Kommentar

For islams talspersoner er det utålelig at søkelyset settes på religionen selv når forklaring søkes på de mange forferdelige handlinger som utføres i Allahs og Muhammeds navn. I forbløffende stor grad får de med seg Vestens ikke-muslimske politiske ledere og ideologer i sin kampanje for å fordømme den nokså nærliggende tanke at det faktisk kan være en forbindelse mellom islam som religion og de uakseptable handlinger som utføres i dens navn.

I Aftenposten den 26. januar har redaktøren for Minervanett.no, Nils August Andresen, slått seg sammen med Mohammed Usman Rana i et angrep på Helge Lurås. Lurås har den 17. januar skrevet en kronikk i opplysningstidens og rasjonalitetens ånd. Han gjør her en meget treffende observasjon når han påpeker hvordan fundamentalistisk islam blir gjenstand for en særbehandling i offentligheten som ikke blir kristendommen til del. Muhammed Usman Rana, som har ubegrenset tilgang til mediene for å fremføre sitt budskap, hevder at kampen står innenfor det islamske hus selv. Ortodokse og mainstream muslimer må ta tilbake sin religion, sier han. Mer teologisk opplæring, mer Koran-lesning, det er svaret til de som ledes ut i ekstremismens fristelse. Slik har også justiskomiteens leder ordlagt seg. Til samtykkende nikking fra den ikke-muslimske samfunnseliten.

baruch-spinoza

foto: Baruch Spinoza er på mange måter foregangsmann for den opplysningstanke og sekularitet som vi liker å hylle. Han brøt med sitt jødiske miljø og betalte en pris for det. Han er et egnet forbilde for dagens muslimer som sliter med å bryte tradisjonelle bånd.

 

Opp mot dette påpeker Lurås at vi i Europa ikke kritiserer ytterliggående kristne fortolkninger ved å presentere Jesus’ «egentlige» hensikter. Man kritiserer kristendommen ut ifra sekulære, rasjonelle posisjoner. Det betyr ikke at kristendommen og gudstro ikke eksisterer innen den vestlige verden, men at vi etter århundrer med religionskonflikt og sekularisering har kommet til et kulturelt kompromiss, sier han, som innebærer en nøytralisering av troens politiske og sosiale konsekvenser. Den europeiske gudstroen innebærer en helt annen mentalitet enn den vi finner hos innflyttere fra dypt religiøse kulturer, mennesker som er grunnfestet i troen på at Koranen er guds ord. “De som tror på gud, frykter også gud. Derav kommer også noe av motivasjonen til å gjøre ekstreme handlinger på vegne av gud. Mange av dagens terrorister tror rent faktisk at de vil få en belønning for det de gjør.” Lurås peker på at det i dette ligger en stor utfordring for det moderne Europa.

Med dette våger Lurås å gå direkte løs på et av de store tabuer i dagens åndsdebatt, og Rana og Andresen faller over ham som en sekk med våt sement, stappfulle av indignasjon på vegne av hele det kongelige norske multikulturelle prosjekt:

“I en situasjon der mange muslimer ofte opplever at deler av samfunnet ikke ser på dem som europeere, som nordmenn, som gode medborgere, går en velansett, presumtivt moderat person ut og forteller dem at de i kraft av å være muslimer, om de så er moderate, ikke kan dele en norsk eller europeisk identitet. Det er hårreisende. Men det er også ubegrunnet og misvisende.”

Religionskritikk

Taktikken med å angripe et filosofisk standpunkt med at det kan virke sårende for enkeltpersoner, dvs for muslimer, er velbrukt og effektiv i dagens samfunnsklima, til tross for at det i en intellektuell debatt bare fortjener å bli ledd ut. I steden for å vise hvilken relevans det anførte eventuelt skulle ha for gyldigheten av Lurås argumentasjon, griper man til fordømmelse: “Det er hårreisende.” Så forsøker man å komme opp med saklige poenger. De viser til at 43 prosent svarer «ja» på spørsmålet om de tror på Gud, og de viser til at vi har et parti som henter sin inspirasjon fra kristendommen. Med slike overfladiske argumenter forsøkes den fundamentale forskjellen mellom den vestlige og den islamske religiøse mentalitet visket bort.

Århundrer med knallhard religionskritikk og kamp for at kunnskapssøking og samfunnstyring skal skje på basis av vitenskapelighet og rasjonalitet, ikke gudstro, blir til ingenting når Rana og Andresen kan vise til at mange stadig tror på gud, og at vi har noe som kaller seg for Kristelig Folkeparti.

Men det som forties helt, er at den gud disse 43 prosentene tror på er er en helt annen enn Koranens Allah, som styrer alt som skjer og som har nedlagt sitt eviggyldige budskap en gang for alle. Moderne kristne tror nok på en gud, en overordnet kraft som en gang har skapt jorden, men som så har trukket seg tilbake og overlatt mennesket med sin fri vilje å utfolde seg på jorden. Denne guden kan gi trøst og inspirasjon til å leve på en bedre måte, men han erstatter ikke menneskelig søken etter naturvitenskapelig kunnskap. Denne guden er ikke en man søker til å for å finne oppskriften på hvordan samfunnet skal styres og organiseres, svaret på hvilke lover som bør gjelde eller hvordan man skal kle seg og føre seg i alle dagliglivets henseende. Det er ikke en gud som man ikke kan tåle å se kritisert, latterliggjort, vitset med. Det er dessuten ikke, i hvert fall for de aller aller færrreste, en gud som vil fryde seg over den evige pine som skal påføres de som ikke trodde på ham i denne verden.

De to regimer

Fundamentalt i kristendommen, helt tilbake til ord som blir tillagt Jesus selv, er skillet mellom det som hører til den åndelige og den verdslige sfære, det som hører til keiseren og det som hører til Gud. Dermed kan religionen begrense seg til en åndelig plass i vår tilværelse. Denne todelingen er fremmed for islam, og dette er fundamentalt. For islam er det ingenting som er utenfor guds domene.

I Jobs bok fremstår den kristne gud som den allmektige hersker, en fryktelig Leviatan som gjør det han vil og ikke behøver å begrunne sine handlinger. Det er ikke denne gud den vestlige kristne verden tror på i dag. Men det kan være grunn til å studere den, for Jobs bok er det stedet i Bibelen hvor gudsfiguren kommer nærmest den Allah som trer frem på hver eneste side av Koranen.

I kristendommen kan man ha teologiske disputter om homofile prester kan aksepteres, noe Rana og Andresen nevner som eksempel, og der Bibelens ord påberopes til støtte for de tradisjonelle posisjoner. Men som vi alle vet, den debatten er i det store og hele over. Man kan rett og slett ikke påberope bibelord som avgjørende argumenter for det ene eller det andre, hvis summen av humanistiske og rasjonelle argumenter veier tyngre i den motsatte skål. Og dette har de europeiske kirker, være seg katolske eller protestantiske, i det store og hele akseptert. De religiøse ytringer og standpunkter må, som Rana og Andresen ganske riktig formulerer seg, ikles et ikke-religiøst språk for å vinne frem. Dette er treffende ikke bare som en norm, men som beskrivelse av vestlige kirkesamfunn. Rana og Andresen gir inntrykk av at det er like beskrivende for islam. Det er det ikke. Det er motsatt.

 Legering

Kirken og de kristne miljøer mer allment vil likevel ha sine egne standpunkter, og vil tendere i konservativ retning i livssynsspørsmål, som f eks synet på skilsmisse, prevensjon, abort, sex utenfor ekteskap osv. Kirkens syn på slike spørsmål er historisk forankret i tradisjonen og i skriftens ord, men kirken bruker i dag likevel rasjonelle argumenter for å begrunne sine posisjoner. Rasjonelt sett er det jo heller ikke gitt at kriteriet for det riktige og fornuftige er at det går på tvers av kristne tradisjoner.

Utover leveregler er det slik at kristendommens verdimessige tradisjon – nestekjærlighetsbudskapet, at alle mennesker har like verd, barmhjertighetsbudet – er sentrale kilder til Vestens humanistiske kulturarv. Vi tror ikke i dag nødvendigvis på slike verdier fordi de en gang er nedfelt av Gud, men vi ser at det er gode verdier som kristendommen har brakt frem. Her kommer Habermas inn. Han har hatt et klarere blikk enn de fleste av hans samtidige intellektuelle for de positive bidrag kristendommen og religion kan gi til samfunnet.

Slik er den vestlige gudstroen smeltet sammen med en verdslig kulturarv. Det betyr ikke at ateismen i den Dawkinske utgave hersker over europeernes sinn, men for praktiske formål er det sekulariteten som dominerer.

 Sak og person

Der Lurås åpner for en bred debatt om de store linjer i europeisk åndshistorie og den mentalitet som har grodd fram av denne historiske prosessen versus den orientalsk-islamske mentalitet, reduserer Rana og Andresen det hele til et spørsmål om enkeltindividers moralske integritet. Dette bidrar ingenting til debatten, for det er ikke hva det handler om. Men det fungerer retorisk. Lurås kan stemples som en som ikke anerkjenner at man kan være et godt menneske når man samtidig er troende. Inge Lønning skulle – i Rana/Andresens utlegning av Lurås – ikke kunne ha en tro kompatibel med en vestlig identitet. Dessverre er ikke Inge Lønning blant oss lenger, for han kunne bedre enn noen ryddet opp i denne bruk av retorikk som virkemiddelet til tåkelegging istedenfor klargjøring.

Lurås er ikke ute etter å stemple eller utdefinere enkeltmennesker. Hans posisjon er, i opplysningstidens og humanismens ånd, fullt forenlig med respekt og verdsettelse av det enkelte individ, uansett dets tro eller ikke-tro. Men det kan ikke bety at man skal avstå fra kritikk – hard kritikk – av ideer og mentaliteter som enkeltmennesker er representanter for, eller fanget av. Nettopp i det som gjelder individets stilling, forholdet mellom enkeltindividet og gruppen, ligger noe som er viktig å forstå utover de teologiske forskjellene mellom islam og kristendom. I de fleste vestlige miljøer, også de som er sterkt religiøst preget, dog med unntak for isolerte sekter, vil individet tilskrives full autonomi. Det aksepteres at tro eller ikke tro er en sak for den enkelte, ikke en lojalitetsplikt overfor gruppen. Også barn tilskrives en stor grad av selvstendighet i den kristne oppdragelsen. Det aksepteres at de velger en annen tro enn sine foreldre, og at de som følge av sine valg finner venner og til og med ektefeller utenfor familiens tro. Det er en vestlig dyd at barna skal gis et grunnlag for å forme sine egne oppfatninger også i trosspørsmål. Slik fungerer overhodet ikke muslimsk kultur.

 Gruppepress

Religionen spiller blant muslimer en sterk rolle som identitetsmarkør. Enkeltpersoner innen muslimsk kultur kan oppleve seg som sekulære, men trykket fra den religiøse kulturen de tilhører, er veldig vanskelig å slippe unna. Den moralske autoriteten vil alltid ligge hos de som krever bønn fem ganger om dagen, som jevnlig går i moskéen, som alltid unngår det som er haram, som forlanger at barna skal oppdras til å lære Koranen. Innenfor et muslimsk kulturelt fellesskap kan man ikke åpent og direkte ta avstand fra islam. Det har i så fall en enorm kostnad, og er ensbetydende med i beste fall sosial utstøtelse, og er man offentlig kjent, så er risikoen for å bli tatt av dage særedels stor. Koranen foreskriver dødsstraff for frafall fra islam. De “moderate” tar ikke til orde for dette virkemiddelet i Norge i dag, men budskapet gjelder med samme styrke. Man går ikke ut mot den religionen man er født inn i, eller har latt seg omvende til.

Dette underkommuniseres av Rana og Andresen. Førstnevnte vet selvfølgelig at det er slik, sistnevnte er muligens ikke bevisst det.

Hvis man virkelig er opptatt av individets stilling og individets rettigheter i våre samfunn, ikke bare som opportun retorikk tilpasset et vestlig øre, så må man ta innover seg hvordan gruppepresset er en massiv sosiologisk realitet i islam. Det betyr at å tute med de islamske overhoder og organisasjoner, med deres ideologer, med deres mest høylytte representanter i offentligheten, er å prisgi nettopp de muslimske enkeltpersoner som forsøker å finne sin egen livsanskuelse, sin egen tro, eller vantro. Å stå opp for muslimers rett til tros- og tankefrihet må bety å stå opp mot den sosiale tvangen som er en så sterk faktor i religionen.

 

 

En kortere utgave av denne artikkelen ble sendt inn til Aftenposten, som refuserte den.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også