Nytt

IT-gründer, Shazad Rana, får i en kort kommentar i Aftenposten satt tingene på plass: ikke bland religion, kultur og individ. Religion har fått dominere debatten på en særs uheldig måte. Det er en påpekning som slår tilbake på avisen han skriver. Stanghelle og Åmås ynder å fremheve «religionens gjenkomst». Men er ikke det en selvoppfyllende profeti? Hvilken religion?

Jeg mener at hijabdebatten og blasfemisaken er synlige tegn på at vi har fått konflikter basert på religiøst grunnlag. I begge sakene er vi som fryktet blitt hengende etter og blitt møtt med religiøse argumenter.

Det har skjedd et generasjonsskifte blant representantene som uttaler seg på vegne av norske muslimer i mediebildet. Til forskjell fra forrige generasjon, som holdt sin islamske tro på et personlig plan, bruker nå den yngre generasjonen islam som et retorisk instrument. Koranen blir flittig sitert og brukt som referanser i debatter av muslimer. Kanskje har dette en teoretisk verdi, men liten, om noen verdi i den praktiske hverdagen i interaksjon med majoritetsbefolkningen og debatten.

Det er også en overhengende fare for å politisere islam og akseptere – ditto beskytte – religiøse argumenter ved at en slik retorikk får vedvare i det offentlige rom. Tro er en individuell rett som innebærer en forpliktelse til, på individuell basis, å ta stilling til konsekvensene av egen tro. Ingen av oss kan gjemme seg bak bibelvers eller koransitater, og vi kan ikke akseptere dem som rasjonelle argumenter i en offentlig debatt.

Ranas ord er forstandige, selvforklarende. Men hvorfor er det så få av de Aftenposten slipper til som sier det samme? Ranas holdning slår inn på den veien som fører til sosial fred. Der religionen entrer scenen blir det polarisering og konflikt. Likevel tror Aftenposten og Jonas Gahr Støre at man oppnår noe ved å slippe de religiøse til med sine krav, som troende.


Trenger Norge muslimer på blå resept?