Kommentar

Fremstillingen av Trump-administrajonen i mediene kommer til å bli et studium i fremtiden. Det er et studium i negativ fremstilling. Steve Bannon ble presentert som Darth Vader av Time magazine. Det har gått dårlig med opplaget til Time, men Steve lever og er i god form.

Tidsskriftet The Economist kåret for kort tid siden Norge til verdens mest demokratiske land. Sentrale vurderingskriterier ser ut til å ha vært utelatt bak målingen, for i den senere tid har debatten handlet om hvilke aktører som skal få lov til slippe til i det offentlige ordskiftet. Diskusjonen rundt Steve Bannons planlagte Norgesbesøk utgjør et foreløpig lavmål.

Det virker som om hensikten med diskusjonen er å gjøre politiske ideer illegitime. Taktikken som benyttes i denne kampen er den samme gang på gang: Man unngår sak, og brennmerker i stedet avsenderen. Aftenposten kom for eksempel til at Bannon burde få tale, men sammenliknet ham for ordens skyld med islamisten Ubaydullah Hussain – en mann som er blitt dømt for hatefulle ytringer mot jøder, trusler mot journalister, tilknytning til IS og to tilfeller av rekruttering til terror.

Taktikken benyttes av massemediene, akademiske miljøer, offentlig institusjoner og politikere. Alle synes å marsjere i takt. Hvorfor en slik tilsynelatende koordinert enighet og frykt for politiske alternativer?

Steve Bannon er nok ikke årsaken til en pågående avdemokratiseringsprosess, slik mange skal ha det til. Han er, som Trump og europeiske populistiske bevegelser, derimot et produkt av at pendelen nå er i ferd med å svinge tilbake på grunn av misnøye med måten det liberale demokratiet har utviklet seg. 

En forklaring kan finnes i de økonomisk og politiske jernlovene som økt globalisering fører med seg. Disse jernlovene gir kun plass til det vi kan kalle et indirekte- eller betinget demokrati, det vil si et demokrati der politiske synspunkter styres i en bestemt retning, og der sensur og såkalt no-platforming synes å spille en stadig viktigere rolle. Innskrenkningen av demokratiet er et resultat av fundamentale dilemmaer som oppstår i møtet mellom nasjonalstaten og en global orden – problemer som til nå er blitt ignorert av Bannons motstandere.

Den økonomiske umulighet

Hvilke jernlover snakker vi om? 

Den tyske samfunnsøkonomen Hans-Werner Sinn har satt fingeren på et uløselig problem som oppstår i forholdet mellom økonomisk migrasjon og nasjonale velferdsytelser. Det grunnleggende problemet innebærer et uhåndterlig trilemma, påpeker han. Det er ikke mulig over tid å møte alle følgende mål på samme tid: omfattende økonomisk migrasjon, nasjonale velferdsytelser og inkludering av migranter i de samme velferdssystemene. Du kan i høyden få to. Prioriterer du en, vil det nødvendigvis måtte gå på bekostningen av en av de to andre.

pastedGraphic.png

Det liberale demokratiet forventer imidlertid at alle de tre faktorene i Sinns trilemma prioriteres samtidig. Sinns poeng er like enkelt som det er brutalt. Adgang til nasjonale velferdssystemer kan ødelegge velferdsstaten, fordi de mest sjenerøse landene i økende grad vil bære byrden av fattigdomsbekjempelse. Dermed kommer det ikke-diskriminerende inklusjonsprinsippet under press.

Den politiske umulighet

Harvard-økonomen Dani Rodrik har oppstilt et annet trilemma, der han tar utgangspunkt i hva globaliseringen har å si for det politiske bildet. Rodrik forteller oss at demokrati, nasjonal suverenitet og global økonomisk integrasjon er gjensidig uforenlige. Vi kan kombinere to av de tre, men aldri alle tre samtidig og fullt ut.

pastedGraphic_1.png

Full økonomisk integrasjon krever at alle transaksjonskostnader i grenseoverskridende avtaler blir eliminert, påpeker Rodrik. Samtidig forutsetter det at man enten gir slipp på nasjonalstaten (nasjonal suverenitet) eller avvikler demokratiet i form av et nasjonalt folkestyre. 

Konsekvenser av økt globalisme

Trenden de siste tiårene har gått i retning av å prioritere den økonomiske integrasjonen, det vil si redusere transaksjonskostnadene i størst mulig grad. Den lange rekken av frihandelsavtaler som også Norge er tilsluttet, herunder EØS, vitner om det. Det samme gjør internasjonale klimaavtaler, Schengen og FN. Vi kunne ha fortsatt. 

Forsøk på å få avviklet nasjonalstaten har imidlertid ikke slått til, det har foreløpig blitt med drømmen. Hvis vi lar de politiske og økonomiske trilemma vise vei, ser vi at denne prioriteringen gir seg utslag både i det økonomiske systemet og i det politiske.

Økonomiske konsekvenser 

I økonomisk sammenheng kommer velferdsytelsene under press. Jo flere som skal dele på velferden, desto dyrere blir det å opprettholde den. 

Dette vet vi allerede en del om. I 2017 konkluderte SSB-forskerne Erling Holmøy og Birger Strøm med at fortsatt innvandring til Norge ville bety redusert velstand og velferd pr. person. Den enkelte statsborger måtte påregne på betale 10.000 kroner mer i skatt per år. Oljeformuen skal deles på flere.

Også borgernes reallønnsvekst kommer under press. Økonomisk og humanitær migrasjon innebærer at flere konkurrerer om de samme arbeidsplassene. Dermed synker kjøpekraften i den samme gruppen, og relativt sett blir man fattigere. Spesielt gjør dette seg gjeldende i gruppen ufaglært arbeidskraft. Aftenposten meldte for eksempel nylig at de med lavest lønn i Norge hadde fått mindre kjøpekraft de siste 10 årene. 

Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning har nylig sett på forholdet mellom immigrasjon og sosial mobilitet. De finner en klar sammenheng mellom innvandringen til Norge siden begynnelsen av 1990-tallet og en relativ økonomisk nedgang blant innfødte med lavere klassebakgrunn. Totalt sett har verdien av statsborgerskapet deres sunket. 

Politiske konsekvenser

Prioriteringen av økt globalisme får også konsekvenser på det politiske plan. De nasjonale institusjonenes oppgaver blir da dreid i retning av å ivareta de internasjonale forholdenes ve og vel. Terje Tvedt skriver om denne utviklingen i boken «Det internasjonale gjennombruddet». Den forteller oss at internasjonalt orienterte norske regjeringer, enten den har vært venstre- eller høyrevridd, over en lengre periode har vært, og er fortsatt, meget opptatt av verden og utsiktene til å gjøre en forskjell nettopp her.

Alle som har jobbet i sentralforvaltningen over tid, for eksempel i et departement, har ikke kunnet unngå å legge merke til at en stadig større del av det daglige arbeidet består i å rapportere til ulike internasjonale organer. Allerede i 2012 varslet avdelingsdirektør i Kulturdepartementet, Eivind Tesaker, om at effektiviteten i departementet var på vei ned, til tross for at antallet ansatte hadde økt. Fra 2001 til 2008 sendte Tesakers departement i snitt 5,6 lovforslag og 4,1 stortingsmeldinger hvert år til Stortinget. Siden 2009 var tallene sunket til 1,7 lovforslag og 1 stortingsmelding i året. 

Problemet oppstår når nasjonale institusjoner prioriterer internasjonale målsettinger. For det går på bekostning av nasjonale mål. En følge av dette igjen er at nasjonale myndigheter naturlig nok vil bli mindre lydhøre overfor egne borgeres synspunkter, ønsker og behov i politiske prioriteringer. Det er ikke her byråkratenes oppmerksomhet lenger ligger. Som Rodriks politiske triangel viser, vil demokratiet nødvendigvis bli skadelidende i kombinasjonen nasjonalstat og økt globalisme.

Økonomisk nasjonalisme og statsborgerskapets verdi

– It’s in your face! gjentar Bannon til sine tilhørere i The Oxford Union Society. Den økonomiske virkeligheten, hvem som tjener på den og hvem som taper på den, er noe alle kan se. Hvis de vil.

Det liberale demokratiets største problem er at det ikke klarer å fange opp denne misnøyen i befolkningen. Siden nasjonale mål er tilknyttet internasjonale avtaler, vil heller ikke oppsiktsvekkende rapporter om forventet dårligere levestandard for innbyggerne (SSB), manglende utsikter til økt reallønnsvekst og dårligere sosial mobilitet i enkelte samfunnsgrupper (Frischsenteret) få noen alarmklokker til å ringe i nasjonale institusjoner. Verken tradisjonelle medier, politikere eller akademia har vist nevneverdig interesse i funnene fra disse sammenstillingene, gitt disse forholdenes viktighet for nasjonen.

Til slutt blir det opp til de borgerne som sakte men sikkert taper på systemet, å finne politiske alternativer. Når det eventuelt skjer, avhenger av hvor hardt de økonomiske og politiske konsekvensene av økt internasjonal integrasjon slår ut i samfunnet. Både i USA og i Europa har såkalte populister fått fotfeste. 

Bannon forteller historien om The little man, det vil si alle de menneskene som ikke kan se noen nevneverdige gevinster av den globale orden som den liberale eliten har forpliktet seg til. I stedet fornemmer de at de ender opp som tapere i den samme orden. Strategien hans består i å omsette de sosiale problemene til en praktisk-økonomisk politikk, ved at man går inn for å øke verdien av statsborgerskapet. Bannon blir derfor en representant for pendelen som svinger tilbake.

Målet er ikke å løse alle problemer for alle underpriviligerte klasser, men å legge det lille på vektskålen som utgjør forskjellen. J. D. Vance skriver i boken «Hillbilly Elegy» om tendensene til oppløsning av samholdstrukturer – familie, lokalsamfunn og borger-stat. Han erfarte at oppløsningen medførte resignasjon og manglende ambisjoner. Så å si ingen med hans bakgrunn fra Rustbeltet i USA hadde noen forventinger om at man skulle gjøre det økonomisk bedre enn sine foreldre, snarere tvert om.

Tanker om økonomiske nasjonalisme og maksimering av statsborgerskapets verdi vil nødvendigvis få gjenklang i deler av befolkningen når demokratiet forvitrer som følge av økt globalisering og myndighetenes prioritering i denne retningen. Bannon tar til orde for å gjenskape samholdsfølelsen. Verdien av statsborgerskapet blir det limet som holder samfunnet på plass. Felleskapet han tilbyr gjelder uavhengig religion og etnisk opphav, noe han er helt klar på.  

I dette perspektivet blir det rasjonelt igjen å sette nasjonale, det vil si statsborgerens, interesser først. 

Konsekvenser av å ignorere økonomisk nasjonalisme

I talen som Steve Bannon holdt for The Oxford Union Society, forteller han tilhørerne at de hardeste motstanderne hans er velsignet med en god porsjon feighet. Det er mye enklere å avfeie ham som antisemitt, rasist eller xenofob, enn å ta det han sier på alvor. Slik slipper man å forholde seg til den politiske virkeligheten han adresserer. Ved å de-legitimere Bannon som offentlig aktør, og dermed forsøke å skyve han ut av den demokratiske samtalen, kan tingene fortsette som før. 

Måten vi forholder oss til Bannon gir også et bilde av vår tids liberale demokrati – i et nøtteskall. Den ekstreme opptattheten av hvordan noe blir sagt i offentligheten, fremfor hva som faktisk sies og menes, lover ikke spesielt godt. Det minner om en trosartikkel. Norge har fortsatt økonomiske forutsetninger for å pøse penger inn i tiltak for å holde problemområdene i sjakk. Men både rapporter om sosial mobilitet, manglende reallønnsvekst og verdien av statsborgerskap på vei ned, vitner om at vi på sikt kan komme til å stå overfor de samme problemene som Bannon adresserer.

Langt på vei har vi skapt oss et demokrati som er betinget av at man ikke rører ved den etablerte orden. I det betingede demokratiet må også debatten styres. Uønskede meninger blir forsøkt luket bort. De store tech-selskapene, som alle er avhengige av lavest mulige transaksjonskostnader av den typen Rodrik snakker om, er ikke overraskende villige til å påta seg den sensurjobben som statlige myndigheter selv måtte utføre i tidligere tider. De som ønsker en endring av den politiske kursen blir raskt brennmerket som illegitime.

Det er grunn til å bekymre seg for demokratiet, men av ganske andre årsaker enn Steve Bannon.

 

Kjøp billetter til Katie Hopkins her