For litt siden hørte jeg Kristin Halvorsen og Siv Jensen hakke en smule på hverandre i en politisk debatt. Det ville blitt omtrent like stor innvandring med Frp i førersetet, sa Halvorsen, den globale migrasjonen er et fenomen vi ikke kan gjøre noe med. Norge vil få sin andel og vel så det, uansett hva de hjemlige politikerne sier og mener.

Jeg undrer meg alltid over slik determinisme og spør meg hva den bunner i. Skjønt på et visst nivå kan man jo se holdningen som eksempel på politisk etterrettelighet. Sosialistene har tross alt klart gitt uttrykk for at det globalistiske prosjektet er noe de støtter. Nasjonalstatene skal bygges ned og på sikt erstattes med en verdensregjering vokset ut av et sterkere FN; slik reduseres risikoen for krig. Migrasjon mellom de eksisterende nasjonalstatene bidrar til å underlette oppnåelsen av dette langsiktige målet.

Men tilbake til determinismen: Om man ønsker å tenke i slike baner, kan man se sosialistenes likhetstenkning som springende ut fra en overføring av prinsipper fra klassisk fysikk til politikkens område. Det foreligger en betydelig ulikhet – den er både demografisk, økonomisk og maktpolitisk – i verden, og som molekyler uvegerlig vil fordele seg jevnt i et rom som ikke utsettes for påvirkning utenfra, vil også de nevnte parametrene til slutt bli jevnfordelt, med historisk og vitenskapelig nødvendighet.

Selv er jeg en slags biolog, og jeg vet at kompliserte systemer preget av selvaggregering – som organismer eller stater eller hele samfunn – ikke følger lovene for de enkle fysiske systemene som 1800-tallsfysikerne beskrev adferden til. Eller rettere: De biologiske og sosiale systemene følger høyere-orden lover i tillegg. Ulikheter opprettholdes i biologiske systemer over lang, lang tid. Hva mer er: De er ikke bare en forutsetning for at kompleksiteten i systemene skal vokse, men faktisk for opprettholdelsen av selve livet. Det ER ingen teoretisk lovmessighet i at forskjeller mellom ulike samfunn uvegerlig må bli mindre ettersom tiden går, og historien viser det samme. Hvorvidt det ens er ØNSKELIG at så skal skje, er en annen skål, men personlig tviler jeg sterkt på det.

Har vi eksempler på moderne stater som ikke bøyer seg for globaliseringskravet? I høyeste grad, og jeg tror vi kan lære mye av dem. Finland er en nær nabo som legger vekt på å beholde sin egenart og lykkes med det. De har et immigrasjonsnivå som ligger på en brøkdel av det man finner i Skandinavia. Er finnene mindre respektert i verden av den grunn? Svaret er nei.
Et fjernere og ikke mindre høyteknologisk eksempel er Japan som også har sett det som verdifullt, og har lykkes med, å bevare staten mest mulig identisk med nasjonen, det vil si at de ikke har skapt befolkningsmessig heterogenitet der det før var homogenitet. De holder knallhardt på sin nasjonale kultur og aksepterer bare minimal immigrasjon. Som i Europa er befolkningen aldrende, men man tar ikke inn mengder med ufaglærte folk fra fjerne kulturer av den grunn. I stedet søker man å møte arbeidskraftsproblemene med utstrakt teknifisering. Kan en funksjon utføres av en robot, så bruker japanerne en robot til å gjøre jobben. Er japanerne mindre respektert i verden for denne strategien? Svaret er nei.

Samfunnet forblir organisk om man gjør som japanerne, sammenhengskraften bevares. Slikt ser man betydningen av når uventede prøvelser rammer, som jordskjelvet med den påfølgende tsunamien utenfor Fukushima. Mange tusen døde i den akutte fasen, særlig som direktefølge av flodbølgen, men man beholdt hele tiden struktur og handlingskraft. Selvsagt ble feil gjort, som alltid i slike situasjoner, men man hindret en katastrofe ved atomkraftanlegget, og litt etter litt var systemene oppe og sto igjen. Alt i alt var det hele en glitrende demonstrasjon av hvordan et samfunn med indre kraft og solidaritet kan fungere når store ulykker skjer. Husene forble ulåste, men ingen plyndret. Kontrasten til eksempelvis følgene av det langt mindre kraftfulle jordskjelvet på Haiti var grell, men ikke noe som norske medier fant grunn til å dvele ved. Hvorfor noe blir nyheter og annet ikke, kan man i sannhet spekulere på.

Det er ikke ofte jeg føler for å sitere Sveriges avdøde statsminister Olof Palme, men jeg synes et av hans kjente utsagn passer her: ”Politikk er å ville.” Politikerne kan ikke abdisere i fundamentalt viktige spørsmål. Vil ikke en nasjon og en stat delta i globaliseringen, så kan den unngå det, og prisen er ikke isolering eller utstøting i det kalde mørket. Vil man ikke gradvis skifte ut store lag av sin egen befolkning med etnisk og kulturelt fremmede grupper, så kan man unngå det. Men det krever bevissthet og vilje.

Jeg har stor tro på at folket, om spurt direkte, ville svart et rungende nei til et slikt demografisk og kulturelt eksperiment der egen nasjons fremtid legges i vektskålen. Men folket ble og blir aldri spurt direkte. I stedet må vi veie inn dette spørsmålet i raden av andre tema som diskuteres hver gang vi går til valg; slik fungerer det indirekte demokratiet. Jeg håper flere og flere innser hva som er det største politiske spørsmålet i samtiden og lar sin velgeradferd bli deretter.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂