«Noman er norsk-pakistaner, muslim og homofil. Han vil finne ut hvorfor folk hater sånne som ham, og hvorfor han fortsatt skammer seg over den han er», lyder beskrivelsen til NRKs miniserie Lett å hate.

«Rebecca er nordmann, etnisk norsk, heterofil og kvinne. Hun vil finne ut hvorfor folk hater sånne som henne og hvorfor andre vil at hun skal skamme seg over den hun er.» Nei, jeg vil ikke det. Jeg vet hvorfor, og jeg aksepterer det fordi jeg står støtt på et fundament bygget på verdier som frihet, ærlighet, mot og måtehold.

Moralisme kan jeg styre meg for, og det er den som gjennomsyrer det norske samfunnet i dag, nettopp fordi den offentlige samtalen og hoved­strømmen av ideer som settes ut i praksis, har beveget seg bort fra frihet, ærlighet, mot og måtehold.

Derfor skal du, Noman, få svar på tiltale. Fordi jeg i motsetning til deg evner å ha to tanker i hodet samtidig. Noe mot har du vist i møte med både Sian og en muslim, men relevante spørsmål uteblir. Du er ikke interessert i å grave i dypet, og kanskje er det fordi du innerst inne vet at dine krav betyr å bryte ned identiteten til personen du sitter over bordet for.

Det er første gang du skal møte noen som er «så islamkritisk», sier du. Du sier at det blir «spennende, krevende og litt vanskelig» fordi du vil møte kritikk fra personer som mener du gir Sian mikrofonstativ, at de ikke burde få noe oppmerksomhet. Men er det ikke nettopp mangelen på innsikt og forståelse pride­aktivister bruker som argument for å trykke Pride ned over hodene på folk hele juni? Du sier til Sians Ellen Due Brynjulfsen, at du har vært spent på å møte henne, men legger raskt til «ikke som person, men det du står for».

Due Brynjulfsen svarer deg, Noman, at man må sette seg inn i hva muslimer står for når man får en stor innvandring fra land hvor islam dominerer, men du har altså bodd et helt liv i Norge, og det er første gang du gjør et ganske tafatt forsøk på å sette deg inn i hvorfor enkelte nordmenn som studerer islam, har noe i mot religionen du selv sliter med.

Det er det som er problemet med trans­aktivister, venstre­ekstreme og idealister, de har to øyne og et hode som kan romme mange tanker samtidig, men de ser verden gjennom en linse og er så egosentriske at det ikke er plass til noen andres syn enn deres eget.

«Jeg må få leve fritt og trygt i frie Norge, akkurat som jeg ønsker det», sier du. Ja, Noman, det vil jeg også. Det må jeg også, og jeg krever det, ikke på bekostning av din identitet slik du krever av meg, men fordi det er plass til oss begge. Det er derfor du får dette tilsvaret.

Flere deltakere i programmet, med hijab, transpersoner, skeive, snakker om at de er så redde. Redde for samfunnet de er en del av. Det sies i serien din at homofile og trans­personer har en større sjanse for å bli utsatt for vold.

Det er ikke bare du, homofile eller trans­personer som er redd for vold. Det er ikke bare muslimer eller personer med mørk hud som opplever rasisme. I mine 36 år i Norge, har jeg aldri opplevd mer rasisme enn i dag, og da sikter jeg ikke til den importerte anti­semittismen som fyller gatene i våre byer i kjølvannet av terroren i Israel den 7. oktober.

Det er den målrettede fornedrings­volden mot norske gutter utført av ungdom med bakgrunn fra det utvidede Midtøsten. Det er voldtekt og gruppevoldtekt av norske jenter, utført av gutter og menn med innvandrer­bakgrunn. Det er skjells­ordene som «hore», «potet», «hvitt søppel» og «bikkje», for å nevne noen som hagler fra innvandrere på gata og på internett.

Jeg vet ikke hvem som statistisk sett er mest utsatt for vold og overgep, jeg?

Det er diskrimineringen fra trans­aktivister, som sier at jeg er transfob dersom jeg ikke vil ha menn som påberoper seg å være kvinner inn i kvinne­sport eller dame­garderoben, eller som får sammenbrudd når lesbiske kvinner ikke vil ha en «dame» men penis, som om det var en menneske­rett å date eller gifte deg med en som ikke liker deg.

Det er diskrimineringen fra muslimer som nekter å vedkjenne seg at de har en plikt å ikke bare assimilere seg i norsk kultur, men som forsøker å endre mitt land, mitt samfunn og min identitet.

Hvorfor hater folk som deg sånne som meg?

Det er harde ytringer fra pride­forkjempere, men det kalles aldri hatefullt. Det er aktivister som krever at menn skal ta over mitt kjønn og mine trygge soner, slik at jeg ikke kan være trygg lenger. Ytrer jeg kritikk mot det, blir jeg kalt en hater. En transfob. Når jeg ytrer kritikk av innvandrings­politikken, blir jeg kalt rasist. Når jeg ytrer kritikk mot islam, blir jeg kalt islamofob.

Hvem var det du måtte ha politi­beskyttelse mot da du kom ut som homofil, Noman? Var det nordmenn? Sånne som meg?

Da mener jeg selvsagt etniske norske, som jo begrepet nordmann betyr. Men til og med «nordmann» får vi ikke ha i fred lenger, til tross for at det er et begrep for en etnisk gruppe med felles språk og kultur, for det er ikke nok å bli kalt norsk.

At du liker gutter bryr meg overhodet ikke, likesom hvem du ligger med, bor med eller deler dine innerste tanker og kjærlighet med er helt irrelevant for meg. Det som derimot er relevant, er hvordan heterofile, på lik linje med homofile, angripes, hvordan språket angripes og hvordan virkelig­heten angripes. Det betyr noe. Det betyr noe at barn dras inn i voksnes sexfantasier.

Hjelper det å bryte ned majoriteten, historien og samfunnet for å heve en minoritet? Er det det som gjør at dere føler dere bedre?

Har du satt deg inn i hvorfor folk opponerer mot Pride? Hva Pride har blitt?

Du dedikerer et helt avsnitt til regnbue­overganger og fortau, vandaliseringen av disse og portretterer det som et angrep på din identitet. Jeg forstår at det er hardt å ta innover seg, jeg er forøvrig også enig i at vandalisme er uakseptabelt. Men jeg mener også at du er pent nødt til å sette deg inn i hvorfor, for eksempel damen som setter deg helt ut når du står og ser på denne vandalismen, som spør deg om du «er for dette her», mener det hun gjør. Eller hvorfor jeg syns å male disse regnbuene er vandalisme på det offentlige rom.

Homohat anser jeg for å tilhøre en minoritet i Norge, og jeg tror at dersom man gjorde statistikk på dette, ville prosent­andelen blant nordmenn og innvandrere vært svært forskjellig. Det er ikke det majoriteten av folk som opponerer mot Pride, er opptatt av, altså homofili. Det vi opponerer mot, er kjønns­forvirring og lemlesting av barn og unge, endringer i språk som har fatale konsekvenser på sikt, og pedofili.

Det er nemlig slik at det er en hel rekke mennesker med mentale lidelser og seksuelle avvik som blomstrer i pride­bevegelsen, og påpeker man det, så er man jaggu transfob da også, til tross for at det ligger nok video­materiell på internett til en boksamling på størrelse med gamle leksikon­samlinger.

Og nei, jeg er ingen cis-kvinne. Jeg er en kvinne. Menn er menn. Vi har to biologiske kjønn. Vi har to kjønn. En trans­kvinne er fremdeles mann, og hadde vi bare benyttet disse begrepene ærlig og forholdt oss til virkeligheten, så hadde det i grunn ikke vært noe problem.

Vi er faktisk avhengig av det for å beskytte kvinner mot voldtekts­menn forkledd som kvinner, og barn mot pedofile. Vi har klare grenser av en grunn, og det er fordi kjønn har en vesentlig betydning. Både i medisin, psykologi og i samfunnet. Vi er nemlig forskjellige, kvinner og menn. Biologisk, i personlighets­typer og temperament.

Å fortelle sannheten er den nye homofilien. Å være innvandrer- eller islam­kritisk, er den nye homofilien. Å være homofil er ikke noe problem lenger, med unntak av en massiv import av homo­fiendtlig tankegods fra det utvidede Midtøsten.

Det jeg ser når jeg ser på serien din, Noman, er et menneske på jakt etter en aksept du ikke klarer å gi deg selv. Likesom med pride­bevegelsen, trans­aktivister og venstre­ekstreme, glimter det av et enormt behov for å tvinge andre til å gi deg en bekreftelse du ikke finner i ditt indre. Det er derfor den ytre bekreftelsen er så viktig og mange er villig til å ødelegge andre mennesker, samfunn og land for å kreve den.

Å søke aksept er menneskelig. Vi alle ønsker aksept, kjærlighet og trygghet. Men det er også menneskelig å ha preferanser, meninger og over­bevisninger, og vi liker og misliker andre mennesker av en hel rekke ulike grunner. Det kan være personlighet, interesse, religiøs tilhørighet, egenskaper eller utseende for å nevne noe. Det kan også være legning.

Men står vi overfor en ideologisk kult som krever at alle skal akseptere og like dem, koste hva det koste vil. Det er ikke sånn livet er. Du kan ikke kreve respekt, respekt er noe som gis. Du kan ikke kreve å bli akseptert eller likt, aksept er noe som gis. Å like noen er subjektivt. Å overkjøre dette er å påføre andre tvang. Det er å påføre andre tap av individuell frihet.

«Vi kjemper for like rettigheter», sies det. Hvilke rettigheter er det homofile ikke har, som heterofile har? Hvilke rettigheter er det menn har, som ikke kvinner har? I Norge?

Samtidig veives pride­flaggene mens massene roper «kjærlighet er kjærlighet». Har denne retten til å elske hvem man vil noen alderssbgrense? Visste du at Verdens helse­organisasjon (WHO) nå står overfor en veiledning som vil gi helseskadelig, såkalt kjønns­identitets­bekreftende behandling, uten noen nedre alders­grense? Visste du denne veiledningen vil anerkjenne evnukker som en seksuell legning?

Sist jeg sjekket så var det å kappe av seg penisen sin noe som tilhørte psykiatrien.

Jeg er imot Pride. Jeg vil ikke ha regnbue­fortau eller -overganger, som du lurer så fælt på hvordan noen kan være i mot. Det er ikke fordi jeg har noe som helst imot homofile. Homofili er så betydnings­løst for meg at jeg sjelden ofrer homofili en eneste tanke. Hvem du ligger med eller holder i hånden i rulletrappa på Oslo S, bryr meg faktisk ikke. Men det tåles ikke at jeg ikke bryr meg, at jeg simpelthen ikke har noe imot homofile. Det er vel like før det innføres plikt til å smile og klappe hver gang man ser et likekjønnet par?

Noman, jeg tviler sterkt på at du ofrer meg eller hvem jeg ligger med en tanke. Du hadde nok blitt ganske stutt du også, om jeg krevde det av deg.

Det er en ting å ha rett til å ikke bli diskriminert, utsatt for vold eller drept, noe vi alle er beskyttet mot i norsk lov, det er en annen å kreve at alle skal feire deg. Du kan ikke bli likt av alle, du liker ikke alle du heller og det er helt greit!

Jeg ser dog at du rives mest mellom din tro og din legning. Du sier bærer på skam og skyldfølelse, og det overrasker meg at du tror du finner svaret på det ved å fremstille mennesker med et annet syn enn deg som et problem. Tror du Ellen Due Brynjulfsen fra Sian kan gi deg det svaret? Eller muslimen du treffer på cafe?

Resultatet var, slik du framstilte det, at Due Brynjulfsen var som du trodde, bare hyggelig. At Sian må ytre seg slik at du føler deg komfortabel, ikke slik de ønsker, og at moskeene må endre sin teologiske praksis og slutte å fordømme homofili.

Du var nervøs for å treffe en muslim og snakke om homofili, og han svarer deg at homofili er haram. Det er en test og at dersom du ikke består den testen, at du havner i helvete. Det syns du var ubehagelig, men du fortsetter å søke etter en slags gjenforening mellom homofili og islam. Du sier at muslimer må slutte å fordømme homofile.

Noman, du krever at de du ikke liker skal endre seg, mens de som kanskje ikke liker deg skal gi avkall på sin identitet. Du krever faktisk at islam, som ikke har vært endret siden sin opprinnelse, må endres fordi du trenger aksept. Og med det sier du at det ikke er nok å bli behandlet med toleranse. Du vil ha en revolusjon i moskeen. Det er å tvinge seg på andres personlige meninger, ytringer og identitet.

Da handler det ikke om toleranse lenger.

«Kan ikke jeg bare få være med selv?» sier du. Jo, det kan du, men da må du også akseptere at andre er seg selv. Og det er her aktiviser og idealister går over grensen. Du ser bare verden fra sitt subjektive ståsted, dine ønsker og lengsler, og anerkjenner ikke andres, samtidig som du lukker døren for et mangfoldig samfunn.

Homofili er også forbudt i kristendom. Det vil si, i teologien. Det spørs kanskje om Jesus hadde fordømt det, han som tok imot alle; avvikere, prostituerte, syke og fattige. Opprørere. Praksisen har blitt endret i enkelte kirker, men det er også fordi vi har Jesus, opprøreren. Den kristne filosofien og det kristne verdi­grunnlaget er nemlig åpen, tolerant og tilgivende.

Tilgivelse er selve fundamentet i kristendommen. Islam er uforanderlig, det er forbudt å endre islam. Islams fundament er under­kastelse. Islams profet Muhammed er ikke som Jesus, og det er derfor det er problematisk å være homofil og muslim. Derfor er det problematisk å v ære muslim og liberal, og derfor er det også vanskelig å leve som muslim i Vesten. Derfor truer og dreper muslimer mennesker som truer deres verdensbilde. Det er klart du kan være begge deler i ditt eget indre, men du gjentar gjennom hele serien hvor vanskelig det, fordi du vet sannheten innerst inne.

Du ber om å endre islams fundament, hvilket betyr at islam ikke er islam lenger.

Moskeen du besøker i Berlin, anerkjennes ikke som muslimsk av andre retninger i islam, og det er også helt greit. Noen ganger er det nemlig sånn at vi må gjøre ting på egenhånd for å leve verdige liv og skape det vi ønsker  oss i vårt eget. Så må vi også leve med at alle ikke vil like, akseptere eller respektere det, men å kalle det hatefullt blir feil. Det er like hatefullt at denne moskeen eksisterer for tradisjonelle muslimer, som du føler fordømmelse av homofili i moskeen i Norge er.

En ting NRK «glemte» å ta med i programmet ditt, er at denne moskeen nå er steng som følge av trussel­bildet. Disse truslene kommer ikke fra tyskere:

«Faresituasjonen har nå fått en ny dimensjon, og det blir stadig vanskeligere å fortsette vårt arbeid», heter det i et nyhetsbrev fra moskeen.

Moskeen hadde allerede stengt midlertidig for noen dager siden på grunn av angreps­planer fra terror­organisasjonen den islamske staten (IS). I tillegg til Ibn-Rushd-Goethe-moskeen omfattet disse planene også jødiske institusjoner, som Seyran Ates, moskeens grunnlegger, hadde rapportert i et tidligere nyhetsbrev.

Planene ble avverget av tyske sikkerhets­­myndigheter, som arresterte jihadistene, men trussel­­bildet består:

I et IS-magasin på nettet ble moskeen betegnet som «et sted for tilbedelse av djevelen».

Trusselbildet tvinger Seyran Ates’ liberale moské i Berlin til å stenge

Det som skiller Norge fra et sharia-land, er at det er helt greit å elske og å hate homofili, men at du ikke kan kreve at ditt livssyn skal få forrang foran de andres. Det er det mangfold betyr, at vi er forskjellige og derav også har forskjellig oppfatning. Det må være rom for oss alle, uten at noen drepes for sin seksuelle legning eller settes i fengsel for sine meninger.

Ytringsfriheten er fundamentet for demokratiet, og så lenge man ikke truer eller oppfordrer til vold, skal man kunne si akkurat hva man vil. Noen folk er drittsekker, men vi kan ikke henge dem eller ta fra dem retten til et fritt liv for det.

Vi skal ikke bruke vold, det er der grensen går.

«Lett å hate» er et sammensurium av intoleranse, krav og mangel på åpenhet. Det er et identitets­politisk korrekt forsøk på å sette munnkurv på kritikere, som stiller spørsmål ved dekonstruksjonen og ødeleggelsen av Norges identitet, samfunn, fellesskap og verdier.

Du og jeg, Noman, vi deler ikke samme verdi­grunnlag. Hverken som norsk, muslim eller kristen, for i motsetning til deg Noman, krever jeg retten til å være fri, uten at du skal lide av det. Det er plass til oss begge.

Og dersom det gjør meg hatefull, så er du også, om ikke mer, per definisjon hatefull også.

Kjøp billetter til lesermøte med Mikael Jalving!