Kommentar

Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås tar i Aftenposten i dag (søndag) opp et alvorlig samfunnsproblem, dobbeltmoralen til et samfunn som både skal være kulturrelativistisk og samtidig hevde menneskerettigheter: holdningen til intolerante minoritetskulturer og ignoreringen av deres syn på homofile (og kvinner, selvfølgelig, men det er ikke Åmås’ anliggende i kommentaren.) Som kommentator har Åmås en noe friere stilling; han er redaktør av et anerkjent tidskrift, og han er respektert. Han er offentlig kjent homofil. Det er gledelig at han tar opp et problem som feminister, homofile og jeg vil anta mange som står for en politisk radikal samfunnsanskuelse ikke vil ta i: Minoritetskulturers, og spesielt islams, diskriminerende og degraderende syn på homofile.

Åmås viser til en hovedoppgave i sosiologi av en student ved navn Randi Rørlien, som skriver om homofile muslimer i Norge, og det hun har funnet er særdeles kontroversielt: at assimilering kan fungere til beste for den som assimileres. Oppgaven er så kontroversiell at den har vært «klausulert», et annet uttrykk for helt eller delvis «unntatt offentlighet» for å beskytte informantene. For homofile muslimer er assimilering inn det norske samfunnet en måte å unnslippe undertrykkelsen på i sitt eget trosmiljø. For øvrig peker Åmås på at forskningen på «etnohomoer» er forsvinnende (og påfallende, må en si) liten i Norge, til tross for at kjønnsforskning er så høyt prioritert.

Her kan Åmås’ kommentar sammenholdes med et innlegg i samme avis på debattsida, der advokat Øivind Østberg viser til 80 prosent av kvinnene som søkte opphold på krisesenteret i Oslo i fjor, hadde minoritetsbakgrunn. Han angriper det rådende (feministiske) perspektivet, at vold mot kvinner har å gjøre med menns «iboende egenskaper og uttrykk for patriarkalske strukturer på tvers av kulturelle variasjoner for øvrig».

Dobbeltmoralen som ikke vil anerkjenne betydningen av andre kulturtradisjoners og andre religioners (spesielt islams) syn på kvinner og homofile som grunn til vold, drap og andre menneskerettsbrudd, gjør seg til medløper med overgriperne. Verken feminister eller homofile (interesseorganisasjonen LLH) har engasjert seg i noen særlig grad i problematikken, kanskje fordi det blir for vanskelig å ha en korrekt «aksepterende» holdning til alt flerkulturelt, og samtidig ta inn over seg realitetene for kvinner og homofile i muslimske og andre såkalte minoritetesmiljøer. Det er positivt at Åmås tar opp dette temaet på svært synlig plass i Aftenposten, og forhåpentlig tør flere å komme etter.

Tidligere leder for Islamsk råd, Lena Larsen, har uttalt at hun aldri har hørt om homofile muslimer, og at det ikke er et «relevant spørsmål». Hun ble riktignok tildelt homofob-prisen for tre år siden, og fraværet av åpne homofile muslimer er fortsatt et like viktig tema. Men imamer og politikere med minoritetsbakgrunn kan vel ikke kalles «mørkemenn»?

Islamsk råd har ofte referert til menneskerettighetene i sin kamp for trosfrihet samtidig som deres leder, Lena Larsen, mener at homofili ikke en gang er et «relevant spørsmål» i forhold til islam i Norge. LLH delte ut homofobprisen 2002 til lederen av Islamsk Råd, Lena Larsen. Hun sier til Aftenposten at seksualliv bare skal utspille seg i ekteskapet, og at et ekteskap bare kan finne sted mellom mann og kvinne. Lena Larsen sier at homofili er et ikke-tema i islam. Hun sier at de som sitter i Islamsk Råd aldri har møtt temaet homofile muslimer, og at de ikke kan mene noe om det før de møter det. Lena Larsen sier at hun selv heller aldri har hørt om en homofil muslim.

I høst ble imam Nemat Ali Bukhari i den største norske muslimske menigheten, Central Jamat Aahl-e-Sunnat, intervjuet om sitt syn på muslimske homofile i avisen «Østkanten». Slik svarte imamen: «I alle miljøer finnes mennesker som er annerledes. Det betyr ikke at vi kan drepe dem, men samtidig har vi ikke mye å si om dem heller . . . muslimer kan ikke være homofile».

I fjor vinter ble 54 norske muslimer spurt om hvordan de hadde reagert hvis en av deres nærmeste sto frem som homofil. To av de 54 svarte at de ville drept den homofile. En tredje ville enten tatt sitt eget liv, eller drept den homofile. Aksepterer du homofili? spurte høgskolestudentene. Av de 54 norske muslimene som svarte, sa 36 «nei». Ni svarte «ja», og ni svarte «vet ikke».

(Indymedia.no)

Muslimske land står sammen med Vatikanet i FN mot alle tekster som inkluderer homofile når det er snakke om menneskerettigheter eller anerkjennelse. Likevel er det norske statskirkens konservative del som får det meste av angrepene for homofobi og diskriminering. Åmås gjør et poeng av det innledningsvis i sin kommentar, der han viser til menighetsrådets motstand mot biskop Kvarmes syn. Homofile kristne blir diskriminert, men anerkjennelsen og aksepten av homofile er kommet ganske langt i Den norske kirke.
Det er noe rasistisk over fortielsen av det ekstremt menneskefiendtlige homosynet blant særlig muslimer. Skal ikke muslimske homofile ha den samme retten til liv og helse, og slippe diskriminering p.g.a. legning, som hvite (kristne) nordmenn? Hvorfor skal ikke imamer og andre muslimske ledere stilles til veggs når det gjelder deres fordømmende, undertrykkende syn på homofile? Det er på høy tid å gjøre det.
Jeg tror ikke årsaken til toleransen av intoleransen er kunnskapsmangel, men relativisme og politisk korrekthet, som også kan kalles feighet eller kynisme. Det skal bli interessant å se hvilke reaksjoner Åmås’ kommentar får, om noen:

Nylig ble en amerikansk avisredaktør slått ned midt i det mest homodominerte området i Amsterdam. Han provoserte unge marokkanske menn ved å gå hånd i hånd med kjæresten sin.

I Norge får den tilsvarende kulturkollisjonen av en eller annen grunn nesten ingen oppmerksomhet. Men den finnes, for den som ønsker å se – selv om hatkriminalitet mot homofile skjules bak andre tall i politiets statistikker, og selv om mange episoder aldri anmeldes.

Likevel vet vi at det i de siste årene har forekommet en økende rekke episoder med vold fra etniske minoritetspersoner mot homofile på Tøyen, Grønland og i de belastede kvartalene rundt Storgata og Torggata i Oslo.

Et homofilt par som har lyst til å beholde helsen bør finne på noe klokere enn å gå hånd i hånd i de bydelene.

Skeive muslimer. Av KNUT OLAV ÅMÅS