Kommentar

(NB: Krenkealarm! Gå til ditt «safe space» og ring Dagbladet)

Respekt er alt. 

I vårt relativistiske samfunn har «å vise respekt» for alle mulige påfunn, innfall, livsstiler, meninger, holdninger, overtro og fikse ideer begynt å trumfe alle andre hensyn. Det viktigste er å være «raus og inkluderende», selv om den du inkluderer, slett ikke er like raus og inkluderende til gjengjeld, men heller bare forlanger å få viljen sin – og gjerne løper grinende til media hvis så ikke skjer. Siden jeg er far til fire, begynner jeg å bli litt smålei av at voksne folk oppfører seg som femåringer – og ikke minst at samfunnet oppfører seg som hippieforeldre med fri barneoppdragelse. Så la meg si noe prinsipielt om saken.

Det gjelder det nye kjønnet «hen». 

Flere partier åpner nå for å innføre en tredje kjønnskategori, slik Sverige, Danmark, Nepal og flere andre land har gjort. Målet er at menneskene som ikke definerer seg som verken mann eller kvinne, skal få en juridisk mulighet til å få et tredje kjønn. Mandag gikk programkomiteen i Arbeiderpartiet inn for å vurdere innføringen av «hen». Selv i KrF vil partileder Knut Arild Hareide gå inn for å utrede spørsmålet. (De har jo omformet Gud til en hippie, så hvorfor ikke?)

Dette innebærer at Stortinget beveger seg i retning av at enhver kan definere seg som «hen» i passet, og dermed blir dette offentlig legitimt. Det finnes jo folk som noen dager føler seg som jente, andre dager som gutt, eller er helt kjønnsnøytrale. Er ikke dét greit, da? Jo da. Det er så greit at det er helt uinteressant. Dem om det, for det er ikke dét saken gjelder. Dette gjelder ikke at individer har meninger, oppfatninger, følelser eller ideer. Det handler om hvorvidt individer skal ha makt til å bestemme at alle andre skal ha de samme oppfatningene som dem selv. Dét er det verdt å tenke litt prinsipielt over.

Følelser uten faktuelt grunnlag.

Det finnes ikke et menneske på jorden som er født som «hen», av den enkle grunn at det fins X- og Y-kromosomer, men ingen Z-kromosomer. Blir du funnet død i skogen og obdusert, viser naturen dessverre fasiten som er skrevet i hver eneste celle i kroppen din, og ingen følelser, meninger, holdninger eller kirurgi  i verden kan gjøre noe med det. Moder natur har bestemt hva du er: Han- eller hunkjønn av Homo sapiens. Og ikke skyld på meg. Jeg er ikke naturen.

Men selvfølgelig finnes det mennesker som vil være noe annet enn det de er født som. Det vil de fleste av oss en eller annen gang i livet, det være seg Supermann, en tyrannosaurus – eller en gravemaskin, for den saks skyld. Fantasien setter ingen grenser: Jeg har en tobent tiger og en ditto kattepus i huset. Jeg kjenner både homofile og kjønnsopererte og har ingen problemer med det, eller å titulere dem etter deres preferanser – fordi de spør pent, og fordi jeg egentlig ikke bryr meg.

Men jeg har også møtt mennesker som insisterer på at de er alver, synske, åndevesener eller andre fantasifulle konstruksjoner, og insisterer på at jeg skal godta det på deres premisser, og til og med være med på å videreføre deres fikse ideer. De vil med andre ord ha makt til å bestemme hva jeg mener og sier, og dét er absolutt ikke det samme for meg. Der setter jeg faktisk streken. Dette skillet er litt vagt, så la meg trekke en sammenligning:

På den ene siden av streken:

Jeg er en sjiraff. Jeg føler meg som en sjiraff, og når jeg ser meg i speilet, så ser jeg en sjiraff. Når jeg snakker med andre mennesker, kler jeg meg som en sjiraff og presenterer meg som en sjiraff, og sier det rett ut som det er: Jeg ble født i feil art, og egentlig er jeg en sjiraff. Ja vel. Helt greit, vil de aller fleste si. Ingen problemer med dét. Folk er forskjellige, og sånn er du. Du er en sjiraff. Cool.

På den andre siden av streken:

Jeg er en sjiraff. Men du skal også føle at jeg er en sjiraff, og når du ser i speilet, forlanger jeg at du ser en sjiraff. Hele samfunnet og omverdenen skal omtale meg som en sjiraff, de skal presentere meg som en sjiraff, og alle mennesker har plikt til å videreføre min oppfatning av virkeligheten: Han der ble født i feil art, og er egentlig en sjiraff. Jeg har diktert alle politikerne til å mene det samme som meg, og nå står det til og med i passet mitt. ALLE skal godta min oppfatning av virkeligheten, hvis ikke føler jeg meg krenket. Not cool. Not at all.

Det er forskjell på å mene og forlange.

Den ene siden av streken har jeg ingen problemer med, siden jeg synes straighte mennesker er ganske kjedelige og forutsigbare, og savner flere firkanta plugger som ikke passer i de runde hullene. Alt på den andre siden av streken er uakseptabelt, fordi det er et diktat. Det pålegger meg å tilsidesette mine egne meninger, og heller videreføre andres fikse ideer på deres forlangende. Er du rusk? Med hvilken rett forlanger du dét? Eier du ikke respekt?

Dette er nøyaktig det samme som foregår i f.eks. hijab-debatten: Det handler ikke lenger om at vi skal synes det er greit at kvinnelige sektmedlemmer går latterlig kledd fordi manneguder og macho-imamer vil det. Det kunne vi glatt late som vi respekterte, for vi har jo folkeskikk. Men nå forlanger hijab-brigaden at vi skal fravike vår oppfatning og bytte den ut med deres oppfatning på deres forlangende, videreføre deres fikse ideer, samt å hjelpe til med å spre disse fikse ideene, og dét er ikke folkeskikk. Der møter de veggen min. Splatt!

Samfunnssykdom

Folk med fikse ideer har en tendens til involvere hele familien i prosjektet sitt. Jeg har sett hele familier stå på pinne for håndvaskeritualene til minstemann, og hvis den minste detalj går galt, må hele familien begynne håndvaskeritualet på nytt. Alle skal med! Sånt får man hverken en frisk familie eller friske individer av. Like lite som man får et friskt samfunn av å bøye seg for press fra pressgrupper som forlanger at alle skal dele deres virkelighetsbilde.

Dette er en samfunnssykdom som oppløser alle fundament, alle plattformer, og alle ankerfester for majoriteten av befolkningen, samtidig som særinteresser, pressgrupper og minoriteter tar over styringen av samfunnet. Ingenting blir riktig og galt lenger, og ingenting blir for drøyt, for dumt eller for virkelighetsfjernt. Nei, gitt. Den går ikke, for får en pressgruppe den makten, så hiver alle seg på. Til slutt har vi ikke et samfunn.

Ikke kryss streken

Forlanger du å bestemme hva jeg skal mene, så slutter jeg å være høflig, for da krenker du min integritet og krangler deg inn på min tomt som en løpsk jordfreser. Det har du ingen rett til. Jeg har stor respekt for dine meninger: Føl deg gjerne som en «hen» (han, hun, det, sjiraff, pastafari eller synsk) hvis det er dét du føler. Men prøver du å presse meg og samfunnet til å dele din oppfatning av virkeligheten, og tvinge alle til å være med på prosjektet ditt – ja, da oppfører du deg som ei bølle.

Oppfører man seg som ei bølle, blir man til slutt behandlet som ei bølle – så får du heller løpe gråtende til Dagbladet og Minervanett og fortelle hvor slem Kent Andersen er. De elsker å plukke ut setninger, mistolke dem og lage ei usann røre av alt.

Sjå kor det bryr meg.

   

Mest lest

Vendepunktet