Gjesteskribent

Denne gangen befinner vi oss i det vanskelige språklige landskapet der ikke bare like ord stundom betyr det samme og stundom ikke, men der ett og samme ord brukes på ulike måter dels av ulike talere, dels fra situasjon til situasjon. Slikt er åpenbart ugreit, som sagt, men illustrerer forskjellen på rent logiske systemer og levende språk som er utviklet gjennom historien.

Normalitet er et ord som i noen miljøer, særlig vitenskapelige, brukes rent deskriptivt, men som likevel også kan signalisere verdioppfatninger om adferd eller meninger: «Dét eller dét er normalt eller ikke normalt!» Normer, derimot, trass i det åpenbare etymologiske slektskapet med det normale eller normaliteten, er på sett og vis enklere å forholde seg til rent språklig eller kategorimessig, trass i at de omhandler vår «best thinking about our best interests»; det normative har alltid, eller i alle fall primært, å gjøre med hva som bør være, ikke nødvendigvis med verden slik den faktisk er.

Som en del av den pågående kulturkampen rives og slites det i våre normalitetsoppfatninger og normer, typisk i den hensikt å fremstille eksisterende natur- og samfunnsfenomener som understøttende egne oppfatninger av hvordan ting både faktisk er og bør være. Ofte er denne striden om språket og de derigjennom reflekterte fakta umerkelig for alle andre enn de mest begrepsbevisste, for ikke å si de mest mistenksomme. Andre ganger er forsøkene på å tvinge virkeligheten inn i de ønskede rammene tydelige, nærmest plumpe.

La oss gjøre unna de ikke-kontroversielle sidene ved «det normale» først. I min medisinsk-statistiske verden er typisk normalt det som gjenfinnes hos 95 % eller 19 av 20 friske forsøkspersoner, og da vel å merke de som målemessig ligger i midten. Per definisjon befinner seg de øverste og nederste 2,5 % seg utenfor det normale, men uten at noen som helst verdivurdering skal legges inn i dette. Ei heller trenger man å være syk bare fordi en eller annen blodverdi ligger i randsonen; informasjonsverdien av slike funn må vurderes av hoder som er mer kyndige, kanskje endog klokere, enn målemaskinenes. Med et annet eksempel innen samme ukontroversielle språkbruk gjelder at man ikke er normal om man tilhører de 2,5 % mest intelligente i befolkningen, og så får hver især gjøre seg opp sin egen mening om hvorvidt dette er en verdifull egenskap eller ikke.

Langt mer spennende blir normalitetsbegrepet om vi går over til oppfatninger med iboende politisk-ideologisk sprengkraft, for eksempel slikt som har med kjønn og kjønnsidentifikasjon å gjøre, et felt som har vært under rivende utvikling i det permissive, postmoderne samfunnet. Selv er jeg mer enn bare litt trett av alt kjønnssnakket og vil ikke grave for dypt, men noen bemerkninger omkring nettopp spenningsfeltet mellom det normale og det normative skal vi «unne» oss.

Det normale, i betydningen langt hyppigste, er at voksne mennesker kan inndeles i to hovedgrupper: menn og kvinner. De aller, aller fleste har ingen tvetydighetsutfordringer knyttet til egen tilhørighet i så måte; dette gjelder også de i befolkningen som er kvinnelige eller mannlige homofile. Noen ytterst få personer er fysisk mer eller mindre tvekjønnede – det er nesten ingen grenser for alt det rare som eksisterer i naturen –, og så finnes det endelig enkelte som opplever en diskrepans mellom sitt fysisk synlige kjønn, det de selv og andre får bekreftet ved å bruke øynene og se eller måle på annet vis, og den kjønnsopplevelsen eller -identiteten de føler inni seg, personens gender. Alt dette finnes, men det er langt fra normalt i den forstand at en betydelig minoritet innen en for øvrig frisk befolkning har det slik. Selv om det er uvedkommende for vårt tema her, vil jeg gjerne melde fra om at jeg har betydelig sympati med dem som av en eller annen ukjent grunn – etter mitt syn sikkert biologisk, men via ennå ukjente mekanismer – fikk dette tvetydighetskorset å bære gjennom livet; det er helt sikkert ordentlig ugreit. Men å kjenne sympati for eller synes synd på noen er vesensforskjellig fra å prøve å omdefinere virkeligheten i den hensikt at intet normalitetsbegrep og ingen norm skal finnes lenger som gir noen følelsen av å «stå utenfor.» Det er i den sistnevnte retning mange strever i vår tid, og slikt har både intellektuelle, etiske og samfunnsmessige omkostninger. 

Vi er noen gamle som husker det danske paret Inge og Sten fra 60-tallet, tidlige sexologer eller sexprofeter hvis språk og virkelighetsforståelse på den tiden begynte å trenge gjennom også norsk offentlighet, aller først via Dagbladet: «Det normale har vide grenser.» Ja vel, enig i det, men 95 % er faktisk hverken mer eller mindre enn 95 %, og det unormale utenfor er og blir unormalt uansett hvordan man søker å blande det normative og det deskriptive. For det var jo egentlig dét de og flere andre prøvde på i mange sammenhenger, og ikke bare hva sex angår, når de fremstilte ulike sjeldne ting som ikke like sjeldne som godtfolk innbilte seg. Ved å påstå at en rekke ulike adferdsmønstre var vanligere enn før trodd, ville de gjøre det lettere å få aksept for at de progressive eller ikke-sidrompa handlingene/meningene/følelsene var innenfor det anbefalte eller iallfall akseptable, at normgrensene også innbefattet dem, slik at synden eller skyldfølelsen ikke lenger skulle innrømmes noen plass i menneskenes liv og selvoppfatning.

Ikke bare er rammene for det man bør gjøre, altså normgrensene, blitt utvidet på mange områder i dagens samfunn, men flere av dem er revet ned, mens andre er bygget opp på nye steder. Noen av endringene forstår jeg, mens andre er til å klø seg i hodet over, og ikke alltid tror jeg at sistnevnte fenomen skyldes manglende evne til å sette pris på forbedringer i samtiden.

Det er viktig å erkjenne at allehånde dårligheter til alle tider har eksistert som del av menneskelig adferd, vært en del av vårt virke på alle mulige livsområder fra rettskrivning til hvordan man forholder seg langs hjelpe / få hjelp-aksen innen egen familie og overfor den ubeslektede nesten. For å ta det første og minst viktige først: Man tenkte og skrev sitt eget morsmål dårlig også før, de som da overhodet grep til pennen, det nye er at dette ikke i samme grad møtes med normativ fordømmelse nå som det skjedde den gang. På få områder har normoppløsningen møtt mindre motstand enn hva angår hvordan vi bruker språket – alt er like bra enten man skriver de eller dem, setter komma eller lar det være og tusen andre ting – og jeg nekter å tro at slikt ikke har konsekvenser for forståelsen av det man omhandler. Sløves den kniven i hjernen som skal kvesse språket og gjøre det bevisst og disiplinert, så gir man avkall på et viktig kognitivt element i virkelighetsforståelsen. De moderne lærere og politikere som ved nær sagt hver eneste korsvei har gitt uttrykk for at alt er like bra, altså at «det gjøkke så farlig», har et stort ansvar, og det samme gjelder alle som har vært enig med dem. Normløshet gir ikke frihet, det baner veien for tøv.

Bryr man seg ikke lenger om normene, så er det i virkeligheten selve kvaliteten man underkjenner verdi som rettesnor, som mål å strebe etter. I forlengelsen gir man seg da likegyldigheten i vold, annerledes kan det ikke være når uklarhet råder om hvorvidt A er bedre enn B, for ikke å si om noe overhodet er bedre enn noe annet. Da har postmoderne rådløshet – ordet skal forstås både bokstavelig og i overført betydning – tatt over, og alt er blitt en eneste stor graut der kun prinsippet om relativisering er absolutt.

Selvsagt samvarierer slikt med politiske endringer; om det er som konsekvenser eller årsaker, er ikke alltid godt å si. Tendensen til at grupper av mennesker innrømmes rettigheter uten at disse samtidig innebærer plikter, passer inn i bildet. Legges det ikke lenger vekt på å oppføre seg innen et gitt normsett for derved å kunne påregne ytelser fra fellesskapet, blir incitamentene til å opptre som «gagns menneske» mindre. For selv om man krever sin «rett» uten at pliktene er etterlevd, befinner man seg i henhold til dette nye normsettet likevel innenfor grensene formulert i samtidens alttrumfende, gudløse budsett, de universelle menneskerettighetene.

Slike holdninger til plikter og rettigheter, normer og adferd i et samfunn svekker med nødvendighet den borgerlige identiteten og stoltheten på tvers av mange yrkes- og utdanningsgrupper, for enkeltindividene kan ikke lenger fremholde overfor staten sin unike kompetanse innen eget fagfelt som særkjenne og grunnlag for selvstendighet og verdighet. Slik blir statens og samfunnets ledersjikt – de mange faglig inkompetente hvis eneste argument for opphøyet posisjon og storhet er at de mener seg å være spesielt skikket til å lede og styre alle de andre – vinnerne i dragkampen om prestisje, innflytelse og makt.

Jeg sier ikke at ovenstående utvikling er bevisst drevet frem, og tror det ikke heller, i alle fall ikke for de flestes vedkommende som bidrar til den pågående kollektiviseringen og nivelleringen. Skjønt noen finnes det nok som evner å se bak mylderet av enkelthendelser hverdagene er fylt med, og der finner en gjenkjennbar utviklingslinje.

Det hele minner styggelig om den lange marsjen gjennom institusjonene, en av hovedstrategiene for gradvis maktovertagelse av de utviklede, vestlige samfunnene som tidligere tiders sosialister først så for seg, og deretter gjennomførte. Da gir også dagens utvidelse av normalitetsbegrepet med samtidig utvanning av klassiske normer – man kunne godt kalt dem dygder, for riktig å gripe tilbake til et språk de fleste ikke engang forstår lenger – mening. De tradisjonelle borgerlige og yrkesmessige grupperingene, det være seg lærere, leger, murere, snekkere og et utall andre, uthules og mister sin kraft; da opphører også deres evne til motstand mot den ovenfra bestemte omstruktureringen av samfunnet.

Om man dessuten gradvis kan bytte ut den gamle befolkningen med nye grupper mennesker uten tradisjonell egenstyrke, slike som lettere kan kjøpes til lydighet med en ytelse her og en støtteordning der, så går det hele så mye greiere for dem på toppen. At den gamle, engang stolte befolkningen finner seg i dette spillet, er til å riste på hodet og le vantro av. Det er riktig trist, uansett om den skingrende latteren klarer å holde gråten unna eller ikke.

Les også

Tillit og kontroll -
Hat og fobier -
Den postmoderne tragedien -
Aktiv arv -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Overforenklinger -
Ekte -
Brukes terroren politisk? -
Hva ordvalget betyr -

Les også