Så er Pride-sirkuset i gang igjen. Det årlige karnevalet skal motarbeide trangsynhet og fordommer, men er drevet av et betydelig moralistisk press for å støtte og delta i opptoget, og nåde den som våger å motsi kjælighetens festival. Paradoksene står i kø, og understrømmen av kritikk begynner å trenge seg gjennom diket av pekefingre som forlanger konsensus.

Mikrominoriteten Pride-markeringen omfatter, har nemlig klart kunststykket å få hele samfunnet til å tvangsengasjere seg i en hel måned mot diskriminering som ikke lenger eksisterer i Norge. Pride har nemlig vunnet alle slag. Men Pride er ikke en seiersfest. Det er en markering der det kreves enda mer makt over samfunn og individ. Så hva handler Pride om nå? Egentlig?

Hva handler egentlig Pride om?

På overflaten handler Pride fortsatt om aksept for homofiles rettigheter og annen «annerledeshet» – med islamister som en merkelig «alliert». Men stopp litt: Pride har fått gjennom alt de pekte på av lover og regler mot diskriminering. Aktivistene påpeker at skeive fortsatt blir mobbet, trakassert og baksnakket. Ja, men hvem blir ikke det? Finnes det et eneste menneske i samfunnet som ikke har opplevd å bli mobbet, trakassert og baksnakket? Dette er kanskje uhøflig, uønsket, slemt og ondskapsfullt, men dét gjør det jo ikke til diskriminering.

Pride har seiret over det som var systemisk og kritikkverdig offentlig diskriminering av homofile. De er beskyttet av loven, og da burde man egentlig tone ned kampen mot diskriminering. Men Pride gjør det motsatte. Fenomenet og kravene eskalerer. Pride omfatter ikke lenger en kamp for rettigheter. Kampen handler om å bestemme hva andre mennesker har i hodet av meninger, oppfatninger og preferanser. Om hva det er lov å mene, hva det er lov å si – og det er noe helt annet enn å kjempe for egne rettigheter. Det er å tråkke på demokratiet og andre. Derfor vokser motstanden.

Kritikk, motstand og antipati er ikke det samme som diskriminering 

Det er lett å illustrere denne flyten fra diskriminert til maktmisbruker. Pride fikk bort lovene mot homofili og offentlig diskriminering, og fikk til og med sin egen markeringsdag, men det var ikke nok. Så fikk Pride-bevegelsen en lov mot «hatprat» og en hel Pride-uke. Men heller ikke dét var nok. Nå har Pride en hel måned, flagget skal vaie fra Stortinget og alle landets flaggstenger som en annen okkupasjonsmakt. Og det er fortsatt ikke nok, er det vel?

Pride-bevegelsen har altså vunnet full seier på alle fronter. Nå går bevegelsen videre og forlanger ikke bare aksept. De forlanger at alle skal videreføre tankegodset om flytende kjønnsidentitet, kjønnsmangfold og whatnot, som om det var et flertallsfenomen. Det skal til og med inn i barneskolen. Enhver skrullete og selvdestruktiv livsførsel skal respekteres, og enhver perversitet skal anerkjennes. Når er det egentlig nok? Kan det bli for mye Pride for aktivistene i Pride? Åpenbart ikke.

Pride snur samfunnet på hodet og skaper minoritetstyranni

Pride handler ikke lenger om kjærlighet eller aksept. Dette moralistiske sirkuset handler om makt. Makt over samfunnet, makt til å bestemme over andre og makt til å få kritikere til å tie. Pride har klart kunststykket å gjøre homofili, pornografi, sex og kjønnsforvirring til en offentlig snakkis, en norm å etterstrebe for majoriteten. Samtidig har politikk og åpenbare samfunnsproblemer blitt den nye pornoen, som det er kleint, vanskelig eller ekskluderende å snakke om. Eller for å sette fenomenet på spissen:

Er du en mann på 50 år som kommer i miniskjørt og pornostrømper på jobb som kvinne, kan man med loven i hånd kreve at det skal behandles høyst respektabelt. Men hvis du er en dresskledd mann på 50 og våger å uttrykke tvil om klimapolitikk, islam eller støtte til Trumps kamp mot den korrupte eliten, så risikerer du å få sparken. Dette er ikke fremgang, og det er ikke tegn på et sunt, kjærlig, inkluderende, tolerant og fungerende samfunn. Det er sykt.

Antall homofile i samfunnet er kanskje rundt 3–4 prosent, og ingen bryr seg lenger om hvilken fil du kjører i. Antallet transseksuelle eller med kjønnsdysfori er nede i promiller. I et sunt demokrati skal naturligvis ikke en slik mikro-minoritet få sette dagsorden og bestemme over majoriteten, men her er vi. Majoriteten gir faktisk blanke blaffen i om du føler deg hjemme i eget kjønn, ønsker kjønnsskifte eller er homofil, bifil eller neglefil. Det er en privatsak. Det har ingen relevans for storsamfunnet. We don‘t care. Og nettopp der treffer vi den såre nerven til Pride i dag:

Den utålelige likegyldigheten

Er det én ting aktivister og fanatikere ikke tåler, så er det likegyldighet. Det er ikke akseptabelt – enten man tilhører Extinction Rebellion, Mohammeds HijabBrigade, Scientologene eller Pride. Når aktivismen fyller hele livet og definerer livsoppgaven, da skal alle andre også engasjere seg! Og hvis de ikke gjør det, må protestene og markeringene eskaleres til folk bryr seg!

Det er nettopp dette Pride handler om nå. Alle på utsiden av Pride-bevegelsen skal være like engasjerte som de på innsiden. Derfor veives det med stadig flere flagg, fra høyere og høyere steder, og hele byen dekoreres med regnbuefargede bannere en hel måned. Seier‘n er vår, så se på oss! Gi oss oppmerksomhet! Men det virker ikke. Det er slik bortskjemte barn oppfører seg.

Folk flest gir faktisk blanke blaffen i Pride. Det er opptog, bannere, daglige presseoppslag og mye styr – men dét betyr jo ikke at folk flest er engasjert. De fleste har ingen tid til overs til slike høyst personlige sexrelaterte problemer innenfor eller utenfor skapet. De fleste har nok med sine egne problemer, som å betale strømregningen og beholde jobben.

Det Pride handler om nå, er å bekjempe denne utålelige likegyldigheten og definere virkeligheten for alle andre. Forlange at alle andre, og barna deres, skal dele og videreføre den sære virkelighetsoppfatningen på vegne av en minoritet. Det virker ikke. Det er ikke sånn mennesker og samfunn fungerer. Man kan gjerne forlange respekt og oppmerksomhet, men det betyr ikke at man faktisk får det. Mer sannsynlig vil man høste det stikk motsatte. See? Hint-hint.

Pride er selvsentrert og bortskjemt

Dette bringer oss til Maja Sojtaric som hadde en kommentar  i Nettavisen den 13. juni med tittelen «Hvor kommer argumentene om at Pride er en negativ ideologi fra? Det er spørsmål vi bør stille oss». Her argumenterer hun for at den voksende Pride-motstanden er et interessant spørsmål for den nye ekstremismekommisjonen. Det er feil. Det er et spørsmål for selvransakelse internt i Pride-bevegelsen. Hun sier:

«At barn skal lære om seksuell helse og livsmestring fra barnehage til videregående skole bør ikke komme som et sjokk.»

Jo, det kommer som et sjokk, og vekker harme. For barn er ikke seksuelle. Sex, porno og kjønnsforvirring har ingenting i barnehagen eller barneskolen å gjøre. Og livsmestring er ikke en oppgave for det offentlige. Det er en oppgave for oss foreldre. Forstått?

Når man tramper inn i familiers indre anliggende, og i vårt etiske og kulturelle ståsted gjennom ideologisk indoktrinering om hva barn skal tenke og mene, så er man langt over streken for hva normale foreldre finner seg i. Er dét så vanskelig å forstå? Tydeligvis. For hun sier også:

«Det blir problematisk når skolens og samfunnets aksept av mangfold tolkes som indoktrinering via negative ideologier som prakkes på sårbare barn.»

Dette har Pride-bevegelsen eller skolen ingenting med. Det Sojtaric og Pride-bevegelsen ser på som «aksept av mangfold», kan andre fritt definere som politisk indoktrinering. Pride-aktivister har vunnet så mye at de tror de kan vinne alt. Derfor har de ingen respekt for meningsmangfold eller andres privatsfære, virkelighet, kultur eller oppfatninger. De forbeholder seg retten til å definere virkeligheten for andre – og forstår ikke hvorfor folk misliker det.

Pride vil ha makt til definere virkeligheten, men er faktisk maktesløse 

Vi foreldre sender ikke barna til skolen for at de skal brukes som verktøy for særinteresser, politikk eller religion. Skolen skal lære barn hvordan de skal tenke, ikke hva de skal tenke. Det er vi foreldre som bestemmer hva slags verdier, holdninger, kultur og livssyn vi vil gi barna våre. Ikke dere. Ikke skolen. Ikke politikerne. Pride krever respekt for egen kultur, men hva med å vise litt respekt for kulturmangfold i retur? Skaff dere egne barn, hvis det er så viktig å påvirke barn. Andres barn raker dere ikke.

For oss i majoriteten utenfor Pride-sirkuset ser nemlig virkeligheten sånn ut: Sex hører hjemme i privatlivet, og det er kleint i offentligheten. Menn i kvinneklær er ganske skrullete. Kjønnsskifte er ekstremt risikabelt. Det finnes bare to kjønn, og man er født med det gjennom Y-kromosomer i hver eneste celle, eller så er man det ikke. En kvinne er en person med vagina og egg, som kan føde barn, og har utstyr for å produsere melk til barnet. Menn er veldig annerledes og er mye enklere å forstå. Og vi gidder ikke gå i opptog eller flagge for dette synet, for det er helt normalt og omfattes av den store majoriteten.

Jeg vet at Pride hater dette meningsmangfoldet i all sin navlebeskuende selvsentrering, men det er ingenting dere kan gjøre med det. Dere har ingen makt over hva folk har i hodet – og brølingen deres om «høyreekstremisme» og «intoleranse» bare understreker hvor ekstreme dere selv har blitt. Sorry.

Bevares: Faller man utenfor denne flertallsnormalen, så er det sikkert vondt og vanskelig, som så mye annet i livet. Da må man gjerne skape sitt eget miljø, med sin egen virkelighet, dyrke den, farge håret blått, kjønnsflyte, frike ut og få respekt for det fra sine egne. Go crazy, for vi bryr oss ikke.

Problemet er at Pride ikke klarer å stoppe og nyte seieren. Aktivistene vil være viktige for alle, og alltid ha mer og mer makt over andre, på vegne av seg selv. Folk flest liker ikke sånt. Det har nemlig ingenting med frihet, likeverd eller anti-diskriminering å gjøre.

Det er respektløst og bøllete. Og da får man den motstanden man fortjener. Forvent mer!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.