutsetter imidlertid at noen grunnleggende premisser er oppfylt. Det handler om rasjonalitet, fri vilje og en objektiv moral. Et menneske kan ikke tro på en hellig kjærlighet uten at dette rammeverket er på plass. Samtidig ga dette rammeverket et unikt utgangspunkt til å bygge et samfunn verden aldri hadde sett maken til.

Tidligere hadde Peter spurt Jesus hvor ofte vi skal tilgi hverandre. I Matteus 18, 21–35 svarer Jesus slik på det spørsmålet:

Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!

Jesus ber oss om ikke å hevne den urett som begås mot oss. Han ber oss om å tilgi et ubegrenset antall ganger. Kampen mellom hevnønsket og viljen til forsoning lever og utkjempes i oss alle, og Jesus er tydelig på hva vi skal velge, hvilken ånd som skal fylle våre liv.

I kristendommen er troen på Guds tilgivelse derfor helt sentral, men det blir ofte underkommunisert at Gud også krever at vi skal tilgi våre overgripere. Det uttrykkes i Fadervår der vi ber: tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Kristendommens svar på krenkelse er derfor det stikk motsatte av hva diktaturet krever. En Gud som selv gjennomgikk den ultimate krenkelsen ved sin lidelse og død på korset, ønsker noe helt annet enn voldelig reaksjon mot dem som krenker og latterliggjør oss. Jesu svar er tilgivelse og kjærlighet.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


 

Kjøp Oriana Fallacis bok her

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.