Kommentar

Jeg har tidligere omtalt den offisielle løgnen – den politiske korrektheten satt i system – som Tøvet med stor T. La meg knytte noen kommentarer til ordvalgets intellektuelle bakteppe så vel som dagens holdning til det formodet sanne og det formodet nyttige. Dette blir en ytterligere forkortet utgave av ”Filosofihistorien på 3 minutter”, så her vil nesten alt annet enn Start og Mål bli hoppet bukk over:

Selv den største flod kan ha en ytterst unnselig og endog uklar begynnelse (to beskjedne landsbyer i Schwarzwald krangler eksempelvis om verdigheten forbundet med å være stedet der Donau springer ut), og også massive idéhistoriske bevegelser kan begynne på den mest uskyldige måte. Vårt anliggende kan, om man nå velger å se det slik, føres tilbake til samtalen mellom Socrates og Protagoras for over 2400 år siden. Socrates hevdet Sannhetens eksistens og til og med at man kan lære den å kjenne ved tankens hjelp, mens hans mindre berømte sofistiske samtalepartner – som jeg muligens gjør betydelig urett ved å fremstille historien på denne måten, det skylder jeg å si – la mer vekt på at vaner og sannheter varierte fra sted til sted. ”Mennesket er alle tings målestokk,” sa Protagoras og ble belønnet av Platon med den tvilsomme æren å være en av relativismens grunnleggere.

Kampen om Sannheten og hvordan man skal få del i denne munnet ut i den sene opplysningstidens innsikt om at vi aldri kan erkjenne selve das Ding an sich: Fenomenene er tilgjengelige, men den bakenforliggende virkelighet er det kun indirekte. Kants nærmeste etterfølgere sto på hans skuldre og videreutviklet tankemodellene: Sannhet og virkelighet var riktig nok vanskelige å få grep om, men utvilsomt verd å strekke seg etter og kjempe for med stadig mer sofistikerte vitenskapelige og filosofiske metoder.

I det ulykkessvangre tjuende århundre var det imidlertid som om luften gikk ut av ballongen, som om man ikke orket lenger å slite med evige begreper av uklar ontologisk status. Først fikk man wienerpositivistene og den etterfølgende analytiske filosofien som definerte vekk som meningsløse ord man ikke kunne håndtere innen rammene av den eksisterende, kvantitative vitenskap (i sannhet et prokuratorknep av det snedige slaget), deretter kom selve vannskillet med postmodernismens og dekonstruktivismens fremvekst etter andre verdenskrig og særlig i kjølvannet av samfunnsomveltningene i 1968. Løsningen var radikal: Det finnes ingen objektiv sannhet og følgelig gir det ikke mening å søke etter den, heller. All beskrivelse av selv den ytre virkelighet er kun alternative fortellinger der ingen i utgangspunktet er å foretrekke fremfor andre. Konteksten er alt, essens eksisterer ikke. Når derfor ingen objektiv virkelighet finnes uavhengig av beskrivelsen av den, er feltet åpent for å formulere seg en ny og mer ønsket virkelighet: Gamle maktstrukturer skulle dekonstrueres og erstattes med nye, enten det nå gjaldt biologi (eksempelvis kjønn og kjønnsroller som sosiale konstrukter, ikke biologiske realiteter) eller humaniora (man tenker uvegerlig på bevilgningen av noen millioner statlige kroner for å ”forske fram” en ny norsk multikulturell nasjonalfølelse til 2014-jubileet). Til og med innen ikke-biologiske naturvitenskaper prøvde postmodernistene seg med dette såkalte ”frigjøringsprosjektet”, selvsagt ikledd et språk som dryppet av pseudointellektualitet i sin ordrike meningstomhet (Sokal and Bricmonts ”Intellectual impostures. Postmodern philosophers’ abuse of science” gir en glitrende fremstilling av tøvet).

Om det nå bare hadde vært så vel at man kunne valgt å bli fooled by Foucault eller derided by Derrida i sitt lille akademiske lønnkammer uten ytterligere samfunnsmessige konsekvenser, så hadde det hele neppe vært verd mer enn en parentes i den politiske historien. Men de nevnte postmodernister og dekonstruktivister har etter 1968 levert skremmende mye av selve det intellektuelle grunnlaget for klåfingrete, nymarxistiske samfunnsingeniørers virketrang: Intet menneskelig er som det er naturlig (selve ordet naturlig er jo dessuten meningstomt, må vite), og da er det fritt fram å endre alt slik at det passer til den politisk korrekte ideologien, til Tøvet. Bryt bare opp kjønnsroller, bryt opp familier, bryt opp nasjoner, flytt og bland folkegrupper og kulturer så mye som mulig; alt dette er likevel bare sosiale konstrukter som står i veien for utopia: Det fullt ut egalitære samfunnet som er ubesudlet av både biologiske preferanser og historisk hukommelse.

Jeg tror selvsagt ikke at hverken politikerne eller postmodernistene bevisst har inngått noen pakt med hverandre der ovenstående er klart gjennomtenkt og i alle deler villet. Snarere er det vel så at de har flytt sammen til samme tid i historiens elv og at de da viste seg å være nyttige for hverandre på et nærmest ubevisst nivå: De ene fikk et intellektuelt tilnærmet ferdigtygget rationale å bygge sin politiske endringsiver på, de andre fikk akademisk prestisje. Begge fikk og får penger og makt, hver på sitt område; ”follow the money” er som regel en god handlingsregel for å finne ut hvorfor og hvordan ting skjer i skitne virksomheter, enten det nå er krimbøker eller politikk. Men makt uten balanse fra en ytre virkelighet er overmotets, hybris, innerste vesen. Større fare kan man knapt utsettes for, uavhengig av om makthaverne opprinnelig hadde de beste hensikter eller ikke. Dette finnes det godt om heslige eksempler på i kommunismens historie.

Relativisme gir mening kun når noe står fast som man kan være relativ til, og dekonstruksjon er mulig kun mens det ennå finnes konstruksjoner. Når man har dekonstruert Colosseum tilstrekkelig, ender man opp med en haug murstein som rett nok er svært stor, men som likevel bare er nettopp murstein, intet mer. Dekonstruerer man en nasjon – Norge er et utmerket eksempel – så står man til slutt igjen med et stort antall enkeltindivider uten den sammenhengskraft, ekthet, autentisitet som gjør borgerne villige til å bringe offer for sitt fedreland. Svekker man gjennom år undervisningen av de unge i våre skoler, ikke minst innen realfagene, så får vi uvegerlig færre og færre som kan skjelne mellom humbug og virkelighet: Man lærer ikke å gjennomskue inkonsistenser innen klimaretorikken eller å skille kvakksalveri fra vitenskapelig medisin ved å drive tekstanalyser. Og håner man kirken gjennom årtier, så skal man ikke overraskes over at den lutheranske arbeidsmoral sykner hen etterhvert.

Man kan ikke systematisk bryte ned det Gode og det Sanne uten at det får konsekvenser, verken på individ- eller samfunnsnivå. Å bygge opp krever mer tid, vilje og stamina enn å rive ned. Vi har et stort arbeid foran oss, men veien er en del av målet.

Les også

-
-
-
-
-