Kommentar

En folkemengde på omlag 2000 tilhengere av Matteo Salvini møtte opp for å høre den italienske innenriksministeren tale i Fano i Marche-regionen den 15. september 2018. Det er ikke valgkamp vi er vitne til, men en sittende statsråd som må forventes å bli bedømt etter sine resultater, men likevel trekker entusiastiske tilhørere. Foto: Twitter.

 

Hvordan redde demokratiet fra høyrepopulistene? Svaret er enkelt: La dem være en del av demokratiet!

Framveksten av nye partier og bevegelser på den konservative høyresiden synes å ergre en liberal elite mer enn noe annet. Stadig kommer det en jevn strøm av artikler som forteller oss det mørket som har- eller som er i ferd med å senke seg. Over USA, over Europa og over Sylvi Listhaug.

På en måte har de litt rett, liberalerne. Høyrepopulistene er frekke i den forstand at de ikke bryr seg nevneverdig verken om politikkens grenser eller om Habermas’ teorier om borgerlig offentlighet og konsensusdemokrati. I stedet dyrker de flittig motsetninger og deler inn samfunnet inn i «oss» og «dem» med den aller største selvfølgelighet. Ikke synes de å bry seg om alle de negative karakteristikkene heller. De hører kort og godt ikke på hva de liberale forteller dem er rett og galt.

Selv om liberalerne har rett i at høyrepopulistene utfordrer verdiene deres på enkelte områder, tar de likevel feil når de velger å kjøre høyrepopulismen frem som en trussel mot demokratiet.

Demokrati som ideologi
For det er ikke demokratiet som styreform de høyrepopulistiske partiene truer. Ingen av dem har tatt til orde for å avvikle demokratiet. Det de derimot gjør, er at de går løs på en bestemt liberal ideologi. Denne ideologien forkynner blant annet at nasjonalstaten og kristendommen er et problem, og at innflytelsen herfra må begrenses. Den liberale ideologien forsvarer også det syn at nasjonalstatenes opprinnelige kultur virker mer splittende enn samlende, og at demokrati er noe man kan oppdras til uavhengig kulturell bakgrunn. For liberalere flest er derfor ikke migrasjon fra MENA-land til Europa i bunn og grunn noe stort problem. Når alle verdens mennesker går rundt med en liten spirende demokratisk type inni seg, blir den forløsende «integreringen» både et nøkkelord og en totempæl. Wir schaffen das, som en tysk kansler formulerte det. Høyrepopulistene tror ikke på dette.

Norge er ikke noe unntak hva gjelder å holde seg med en bestemt demokratisk ideologi. Vi går i bresjen når det gjelder å lære opp barna våre så raskt og effektivt som mulig. Ta en titt på formålsparagrafen (§ 1-1) i den norske opplæringslova, og du får en grei oversikt over hva det handler om. Målet er at elevene skal utvikle riktige demokratiske holdninger på politiske områder som miljø, menneskerettigheter, likestilling og kulturelt mangfold. Skal de ha noe håp om å beholde referansen til «kristen og humanistisk arv og tradisjon», må selvsagt Kirken tilpasse seg det rådende ideologiske regimet.

Nasjon og demokrati
For liberalerne fungerer «demokrati» som et erstatningsbegrep for «nasjonen». Frem til høyrepopulistene dukket opp, var nasjonsbegrepet så og si tømt for retorisk kraft. Til liberalernes store fortvilelse har høyrepopulistene gjort begrepet potent. Følelsen av å tilhøre en nasjon, og ikke bare et verdenssamfunn, er vekket til live igjen. Det interessante i den forbindelse er koblingen som høyrepopulistene ser mellom nasjonen og demokrati i form av folkestyre.

De slutter seg til Søren Krarups syn om at nasjonen noe mer enn et rent samfunnssystem. Som Mikael Jalving trekker frem i sin biografi over den konservative presten og forfatteren, er det Krarups poeng at det må finnes et fellesskap forut for den politiske samtalen. Det handler ikke om blod, men om en måte å leve på. Uten et folk, intet folkestyre. Og uten en nasjonal identitet, intet folk. Det er loven for folkestyret, sier Krarup. Den riktige politiske løsningen blir den som til enhver tid er i nasjonens interesse. Ved å opprettholde nasjonstanken opprettholdes samtidig demokratiet.

Liberalerne tror derimot demokratiet sikres ved å oppdra borgerne. De går derfor inn for å skape et samfunn av demokratiske typer. Muligens har de glemt det som Krarup brukte et forfatterskap på å påpeke: En stat som gjør demokratisk ideologi til sitt livssyn vil nødvendigvis utvikle totalitære trekk. Derfor er det ikke selvsagt at trusselen mot demokratiet kommer derfra hvor de liberale peker, noe også filosofen Hans Skjervheim gjorde oppmerksom på i «Det liberale dilemma».

Faktum er at man etter annen verdenskrig hyllet demokratiet samtidig som man så på folket som et problem. Det var nettopp de mekanismene som tok sikte på å begrense demokratiet som da vant frem. Nasjonal suverenitet ble overført til internasjonale organer utenfor demokratisk kontroll, som EU og Den europeiske menneskerettsdomstol. Noen land gikk enda lenger. Tyskland innførte for eksempel forbud mot folkeavstemminger. Politikk ble til administrasjon.

Høyrepopulismen representerer en demokratisk reaksjon mot denne utviklingen. Fordi høyrepopulistene har et politisk alternativ å tilby velgerne, har de også fått oppleve en gradvis økt oppslutning, alle liberale advarsler til tross. For det finnes også advarsler som går i motsatt retning. I sin bok «Om det politiske» advarer for eksempel den politiske filosofen Chantal Mouffe mot å la politiske spørsmål utspille seg i moralens register, slik liberalerne gjerne går inn for. Det gjør politikken innholdsløs, påpeker Mouffe, og reduserer samtidig vår evne til å håndtere reell politisk uenighet. Samtidig er det bare et tidsspørsmål før tilbakeslaget kommer. For ethvert forsøk på å tilintetgjøre politikken er dømt til å mislykkes, skriver hun.

Men politikken var ikke død
Til høyrepopulistenes forsvar kan det sies at de har bidratt til at politiske spørsmål igjen blir behandlet politisk. Dermed kan man også si at de har gitt demokratiet en vitamininnsprøytning. Det skjer på to måter: Først og fremst gjennom oppgjøret med en type ideologi som undergraver selve fundamentet for vårt politiske styringssystem. For det andre fordi høyrepopulistenes virksomhet skaper politiske motreaksjoner. Blodet bruser igjen i liberalernes årer, for politikk er også følelser, bare spør VGs husfilosof; Civita-rådgiver Bård Larsen. Høyrepopulistenes tilstedeværelse har utvilsomt økt det politiske engasjementet over hele linjen. Vi lever i en politisk brytningstid der nye ideer kommer på dagsorden. Noen av dem omsettes i praktisk politikk, andre blir sablet ned.

Til fortvilelse som til glede, til frykt som til håp. Slik fungerer politikken, og slik fungerer demokratiet. For politikken var ikke død, og det er heller ikke demokratiet.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!