Kommentar

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, liker å spille orakel. Det gjør han på samme måte som det opprinnelige i Delfi: ved å være rund som en ball. Et utsagn kan tolkes på mange måter.

Stanghelle inntar den samme avveiende/overprøvende rollen når han skal kommentere Mohammed Usman Ranas kronikk og debatten den utløste. Men det skurrer alvorlig. Den tilbaketrukkede, salomoniske stil holder ikke. Stanghelle er ingen objektiv observatør. Han står midt oppe i det med begge bena.

Stanghelle sier at Aftenposten selvfølgelig ikke står inn for Ranas synspunkter. Det er evnen til å formulere serg som premieres, ikke oppfatningene. «Også når de representerer meninger vi kommer til å bekjempe så godt vi bare kan.» Stanghelle helgarderer, – symbolsk, for det han ellers sier slår ihjel dette forbeholdet. Stanghelle roser Rana for å se noe vi andre flertallsmennesker ikke ser.

På mange måter er det en skarp og klartseende samfunnsanalyse legestudenten leverer.

Det er utvilsomt en kvalitativ vurdering av innhold.

Det Rana ser som det store Vi ikke ser, er at vi beveger oss mot et flertallstyranni: det liberale hegemoni er blitt selvfølgelig. Vi merker ikke lenger hvordan vi marginaliserer folk med andre oppfatninger, som religiøse, som reserverer seg mot den uinnskrenkede individualismen.

Det vil si: så pent og pyntelig uttrykker ikke Stanghelle seg. Han bruker uttrykk som «demoniserer», «kjeppjaget» – sterke karakteristikker som fremmaner bildet av aggresjon mot uskyldige ofre, samme terminologi som islamistene systematisk benytter.

Forbausende nok: Stanghelles argumentasjon fø:lger Ranas som en skygge. Den er like forløyet, manipulerende og hyklersk hvis man skraper litt i fernissen av den mildt refsende tonen. Den påberoper seg å forsvare verdier og de svake. Stanghelle

Løgnaktig

Stanghelle kaller Rana for «konservativ troende». Det er en tilsnikelse. Alt tyder på at Rana er islamist. Det finnes mange indikasjoner på det for den som vil se.

Stanghelle later som om både kristne og muslimer blir diskriminert av den store majoritet. Det er en tilsnikelse. Bestemte kristne miljøer møter naturlig nok motstand, mens hovedstrømmen i kirken har tilpasset seg det liberale samfunn. Men selv ikke den mest outrerte sekt drømmer om å omforme samfunnet til et teokrati.

For å få frem hvordan de kristne diskrimineres fordi deres trosoppfatning kolliderer med likestillings og rettighetstanken, benytter Stanghelle samme karikering som Rana:

Vi så det tydelig da Dagfinn Høybråten som nyvalgt Kr.F.-leder nærmest ble offentlig kjeppjaget fordi han tilhørte en menighet som nektet mennesker som levet i homofilt samliv, medlemskap. Og vi så det da den ellers så beskyttede Frelsesarmeen fikk samfunnsstormen mot seg da de kastet ut en homofil offiser.

For ikke å snakke om den offentlige skjærsild som møtte Ole Christian Kvarme da han som den liberale Gunnar Stålsetts etterfølger sto fast på det som den gang (!) var Den norske Kirkens flertallssyn på homofile i vigslede stillinger.

I alle disse sakene viste den intolerante toleransen seg frem for alt folket.

Det var intet vakkert syn. For nettopp ved å ikle seg toleransens skinnende rustning ble det konformitetspress vi så i disse sakene, nesten noe uangripelig. I toleransens navn ble det knapt tålt at noen har en trosoppfatning som virker innskrenkende på det et flertall definerer som selvsagte rettigheter.

Dette er stråmannsargumentasjon: Han må overdrive kritikken av Høybråten, Frelsesarmeen og Kvarme for at deres situasjon skal nærme seg muslimenes. Hvis det er bare muslimene som møter motstand, måtte Stanghelle se nærmere på hvorfor, og det kunne bli ubehagelig. I stedet overdriver han kritikken av kristne, slik at det mest mulig minner om et overgrep mot de religiøse. Dette er fortegnet og løgnaktig.

Forløyet

Stanghelle innfører et nytt begrep: De tolerantes intoleranse. Det lyder unektelig som en selvmotsigelse. Men skal altså beskrive mennesker som er tolerante, men bare overfor de som er like tolerante som dem selv: dvs. godtar individets fulle frihet. De som ikke kan tolerere «alt» blir uglesett og det som verre er.

I toleransens navn ble det knapt tålt at noen har en trosoppfatning som virker innskrenkende på det et flertall definerer som selvsagte rettigheter.

Men dette er tilslørende: her likestiller Stanghelle to fenomener. Det ene er kristne som ikke kan akseptere, eller har problemer med homofile. De reagerer på den nye ekteskapsloven, og kirken vil ikke finne seg i å bli påtvunget vielse av homofile. På den annen side har vi en religion, islam, som er kollektivistisk og står helt fremmed overfor opplysningstidens frigjøring av individet. Å blande disse to sammen er en grov manipulasjon. I det ene tilfelle snakker vi om de siste rester av et sammenstøt mellom opplysningstiden og kristne dogmer, på den annen side snakker vi om en kontrarevolusjon mot det liberale samfunn, under dekke av religion.

Stanghelle snur begrepene på hodet: han anklager det opplyste, sekulære samfunn for å ha blitt intolerant. Men hvem er det han intervenerer på vegne av?

Begrepsforvirring er en sikker måte å ødelegge en debatt på. Å snakke om toleranse for intoleranse gir mening. Det er det liberale samfunns store svakhet: åpenhet og liberalitet kan brukes av de som står for intoleranse til å ødelegge friheten. Men Stanghelle velger stikk motsatt utgangspunkt: det er toleransen som er intolerant!

-Fordi den bare ser eller er istand til å forstå de som er som en selv, vil Stanghelle svare.

Men dette er en uløselig konflikt mellom tro og samfunn. Religions- og ytringsfrihet skal sørge for balanse.

Det Stanghelle gjør er å late som det er liberaliteten som har gått for langt. Sekularismen forstår ikke lenger troen. Han snakker om et tidsvindu som kan komme til å lukkes.

Igjen lyver Stanghelle. Liberalitet kan bety flere ting: Tolerant og relativistisk, eller tolerant, men med innebygd motstand mot illiberalitet. Den relativistiske er beslektet med den politisk korrekt, der begreper blir viktigere enn virkelighet. Det er den siste Stanghelle og Aftenposten har vist stadig sterkere tegn på: Faktisk er Aftenposten i ferd med å passere Dagbladet som politisk korrekt.

Hvordan dette er mulig med en pinsevenn til sjefredaktør, og en politisk redaktør som også har religiøs bakgrunn, er et stort og viktig spørsmål.

Det politisk korrekte er beslektet med ekstremismen, og dens vitale utgave heter idag islamisme.

Når Stanghelle sier at Rana har truffet en åpen nerve «Kan det være fordi denne unge, aktivistiske, troende muslimske legestudenten rett og slett har truffet en ubeskyttet nerve i den norske samfunnsdebatten?» – så er det sin egen diagnose han stiller.

Det gudløses triumf?