Kjønn seiler opp som det store stridstemaet i forholdet mellom islam og Vesten. Et veritabelt slagfelt. Mye av kampen vil stå om kvinners stilling, fordi dette tross alt berører halvdelen av befolkningen og oppdragelsen av den oppvoksende slekt.

At venstresiden ikke har gjort kvinnekamp til en hovedsak, er et tegn på åndelig og politisk fallitt. For alt tilsier at dette er temaet det er mulig å kjøre frem. Reform av religionen kan man glemme. Den må komme innenfra. Men jentenes fremtid berører våre egne samfunn.

Som Gilles Kepel har understreket: Hvordan det går muslimene i Europa vil bestemme mye av utviklingen i deres hjemland. Det vil ha en stor påvirkningskraft hvis jentene får rett til egne liv. Men de trenger hjelp.

Får de det? Brevet fra ambassadøren i Rabat, Arne Aasheim, om at UDI systematisk overser, ignorerer og overprøver ambassadens forsøk på å stanse proforma-ekteskap, er ytterst urovekkende. Det vises til en konkret sak der en norsk-marokkansk kvinne giftet seg med en landsmann for to årslønner. Kort tid etter at de kommer til Norge blir ekteskapet oppløst, og i de marokkanske papirene står det at ekteskapet aldri ble fullbyrdet. Likevel får mannen bli i Norge. Nå har kvinnen gjort det samme om igjen, giftet seg med en landsmann for penger.

Brevet fra ambassadøren er oppsiktsvekkende. Det sies at reglene er blitt så strenge. Det er mulig de er det. Men de håndheves ikke. Det er ambassadørens spørsmål til regjeringen: Mener ikke regjeringen hva den sier? Nå skal praksis undersøkes, sier statssekretær Libe Rieber-Mohn. Hun er mild i formen.

Det er som om UDI og det offentlige nekter å se sammenhengen mellom de patriarkalske strukturene i de arabiske og nordafrikanske landene, som ser på jenter som et middel, og mulighetene til å bruke dem for å oppnå innvandring til Norge. Den dårlige samvittigheten og godhetstanken arbeider fortsatt. Men ved å la slik trafikk pågå bygger myndighetene opp miljøer i Norge som vil undergrave innvandererjenters muligheter til egne liv.

Homofili

Det mest sensitive av alt er homofili. Aftenpostens Knut Olav Åmås slår fast at De ønsker ingen dialog om homofili.

Når temaet er så brennbart som islams holdninger til homofili, er det nesten umulig å finne noen som helst å diskutere med. Arrangørene av et debattmøte på Stortinget denne uken fant ikke én person i Norge som var villig til å stå frem som troende muslim og samtidig homofil. Det samme var tilfelle med muslimske ledere. Ikke én ville stille.

Også i dette spørsmålet later myndighetene som om det er mulig med dialog. Og verst av alt: De unnlater å stille de kritiske spørsmål regelverket krever om diskriminering. Av ren feighet.

Men dét har nå slett ikke vært tilfelle i homosaken til nå. Mens Ap.- og SV-politikere har gått hardt ut mot Dagfinn Høybråten, og truet med kutt i statsstøtten til kristne menigheter som diskriminerer homofile, har de aldri kritisert muslimske menigheter for det samme. De har veket unna i respekt for en annen religion og kultur. Resultatet er at norske muslimske ledere faktisk har lykkes med å usynliggjøre alle sine homofile. De er ganske enkelt Det største tabuet.

Synliggjort

Det viktige er at saken nå er synliggjort. Myndighetene må velge: Skal de bli patriarkenes samarbeidspartnere og kaste vrak på alle idealer, eller skal de forsvare idealer og verdier? Det avhenger av om de blir presset, og at lesbiske og homofile står opp for sine innvandrerbrødre og -søstre. Også for situasjonen til homofile i muslimske land.

Her kom Aps Khalid Mahmood med en interessant opplysning i Dagbladet lørdag. Han var fed up med dobbeltmoralen i sitt hjemland. Han vet om flere religiøse ledere som utad lever i ekteskap, men som har elskere på si. En ganske sensasjonell opplysning, og sikkert ikke særlig populært i «miljøet». Homofili er utbredt i Pakistan, og alle vet det, sa Mahmood. Et nyttig argument for debatten.

Apartheid

Profet-tegningene og alt i deres kjølvann har bidratt til en bevisstgjøring. Uansett om man mente det var klokt å publisere dem eller ei, nå er mange blitt klar over at ytringsfrihet er forutsetningen for de andre frihetene, trosfrihet og seksuell likestilling. Noen ønsker å redusere spørsmålet om tegningene til «folkeskikk», men overreaksjonen var så voldsom at folk har forstått at dette dreier seg om langt mer. Det er hele den vestlige rettighetstanken som det tradisjonelle muslimske patriarkatet ikke utstår. Å late som en dialog er mulig om disse rettighetene er en illusjon.

Men det krever målbevisst og systematisk arbeid. Manifestet mot islamisme er en viktig markering av hvor hovedgrensen går. At det får så lunken oppslutning blant kulturpersonlighetene i Norge, sier noe om at vi har beveget oss bort fra samtiden. Vi kjenner ikke konfliktene på pulsen. Vi tror det er noen som vil forsøke å lure oss til å bli slemme.

Saudi-Arabia

For å opprettholde denne illusjonen om konfliktløshet må man holde reell informasjon om kvinners stilling unna. Ikke undersøke, følge med, gjengi. Studer Brian Whitakers reportasje fra Saudi-Arabia, Behind the veil. I kongedømmet hersker det virkelig apartheid. Restaurantene har to innganger, en for single, og en for familier. Kvinner får stort sett ikke arbeide sammen med menn. Nå de dukker opp må de på med full mundur. Derfor liker de å være for seg selv og slippe alt maset med klær. Apartheid blir selvdrivende.

Bak ligger en overbevisning om at menn ikke kan styre sin seksualitet i kvinners nærvær og at kvinner ikke kan la være å forføre. Det religiøse politiet, mutawa, overvåker undersåttenes ærbarhet, og er hatet for å snuse i folks privatsfære. Men interessant nok, seksuell apartheid gjør det enda vanskeligere for menn å være i nærheten av kvinner. Når saudi-gutter skal til USA for å studere, får de beskjed om å slutte med seksuell trakassering, slik de holder på hjemme.

And despite strenuous efforts to prevent any activity that might conceivably lead to immorality, the result is far from a model society. An article in al-Watan newspaper recently urged Saudi parents to think twice before sending their teenage sons to study in the US, because of their unfamiliarity with American customs. Americans expect people to observe traffic laws, it explained; they also disapprove of bribery and lying to officials. Women are liable to complain if sexually harassed. «One of the bad habits our students take with them when they go abroad is the culture of sexual harassment,» the article said.

Det går «fremover»

Although women still cannot vote or drive, the past few years have brought important changes, even if they stop well short of equality. Women can now officially exist in their own right with their own identity cards, rather than being included on the card of their husband or father. Travel restrictions have been eased, allowing them to get blanket permission from a male relative for travel abroad, rather than needing separate permission for each trip. They can also own businesses instead of having to register them in the name of an authorised male representative or proxy.

Systemet er dysfunksjonelt. Et moderne samfunn kan ikke fungere med kjønns-apartheid, like lite som med raseskille. Men av en eller annen grunn er kjønns-apartheid et ikke-tema i det liberale Vesten. Hvorfor? Det aksepteres med fatalisme, omtrent som de slavebundne massene under kommunismen.

Men det er sprekker i muren. De unge viser tegn til oppsetsgighet, fremfor alt av kjedsommelighet. Seksuell apartheid må være noe av det mest vanskelige å håndheve i lengden.

Spørsmål om legitimitet

The real conflict, however, is not with Islamic law but the «pre-Islamic patriarchal culture», according to Faten Abbar, who works for the International Organisation for Woman and Family in Jeddah. «The thing with Islam that’s tricky is interpretation – and it’s always male interpretation, so a lot of it comes from a very male perspective,» she says.

«If you study Islam, you will find verses that grant women economic equality and chances for employment; they are allowed to go out and work. In the days of the Prophet the women and men used to sit and learn together. So why is it that today we have to be segregated? Islam definitely provides these rights, but states don’t ensure the implementation . . . not with employment, not politically, economically or education-wise.»

Nobody disputes that the women actively pressing for rights are a tiny minority, but they are vociferous and come almost entirely from the kingdom’s western-educated elite, which makes them difficult to ignore.

Ambassade: UDI-svikter
UDI gir grønt lys for proforma ekteskap og ser gjennom fingrene med at unge mennesker brukes som handelsvare for personer som kjøper seg opphold i Norge, ifølge Norges ambassadør i Rabat.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂