Kommentar

Det overspente, villede, grensesprengende som kjennetegner dagens identitetspolitikk finner vi igjen i sovjetisk kunst fra mellomkrigstiden. Det gikk ikke så lett som kommunistene trodde å forme et nytt menneske. Men gudene skal vite at de prøvde. Foto; Museet over annen verdenskrig i Gdansk. Foto: Document

Ordtak og andre idiomatiske uttrykk kan reflektere dyp innsikt i hvordan menneskelivet arter seg. Dessuten er de ofte morsomme. Et slikt kjært et er det engelskspråklige «It ain’t over till the fat lady sings». Uttrykket gjelder både i overført betydning og direkte: Det har hendt under mer enn én trett, jetlagget kveldstund på et eller annet operahus at tanken «snart er det over» har vært eneste trøst og lise mens jeg vred meg på hard stol og ønsket meg langt vekk. Nok om dét; damen synger til sist, det gjør hun alltid, og da kommer slutten, ganske riktig iblant som en sann befrielse.

Nå var det ikke egne kunstsangfordommer jeg primært ønsket å lufte i denne kommentaren, ei heller spekuleringer omkring menneskelivets individuelle endeligt for oss alle, men snarere noen refleksjoner om selv tåpelige samtidsforestillingers forgjengelighet trass i at det stundom kan se grått og håpløst ut. For egentlig er jeg et optimistisk menneske som tror at det nok skal ordne seg og gå bra, samme hvor mørkt alt kan synes underveis. Slikt er ikke logikk, langt ifra, snarere mistenker jeg at biokjeniske varianter skimtes bak den grunnleggende håpefullheten, men uansett er jeg glad over å føle som jeg gjør, for depressive tilbøyeligheter skal man ikke leke med. Hvorom allting er: Jeg vil si noe om enkelte kontraintuitive politisk-ideologiske forestillinger som har hatt makten i vår del av verden et godt stykke tid nå, men som jeg i all frimodighet påstår ikke vil vare evig selv om de ennå støttes massivt av både makt, penger og et flertall i folket. Temaene henger delvis sammen, men de kan også rettelig sees som separate innen den store skapelseslibrettoen.

Er det sant at Norge og nordmenn er og forblir de samme uansett hvem disse er som kalles nordmenn, og som altså i kraft av at de slik benevnes, angivelig skapte/skaper landet vi kjenner som vårt fedreland? I følge storfint folk i riket er det ikke bare sant, men selvsagt at slik forholder det seg. Bare å reise spørsmålet om viktige forskjeller mon finnes mellom nordmenn og «nordmenn», er et utslag av språklig rasisme om ikke det som enda verre er; slikt kan bære farlig galt av sted og slås ned på med samfunnets fulle vrede og rettslige tyngde. Vi får konkretisere tematikken en smule for større klarhet.

Kong Harald oppsummerte under en berømt hagetale for et par-tre år siden noe viktig om folket han er konge over, noe som i hans verden åpenbart var selvsagt: «Nordmenn kommer alle steder fra – Afghanistan, Danmark, Somalia og England – og alle er vi like norske når vi bor her i landet.» Ovenstående er intet direkte sitat trass i hermetegnene, men likevel en fair sammenfatning av de storfines nasjonsoppfatning: Norskhet og lusekofter er bra nok, så utvilsomt og særlig til Kvikklunsj i solveggen eller på Kongetribunen en vårstenket marsdag med raske spor og folkelig fyll i Nordmarka, men dette må aldri tolkes dithen at elementer av eksklusjon bidrar til å definere nasjonskvaliteten. For norskhet er først og fremst dét å være tolerant og inkluderende; ingen skal stenges ute, alle har vi samme del i og rett til Norge uansett hvordan eller når vi havnet her!

Selv på 17. mai  høres denne omfortolkede varianten av norsk nasjonalfølelse og ditto tilhørighet dosert gjennom statskringkastingen og fra tusenvis av lokale talerstoler. Egentlig er det Arbeiderpartiets «Alle skal med», bare pyntet med flagg og noen strofer av «Ja, vi elsker», som predikes som vårt nye, felles trosgrunnlag. Elementer ved vår nasjonalitet som inntil for bare få tiår siden var essensielle i sammenhengen – at Norge er nordmennenes land, ikke de andres, et arvestykke vi har fått fra forfedrene og som vi i tidens fylde selv en gang skal gi videre til våre barn, et fedreland så verdifullt at vi er villige til å kjempe og dø for dets udelelige frihet og selvstendighet – skyves unna, nevnes ikke, forties for ikke å ødelegge illusjonen av at norskhet og norske verdier stort sett er identisk med hva Menneskerettighetserklæringen definerer som fint og godt i verden. Et typisk, 70 år gammelt krigsminnesmerke med påskriften «LANDET SKAL VÆRE VÅRT» passer ikke inn i den globalistiske kosen man syr rundt nasjonalfølelsen. Slike formuleringer forbigås i dag helst i beskjemmet stillhet; vi vil ikke vedkjenne oss at nordmenn engang tenkte sånn.

Men vanlige mennesker, også nordmenn, har fremdeles i seg evnen til å skjelne mellom individ og gruppe og, ikke minst, mellom oss og dem trass i alle postmoderne trollsplinter som år med intens propaganda (gjennom blant andre barnehagene, skoleverket, kirken) og medial betinging har etterlatt i godtfolks øyne. De skammelige forsøkene på å sette likhetstegn mellom nasjonal patriotisme og fascisme som nærmest rutinemessig fremmes av globalistiske eliter innen FN, EU og tilliggende herligheter, er notorisk uetterrettelige; patriotiske stater vant krigen mot nazismen og fascismen den gang da dette var en kamp på liv og død, dét var det ingen internasjonal godhetsideologi som gjorde. At representantene for sistnevnte i dag omskriver historien og later som ting for å fremme sine dagsaktuelle politiske agendaer, er intellektuelt fuskeskap. Nasjoner fantes og finnes som kjernekonsepter i flere europeiske folks utvikling fra de tidligste tider helt frem til nå – en stundom slumrende, men andre ganger ytterst aktiv historisk kraft – og skam få oss om vi tillater manipulatører å tømme begrepene for innhold bare for å tekkes en globalistisk tidsånd. Å arbeide for at fremmed innflytelse skal få utbre seg i Norge parallelt med norsk kultur, og etter hvert uvegerlig til fortrengning av det uomtvistelig norske, betyr at man svikter sin egen nasjon. Både tykke og tynne damer og herrer bør synge ut sin motstand mot slik oppførsel. Ennå kan den antinasjonale utviklingen brytes, ennå er det langt fra slutt.

En viktig måte å redusere den indre styrken i et folk på, og dermed dets mulighet for motstand mot at nasjonen skades, er ved å marginalisere og latterliggjøre den tradisjonelle familiestrukturen. Dette har skjedd hos oss. Under flere tiår utgjorde prosessen, som var bevisst så vel som ubevisst, men uansett en del av tilsvarende utvikling i mange europeiske land, ett av elementene i en Gramsci-inspirert, kulturmarxistisk langtidsstrategi for sosialistisk erobring av makten over det tidligere borgerlige samfunn. Deretter gikk man videre med først uthuling, senere fullstendig omkalfatring av eksisterende kjønnsroller, før man endelig, i våre dager, har tatt steget fullt ut ved å fornekte at naturlig kjønnsinndeling overhodet finnes forankret i biologisk virkelighet. Tøvet kan illustreres gjennom et uttall samtidseksempler hvorav lanseringen av den nye «woke» Barbie bare er en bitteliten detalj: Barn skal læres opp til at kjønnsinnplassering er unødvendig og dypest sett unaturlig. Visstnok eksisterer nemlig over femti ulike «genders» (egenfølt kjønnstilhørighet er vel en grei oversettelse) og, aller viktigst: Ingen av disse er mer naturlig enn andre, ingen er å foretrekke. Det er i sannhet et tidsriktig værsgo’ bli gæern-marked for alle penga som tilbys de rettroende: Alt er like fint, det eneste absolutte er at individuelle valg trumfer objektive kriterier som at nesten alle mennesker faktisk er født med enten innover- eller utover-tiss og annet som, i en enklere tid, den gang da menneskene var akk så ulykkelige og misforståtte, ble ansett som avgjørende.

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Den som slåss mot biologien, og du all verden som dagens hyperideologer innen gendervitenskapene gjør nettopp dette, de kommer til å tape. Noe – jeg vet ikke hva, men behagelig blir det neppe – kommer til å skje som feier Tøvet til side på et eller annet tidspunkt. Det skulle ikke forbause meg om halvvakker, men sterk, sang fra blandet kor blir å høre ved innledningen av en slik «cleaning of the stables». Blant korets medlemmer vil trolig finnes også flere overvektige, antagelig av alle kjønn.

De nevnte områdene av nåtidig samfunnsgalskap har alle samme dyptliggende felleskjerne: De eksemplifiserer et ønske om at den menneskelige viljen skal få bestemme fritt enten det gjelder hvordan historien tolkes (denne omskriver man allerede som det passer) eller hvilke muligheter og begrensninger biologien setter for våre liv, det være seg i grupper eller som individer. For enhver som har levd med kronisk fascinasjon for antikkens grekeres kamp med hverandre så vel som demoner og guder, er det noe besnærende gjenkjennelig over skuespillet selv om det representerer et radikalt avsteg fra det meste som før ble kalt naturlig samfunnsutvikling. Det er nemlig den ultimate hybris vi nå er vitne til, det menneskelige overmotet som, uten å skue hverken forover eller bakover, lar øyeblikkets innskytelser og ønsker bestemme hvilken verdensoppfatning som skal gjelde: De postmoderne hodeløse mener at verden er som de oppfatter den – det fenomenologiske førsteinntrykket, intet annet, «ruler» – og ingen logiske eller historiske forbehold får endre dette bildet, for de overpolitiserte er større og mektigere enn guder eller djevler noensinne har vært. For slike finnes ingen grenser eller uoverkommelige problemer (kun en og annen tidsriktig «utfordring», kan hende), for dem er alt mulig, besjelet som de er av sannhet og begeistring!

Selvsagt er likevel ikke slikt overmot helt nytt, genuin dumskap er aldri det, vi har å gjøre med en klassisk menneskelig defekt som før eller siden vil bli avslørt når også dette megalomane prosjektet engang faller pladask til marken. Selv kjenner jeg tilsvarende overstadig brushodetenkning best fra revolusjonene i Russland og deretter Kina i forrige århundre: Unge, begeistrede rødegardister skulle begge steder skape et nytt og perfekt samfunn. Det gikk ikke særlig bra, for å si det forsiktig. 

Det ville så avgjort vært ønskelig om voksne ressurspersoner snarlig fikk hyret inn et knippe velstappede operasangerinner til å gjøre det slike gjør best, synge «nå er det over»-hymnen. For utviklingen brytes om ikke alt for stor skade skal voldes på både samfunn og enkeltmennesker. Men enten det blir før eller senere, galskapen kommer til å ta slutt, det gjør den alltid, omtrent som også vårflommer og andre naturkatastrofer har sin ende. Skjønt det er nå fortærende at noen om og om igjen tillates å miste hodet og stelle i stand ugreie for alle dem hvis ønske bare er å få leve normale, fredelige liv med seg og sine. 

Det er likevel dessverre så at disse stille i landet stundom må «ta grep», som det heter, slik at ikke galningene får fare frem helt uhindret. Helst burde grepet skje via stemmeseddelen, skjønt akkurat dén utveien ser hos oss ut til å ligge langt unna. At så mye skade kan gjøres av så relativt få på så kort tid, er uansett trist, men slik er forbannelsen vi må leve med. Hver generasjon får prøve å rense opp på sin økt.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-